startsiden startsiden ... dette er kameraet mitt. Birch er av denne modellen Korintha er en "Exodus"! Dette har skjedd ...
blog journeys gallery TV-series Q&A shows shop press equipment translate...

Noen ganger er'e allright ...

-En morsom jeep-tur, canyoning, dykking på unike mål og snart tatovering ...

Klikk HER for siste oppdatering.

1. november: Å ta en Seierstad ...
Det var en god dag i går. I det minste interessant og original. Gunni fyrte opp Econolineren tidlig på morgenen og vi kjørte ut til en bensinstasjon i ytterkanten av Reykjavik for å møte et større pakk biler med store hjul. Ingen var like store og sterke som oss, for denne jeep-turen var organisert for "småbilene", altså kraftige terrenggående biler med opp til 38" dekk. Vi har nå 46", etter siste ombygging, så vi ble utnevnt til sikkerhetsbil. Ikke før var bilen merket med denne statusen, før vi presterte å låse oss ute. Disse karene er imidlertid vant til å fikse problemer, så en brøt seg inn bakdøra og mens en annen kom seg inn til førersetet, samtidig, på få minutter. Deretter var kolonnen klar, og vi dro sydover mot et vakkert fjellområde.

Litt av vitsen med å dra på tur på denne måten, er å få utfordringer for bilene. Det gjelder å velge veier og traseer som er akkurat så elendige at det lar seg gjøre å komme forbi med litt lirking og muskelbruk. Dette lyktes de svært godt med, for vi kjørte oss flere ganger fast i snø, måtte snegle oss forbi kampestein i elveleier og fikk flere mekaniske sammenbrudd. Econolineren mistet lufttrykket da en litt for kjapt reparert luftslange røyk. Det gjorde også slepetauet vårt. Gunnar storkoste seg, og rådgav mange av sjåførene når de krysset snøfonnene. Tendensen er at de gir for mye gass, slik at hjulene setter seg og sporene ødelegges for bilene bak. Det komiske er at strabasene medfører en masse venting, hvilket ingen rynker på nesen av. 30 biler på fjellet, ditto antall kraftige motorer med tilhørende lyd og lukt. Det er for meg en underlig måte å nyte naturen på, men det er klart at det sosiale spiller en stor rolle, og fellesskapet omkring denne opplevelsen.

Jeg snakker med Gunnar om at jeg og han ser forskjellig på naturopplevelser. Jeg ser jo hvor gleden deres ligger, og naturen omkring oss er vidunderlig, men vi får ingen ro til å opleve den. Gunnar er imidlertid hyperaktiv, så for ham sker ting aldri raskt nok. Han synes det er helt konge at han med en kraftig motor kan komme seg til 20 utsiktspunkt på samme tid det tar normalt tar meg å komme opp på ett. At det er en opplevelsesforsterker å ha kommet seg dit for egne krefter, det synker ikke inn hos ham. Vi er rett og slett forskjellige på dette punktet.

Solen er ikke oppe lenge i november, dessverre. Vi stoppet ved en imponerende kløft, mistet dermed litt tid, så vi dro på ekstra for å nå igjen de andre, som satt fast i en flaskehals i en elv. Passasjen var bare 2,55 meter bred, i en sving mellom bergnabbene. Det er nesten utrolig at vi kom igjennom, men det gikk uten en skramme. Etter mer snø, graving og tauing ble det mørkt, og vi skilte lag fra de andre, som kjørte tilbake til Reykjavik. Vi satte kursen mot Thorsmörk, hvor jeg nå våkner i en hytte til utleie for naturelskere. Naturen er spesielt flott i dette området, med store tunger av is ned fra breene Eyjarfelljökul og Myrdals jökul. På begge sider av breene har elvene skapt store steinete deltaer som vitner om at vannføringen til tider er atskillig større. Det er ikke å overdrive. Et par ganger i hundreåret våkner vulkanen til liv under Myrdalsjökul, så et informasjonsskilt indikerer fluktmulighetene om det skal skje igjen, ettersom vannføringen da antar voldsomme dimensjoner.

At jeg står ved dette skiltet skyldes at jeg er på fottur. At jeg er på fottur skyldes at jeg ikke sitter i bilen. At jeg ikke sitter i bilen skyldes at sjåføren sover. At sjåføren sover skyldes at han i likhet med de andre tre mannfolka vi har møtt her, hadde fest til langt på natt. Ingen av dem snakket til meg. Ikke i det hele tatt, selv om jeg stilte dem alle naturlige spørsmål for å få dem på glid. Islendinger er så forbasket trege sosialt, og nå kjenner jeg at lunta har brent ned. Derfor la jeg meg tidlig i går - etter å ha spist av deres utmerkede kjøttsuppe - og nå er jeg fly forbanna over hele situasjonen. Himmelen er nemlig blå, vi har kjørt hundrevis av kilometre for å komme hit og dagen er som sagt kort nok, om vi ikke skal starte med å sove bort tre timer av den, pga fyll. Før jeg gikk ut av hytta prøvde jeg to ganger å vekke Gunnar, som søvndrukkent anbefalte meg å ta en tur opp på et utsiktspunkt over hytta. Jeg tok ham på ordet, og slamret med bord og stoler før jeg smalt igjen døra, og nå befinner meg her.

For første gang på turen er det stille og jeg har tid til å betrakte det rundt meg. På motsatt side av den steinete dalbunnen hvor elven stadig finner nye løp, treffer sola toppen på fjellsiden. Lenger borte ligger snø på toppene. Her jeg nå står går en sti over passet mellom de to snøbreene, for så å komme ned ved Seljalandsfoss. Jeg går en times tid oppover langs denne stien, til et platå hvor Myrdalsjökul brer seg ut mot øst. Stien går fortsetter på en egg mellom to bratte avgrunner som hver har en liten elv i bunnen. Berget er erodert til dramatiske steinformer, men jeg er på nordsiden av Eyjarfellsjökul, så sola når ikke ned hit på denne årstiden. En stor brearm som ender i en lagune ligger derfor i skygge, men området er likevel flott, og jeg er dønn alene. Det er nesten så iritasjonen er ved å gli litt av meg, for denne stunden er vitterlig den fineste så langt på turen.

Jeg kommer til å tenke på Bokhandleren i Kabul, som jeg ikke har lest. Det er så fristende å fortelle historien om en kultur jeg finner uforståelig, gal eller opprørende. Folk tar meg imot med åpne armer, de deler alt de har med meg og de slapper av og oppfører seg helt naturlig. Ofte har vi det veldig morsomt, men det er noen prinsipper jeg er fullstendig uenig i, som jeg lett kan skrive mye om. Det vil sannsynligvis fenge, for det er jo hentet rett fra virkeligheten, om personer jeg studerer helt på nært hold, takket være deres store gjestfrihet. Jeg har fått høre hemmeligheter, jeg har diskutert følelser, håp, skuffelser og frustrasjoner. Faktisk kjenner jeg et par personer bedre enn menneskene de omgås til daglig. Jeg stiller spørsmål til dem, og om dem. Materialet er rikt, det kan jeg love. Men premisset for at jeg fikk tilgang til det, er at vi har tillitt til hverandre. Derfor tar jeg ikke en Seierstad. Jeg nekter å legge gode miner på lusent spill. Jeg sier det heller som det er, og til de det gjelder.

"Er du redd for meg?" spør jeg den ene av karene i hytta, når jeg fanger blikket hans over bordet. De har enda ikke ordnet hytta når jeg returnerer fra fotturen min. Han svarer ikke før jeg spør: "Ser jeg skummel ut? Er du utrolig sjenert? Er du kanskje bare fullstendig uinteressert i meg?"
Når han ikke stolt sitter i sitt splitter nye, hvite terrengmonster er han ikke særlig tøff i trynet. Han ynker seg, gjør han, der han står. "Neida, nei. Men engelsken min er så dårlig..." stotrer han.
"-Engelsken din er helt utmerket den," forteller jeg. "Jeg skjønner deg helt greit. Men hvordan tror du jeg følte meg i går, ved siden av dere fire, som fullstendig overså meg, og skravlet i vei på Islandsk?"
Han krymper ytterligere.
"Hvis du besøkte meg i Norge, og jeg tok deg med til fire venner av meg og vi lot deg sitte som et nek uten på noe tidspunkt å vise deg interesse, hvordan ville du føle det da?"
"Jeg er veldig lei for deg... jeg visste ikke."
"Men nå vet du det, jeg håper du tenker over det i fremtiden! Det er greit, men jeg måtte bare fortelle deg det, for det er for dumt, OK." Jeg klapper ham på skulderen, nærmest for å trøste ham, selv om jeg nå har opplevd slike situasjoner så mye at jeg pokker nesten er på gråten selv, i skuffelse og provokasjon.

Jeg ser ham snakke med Gunnar før vi drar, og når jeg klatrer opp i bilen lener Gunnar seg mot meg på måten han gjør når han dykker ned i alvorlig fortrolighet. "Han var virkelig lei seg over det som skjedde, og bad meg si at han på ingen måte mente å være uvennlig. Og de er heller ikke uinteresserte, for så fort du var ute av rommet i går spurte de meg hva du gjør for noe."
Det er sprøtt. Tre voksne karfolk, og så spør de Gunnar om meg når jeg forlater rommet. "Jammen Gunnar, hvorfor kunne de ikke spørre meg selv, eller i det minste spørre meg gjennom deg, dersom de virkelig ikke klarer å formulere seg på annet enn islandsk. Og du selv, hvorfor gjorde du ikke ett eneste forsøk på å involvere meg i samtalen?"
"Vel, jeg skjønte ikke at det var derfor du la deg, og så ville jeg jo ta hensyn til deg, så vi gikk til en annen hytte, hvor vi møtte et hyggelig par. Du burde blitt med."
"Takk, det er det aller siste jeg kunne tenkt meg," biter jeg ham av. Og for et manipulerende triks å påstå at han gjorde det for ikke å vekke meg ... sleiping. Men det føles godt å snakke ut om det. Jeg filmer også at vi skværer opp, og det er det vi gjør. "Vi er over middag, for pokker, og solen skinner. Du skjønner at jeg er forbannet, ikke sant?"
"Nei, det er ikke så sent ..."
"Så se på klokka, da!"
Han tapper på GPS'en. "Guilty as charged," vedgår han.
Greit. Saken er ute av verden, og de tre andre karene ser på meg på en helt annen måte etter utbruddet mitt. Det er jo noen gode karer, de er bare blottet for hva jeg vil kalle normale sosiale ferdigheter.

Vi har annet å tenke på enn gneldring og langsinne. For å spare en bunt kilometer skal vi forsøke å krysse elven med bilene. Ettersom den stadig finner nye løp er det en spennende prosess. Econolineren kjører foran, og så kommer de tre andre etter inntil vannføringen er på det kraftigste. Jeg hopper av for å filme at Gunnar kjører over. Den kollosale motoren har null problem med å drive hjulene over steinene på bunnen, selv om vannet går helt opp på døra, over hjulene. Det er nesten ikke morsomt å se på, så lett går det. Våre tre venner er dreimot svært skeptiske til å krysse i sine biler, og nøler lenge før de prøver seg. Når de endelig satser, sitter jeg i den hvite bilen, nærmest for å understreke at vi er dus igjen. Han er spent som en unge på krysningen, og det er han ikke alene om! I en slik "liten" bil er opplevelsen en ganske annen enn i Econolineren. Vannet går langt opp på døren og vannmassene skubber oss litt sideveis.
"How do you feel?" spør jeg, med kameraet mot ham.
"My heart ..." sier han bare, med et stort glis og blikket stivt mot motsatt bredd.
Det var jo det jeg sa, engelsken hans er helt utmerket. Krysningen lykkes.

Nå skal vi opp på fjellet. For å gjøre meg blid igjen, gir de meg fritt valg på øverste hylle, og jeg sier jeg vil så høyt som mulig, med den flotteste utsikten de kan skaffe meg. Den oppgaven løser de med glans. Underveis møter vi fjellredningstjenesten som har vært på øvelse, og lengst oppe er det snø. Jeg får kjøre, og erfarer hvordan de lave girene lar monsteret klatre opp steinete kneiker. Igjen understreker Gunnar viktigheten av å holde seg til oppkjørt vei, for å minimalisere slitasjen på terrenget. Når tela setter seg kan han kjøre hvor han lyster, men hjulspor i bløt mark skaper varige sår. Ofte danner de bekker når det regner, og så eroderes de videre ned i den porøse jorda under torva, inntil stygge arr flenger opp bakkene. Disse er hovedårsak til en økende motstand mot motorbruk i naturen, noe Gunnar finner både urettferdig og urimelig.
"-Bare fordi hester har gått rundt her i 1000 år, er det vel ingen grunn til at de skal være de eneste til å sette spor i utmarka? En hesteflokk tråkker opp bakken mer enn et par hjulspor. Myndighetene burde i det minste vedlikeholde et nett med veier, slik at de er kjørbare og man ikke behøver å finne nye traseer for å komme forbi dårlige partier." Det er nemlig akkurat det som skjer, slik at du kan finne både to, tre og fire generasjoenr hjulspor ved siden av hverandre. Ikke pent. Men solnedgangen er det. Pen, altså. Vi ser Vestmannaejar mot syd, i disen som gradvis farges til gull. Panoramaet kan du se helt øverst på denne siden av bloggen.

1. november: Å ta en Seierstad ...
Det

1. november: Først en liten videosnutt:



Jadda, her kommer snart mer, men det tok litt tid å fikse den videoen, skjønner dere. Det har dessuten vært svært aktive dager her, og hjemreisen nærmer seg ...
<a name="nytt" id="nytt"></a>
ð

Be true.
I try to love you.
Paul

på sidelinja;

Bloggen min ...


Dagbøker er slitsomme, men tidvise innfallsstyrte beskrivelser av noe du vil bevare, det er virkelig gull. Om ikke for andre, så i hvert fall for deg.

Skriv med den pennen du har!