startsiden startsiden ... dette er kameraet mitt. Birch er av denne modellen Korintha er en "Exodus"! Dette har skjedd ...
blog journeys gallery TV-series Q&A shows shop press equipment translate...

Noen ganger er'e allright ...

-ankomst Látraberg, sauesanking i Vestfirdir, farmer i rullestol, multitalentet Borgar og mer...

1. oktober: endelig Látraberg, men så?
Paul og Asta Nielsen









Det er ikke mye som gjenstår før jeg kommer fram til fyret. Etter omlag ti kilometer står jeg der, på en passe forblåst klippe over et viltert hav. Nedenfor bryter bølgene inn over skjærene som har krevd mange skip, og klippeveggen som er Islands største fuglefjell fortsetter 14 kilometer mot øst. Fuglene har 3,5 kvadratkilometer fuglevegg å formere seg i her! Jeg gjorde lurt i ikke å komme ut hit i går, for været er forbistret og området er maksimalt utsatt for vind. no camping Et oppslag informerer om at camping er forbudt pga uforutsigbar vind, som kan blåse telt på havet. Begrunnelsen virker rimelig, og er fulgt opp med en anbefaling om heller å velge siste bukt på veien ut hit, hvor det også er toalett tilgjengelig.

French tourists Det er fine muligheter for å gå turer langs toppen av fuglefjellet, men ettersom været er surt og de aller fleste fuglene forlengst har flydd ut på havet og trukket sørover, velger jeg å konsentrere meg om å filme dette stedet, og å gjøre klar for returen. En bil dukker så opp, med et smilende fransk par. De er overrasket over å finne en syklist her, og spør om jeg vil ha kaffe, te, suppe eller kakao. Ettersom de er franske må det bli varm sjokolade. Jeg ber dem spare litt, i fall de passerer meg igjen.

Paul og Ásta Nielsen Jada, det blir mer sjokolade, men jeg klarer ikke å sykle helt til byen Patiksfjörður. Valget for overnattingssted faller heller på en gård jeg la merke til på veien ut. Her er ti gamle traktorer uryddig parkert, sammen med en masse skrammel, to oljetanker, tre bulldozere og et par gravemaskiner. Samlingen utgjør et dominerende islett i landskapet, for å si det slik. Jeg parkerer Ásta Nielsen lett synlig, og vinker til mannen som sitter inne på kjøkkenet, slik at vi møtes i utgangsdøra. Han har et stort ansikt, tennene er uryddige og det lyst blonde håret går sine egne veier. Fyren er ganske stor, men mer reservert enn truende. Jeg kan campe hvor jeg måtte ønske, sier han - og vann finner jeg i elven.

2. oktober: Borgar
Før jeg pakker teltet banker jeg på for å låne toalettet. Borgar har selskap ved kjøkkenbordet, det er broren hans. De byr meg inn på kaffe, og broren viser seg atskillig mer pratsom enn Borgar. Enda en bror dukker opp, men han er minst pratsom av de alle, og holder seg stort sett for seg selv med kaffen sin. Sistnevnte er maskningeniør, og er ansvarlig for bulldozerne. Pratebroren heter Birger, han vet noe om omtrent alt. Jeg begynner å tro at han er en selvstudert bygdeoriginal før jeg skjønner at han faktisk vet hva han snakker om, enten det er historie, bosettingspolitikk, fiske eller økonomi. Fyren må ha klisterhjerne og usedvanlig bredt interessefelt. Senere får jeg vite at han har universitetsutdannelse både fra Reykjavik og USA. Etter studiet valgte han å bli sjauer på havna, uten at han ønsker å utdype grunnene for det. Nå er han arbeidsledig, og er her for å hjelpe Borgar med sauene. Frokost blir lunsj, og det settes nydelig lettsaltet fisk på bordet, servert med fett fra sau, Birger og Borgar en islandsk spesialitet. Ikke sunt, men godt og mektig. Tradisjonen stammer fra tiden da matens verdi ble målt i energien man fikk ut av den, og da scoret dette fettet høyt.

Borgar er mer åpen når vi er alene, kanskje fordi han er litt flau over engelsken sin, men det går helt greit. I går uttrykte jeg undring over et grastekt hus, som han nå inviterer meg til å kikke nærmere på. Det er potetkjelleren hans, som han har laget i en gammel oljetank som er dekket til med jord. Et flott patent, og svært trygge poteter. Han har også en fryser full av gode saue og fisketing, så her er han fremdeles sjølberga i stor grad.

Det er godt å være tilbake på asfalt igjen, selv om det blir motvind ut fjorden på nordsiden. Fremme i den lille plassen Patriksfjörður tar jeg inn på bensinstasjonen, som har en kafe hvor jeg ber om suppe. Det har de ikke, men jeg har ikke lyst på hamburere og junk, så jeg spør hva de da har. "Spagetti med kjøttsaus". Det tar jeg. Et kvarter senere kommer en tallerken med nesten varm kjøttsaus, uten videre forklaring. Jeg tilkaller betjeningens oppmerksomhet, og spør om hvor Patreksfjördur spagettien har blitt av. "Vi hadde ikke mer igjen," oppgir hun temmelig vennlig, i en helt naturlig tone.

Via Samuel får jeg nummeret til Jacob, som jeg møtte på hestesamlingen. Han sa jeg kunne besøke ham her, og slik sier du ikke ustraffet til en som meg, så her er jeg... "Bare kom," gjentar Jacob på telefonen. "Jeg bor rett bortenfor her, i blokka." Det er ikke mange blokker å velge i, og hele byen er rett bortenfor bensinstasjonen, så snart etter er jeg oppe i tredje og øverste etasje. Jacob er samboer med tyske Katarina, som jobber med et faunaprosjekt her. Selv er han fra Skagafjörður, og jobber her som elektirker. Det er mer enn nok å gjøre for ham og sjefen Eyvi. Det res opp for meg i stua. Her kan jeg bo.

Eyvi. Paul  og Jakob 3. oktober: Jakob og Rinna
Komisk nok skal Jacob ut å lete etter sauene til Borgar i dag. Det er snålt. Eyvi, sjefen og kollegaen hans, er med. Vi parkerer bilen øverst på veien som går fra Borgars gård over fjellet til den isolerte bukta Rauðasandir. Eyvi kommer herfra, og går som er lavtflyvende fjellgeit, med lett krumme bein og ganske lange skritt for den lave kroppen. Hjelmen han har på hodet minner om slike skihoppere bruker, og slagstøvlene ser kalde ut, i tillegg til at de gir dårligere grep enn mine støvler. Etter en stund krøller han fingrene inne vantene, så han fryser sannsynligvis, men kommenterer det ikke. Jeg føler meg trygg med denne raringen, for han kjenner fjellet ut og inn, og både han og Jakob er med i den lokale redningsgruppen.

Eyvi over RaudasandirDisse fjellene reiser seg fire hundre meter opp, med en lang klippevegg. For skjørtene av berget ligger tre bebodde garder. Tidligere var de mange flere, dette er fraflytningsstrøk. Været er kaldt, og det blåser, men sikten er OK inntill det tar til å snø. Det er komisk å sprade rundt her i halvblinde i søk etter noe så hvitt som sauer. Det viser seg at dyra klokelig har trukket ned til lavlandet, men Eyvi understreker at det likevel var nødvendig å ta denne turen, for å være helt sikker på at ingen hadde blitt igjen. det har skjedd at de har funnet sauer som har frosset fast i underlaget, forteller han. Turen tar nesten fem timer. Vi finner en gammel sti som følger skaret ned til strandens vestligste punkt. Her har en mann fra bygda sitt sommerhus, og vi har avtalt å ta en kaffe med ham før han kjører oss tilbake til bilen. Eyvis foreldre bor på garden Psul in snowved siden av, og en kompis av ham har garden lengst vekk. Han er lam i beina etter at bilen skled av veien som går opp over fjellet. En helsike til kar, som alltid var verst til å klatre i fjellveggene etter fugleegg og sauer.

fox roadkillBorgar har fått kontroll på sauene nede i dalen, de står inne i et hangarformet hus, klare til å bli sortert for slakteriet. Vi hilser på ham før vi returnerer til "byen", og avtaler at jeg skal komme tilbake og filme saueholdet i dagene som kommer. På veien tilbake finner vi en trafikkdød rev, og tar med halen. "Det er skuddpremie på slike," forteller Jakob. "Den varierer fra kommune til kommune, men du kan få opptil 16000 kronar (800 kroner) for en, så det er en del penger."

Ikke bare er jakob og "Rinna" totalt gjestfrie. De presterer attpåtil å gi meg nøklene til deres nye bil - en "2009-7 modell". Denne betegnelsen har bilene som er kjøpt i 2009, men som er utstyrt slik de var på den feteste 2007 tiden, før økonomien gikk til helvete. Bilselgerne brant inne med en masse biler som folk ikke hadde råd til lenger, og da måtte de selges til sterkt reduserte priser. Smartinger som ikke hadde gått på gjeldskrisesmellen kunne da gjøre gode kjøp, slik Jakob og Rinna gjorde. Hun går til jobben, mens han har verktøyet i en gammel Escort, dermed står det nye vidunderet klart for meg. Automatisk firehjulsdrift, soltak (for å se steinskred når det allikevel er for seint), automatgir og alt hva du kan ønske deg av bekvemmeligheter. En sann drømmebil å kjøre. Dette vil si, at jeg i øyeblikket går rundt med tre sett islandske husnøkler og ett sett bilnøkler! Noe liknende har jeg aldri opplevd på reisene mine!

Látravik

tracks4. oktober: Látrabjerg i hvitt
Jeg har en god, lat morgen. Vertskapet mitt lister rundt for å ikke vekke meg, først Rinna og så Jakob. Det er deilig å lytte til de hensynsfullt dempede lydene og vite at jeg kan la øynene være lukket og la mine venner tro jeg ikke hører dem. Så drømmer jeg videre.

Nå da jeg har bil og landskapet har fått et lag snø, setter jeg kursen mot Látrabjerg igjen. Jeg stopper for å fotografere et rustens skip innerst i fjorden, visstnok Islands første stålskip, bygget i Norge. Lenger ut tygger dekkene seg tålmodig gjennom snøskavlene på den siste toppen før Breiðavik. Antispinnfunksjonen funker som en drøm, selv uten firehjulstrekk. Landskapet er et ganske annet enn for bare to dager siden, da jeg var her på sykkel. Du kan trygt si at jeg gjorde dette besøket i ellevte Jakobs Hangikjöttime, for nå er fjellpasseringene umulige for Ásta Nielsen. Sykkelturen stopper altså her, og det er jeg helt fornøyd med. Jeg fotograferer det litt stusselige fyrtårnet, går en liten tur, og setter meg så i det oppvarmede setet igjen. Hjemme tilbereder vi hangikjöt produsert hos Jakobs familie i Skagafjord. Det er saltet og røkt med sauelort. Det lukter vel i hele oppgangen, og vi spøker med at det her er innvandrerne som klager på vond lukt i blokka ...

5. oktober: Borgars fremtid
Jeg sitter og pusler med bildene mine om formiddagen, og setter etter hvert kursen mot gården til Borgar. Han skal fordele sauene i dag. Min somling gjør at jeg kommer for sent til dette, dyra er allerede fordelt etter skjebne - de slakteklare er klare til avhenting i morgen. Det blir istedet kaffe på kjøkkenet, og broren Birger står for det meste av praten. Han har synspunkter om det meste fra Færøysk navngiving til Samuels rolle i politikken, og igjen slår det meg at han faktisk vet hva han prater om. Han virker imidlertid lite begeistret over at jeg filmer Borgar, og spør rett ut om jeg har tenkt å gjøre en freak ut av ham. Jeg skjønner spørsmålet, og gir kanskje ikke noe godt svar, for han virker ikke beroliget.
Borgars place

Eyvi har fortalt at Borgar er en av de beste til å tørke kjøtt, og jeg spør ham om dette. Han tilstår at det er en kunst han lærte av faren, og at han har et hus til det formålet. Det virker nesten som om han vil trekke meg vekk fra de andre, når han plutselig tilbyr å vise meg lokaliteten. Teknikken er spesiell, ettersom sauemøkk utgjør en vesentlig del av prosessen. Ideellt skal møkka være hardtrampet med halm, i et gammeldags sauefjøs, og dette benyttes som brensel sammen med kvist og annet i Borgers hemmelige mikstur. Om han fleiper eller ikke er uvisst, men han sier i hvert fall at metoden hans er en godt bevart hemmelighet. Sikkert og sant er det i hvert fall at kjøttet først saltes og henges et par dager, før det bringes inn på krokene i røykeriet. I en hel måned henger de her, og får en mye langsommere og bedre behandling enn fabrikkproduktene, hvor hele prosessen gjøres unna på kun to dager. Slikt kjøtt setter Borgar nødig tenna i, kan skjønne.
"Hvordan ser du på fremtiden?" spør jeg ham.
"Den bekymrer jeg meg ikke for. Det går opp og ned. Nå vil folk bo i Reykjavik, men det blir man lei av. Om hundre år skal du se at folk har flyttet tilbake hit igjen," svarer han med en underfundig optimisme.
Jeg filmer kommentarene hans, han er sjenert, men har ikke så mye i mot det, ser jeg. Jeg skal komme tilbake i morgen.

6. oktober: slett ikke en freak
Sauene huies ut av fjøset og ombord i transporten. Det er lenge siden det ble slaktet på diss trakter, gradvis har de lokale slaktehusene blitt regionale og sentraliserte, så nå kjøres dyra langt avsted. Det er klart at hjemmeslakt da smaker bedre, når dyret i ro og mak får en kule i nakken, heller enn å ha blitt herjet rundt i brutale omgivelser før de avlives fulle av stress og vaskes under høyt trykk som tvinger vann inn i kjøttet. Dette lærer Borgar meg, og han er innstilt på å føre bevis i saken...

Videokameraet er med som den beste unnskyldning for å utbe meg lokale spesialiteter, og Borgar er lett å be. Vel hjemme disker han opp med en diger steik hangikjöt av beste kvalitet, altså av en 2-3 år gammel vær som ble kastrert i ung alder. Kjøttet deles med en snekkersag på oppvaskbenken, og stappes ned i hans største kjeler, hvor det skal kokes lenge. Lunkten av røyk og sauemøkk legger seg tjukk på kjøkkenet. Mens putringen hangikjötskjer på komfyren, ber jeg Borgar med utenfor, for å forklare meg historien bak hans mange traktorer. Da butter det litt i mot.
"Jeg vil ikke fremstilles som en freak," protesterer han.
Pokkers. Det ordet har han aldri brukt før, det må være broren som har satt det i hodet på ham. Jeg lirker og vrir, men får ham ikke til å forklare traktorene for kameraet. Så fort jeg skrur av er det imidlertid helt i orden. Den ene har hans far brukt, den andre kjørte han mye som barn, den tredje ... slik fortsetter det. han har håp om å restaurere flere av dem, og utrolig nok er en av de mest rustne fremdeles brukbar. Jeg setter meg opp i en nymalt rød en, og får Borgar til å starte den opp, slik at jeg kan kjøre litt at og fram foran videokameraet, og samtidig fange ham på tape i situasjonen. Han hopper fram for å redde kameraet mitt da jeg med overraskende presisjon beregner svingradius og lengde på grabben, slik at det blir en nydelig whipe rett foran frontlinsa. Det skal litt til å imponere ham med traktorbruk, så jeg tipper at han skriver det på min konto for nybegynnerflaks.

Sightseeingen er på langt nær ferdig. Jeg må også kikke på Trabanten hans, som står oppe i graset bak et brakkeliknende hus hvor han bor til vanlig. At han nå holder til i hovedhuset er bare fordi moren hans er på sykehuset og brødrene er på besøk.
Trabant"Trabanten kjøpte jeg i Reykjavik da jeg var lei av å gå," forklarer han.
Det må ha vært på den tiden da han jobbet som skipsbygger. Det er utdannelsen hans, og han har jobbet flere steder på Island, i tillegg til at han har vært på sjøen og seilt på Norge. Det kommer alltid noe lytt ut av denne tilsynelatende enfoldige einstøingen. Jo mer jeg snakker med ham, jo mer liker jeg ham.
"Kom her," sier han så, og fører meg over veien og ned til to bygninger nærmere fjorden. Utenfor står en liten bulldozer, en båt med påhengsmotor og to store verktøy for metallarbeid. "Båten er norskprodusert," opplyser han, og åpner en garasjeport inn i det ene huset. Tre trebåter, en ombygd jeep, en RIB uten luft og svært mye annet åpenbarer seg innenfor. "Dette var fars båt, denne bygde jeg selv som gutt og denne tilhører en annen," sier han. Jeg dilter etter, men har ikke sett det verste enda. I tillegg til å fikse, bevare og legge sjela i alskens transportmidler og kuriosa, er han nemlig også i gang med å restaurere et helt hus. "Bygget med båtene var tidligere et slakteri. Folk kom over fjellet fra Rauðasandir og gårdene omkring for å slakte og salte dyrene før de ble skipet ut. Noe ble faktisk solgt til Norge." Han trekker så min oppmerksomhet over på den neste bygningen, som mer ser ut som et hus man kan bo i. "Her bodde arbeiderne, og det var en liten butikk i denne delen," han viser meg inn i delen av huset nærmest havet. "Det er her jeg vil bo, så jeg er i gang med å fikse det opp."
Det er ikke bare tomme ord, for han har lagt nye isolerende plater på gulvet og har fjernet alle vinduskarmene, så åpningene står og gaper. "Her har jeg laget nye vinduer," viser han meg. "De er laget av drivtømmer jeg har funnet på stranden."
Det er pokker ikke til å tro. Vindusrammene er kjempefine, hvitmalte og skikkelig solide. Jeg er dypt imponert, og forlanger rett og slett å få filme ham med dette arbeidet. Det han her viser meg har så lite med en freak på landet å gjøre som du kan komme. Borger er en idealist, en dyktig håndverker, bonde, sauefarmer, skipsbygger, mekaniker og kokk, i en og samme person.
"Vel," unnskylder han seg. "Her ute må vi jo klare oss selv, og jeg har heller ikke penger til å betale for alskens tjenester."
Der er han inne på noe. Jeg forstår ikke hvordan han klarer seg med så få sauer som han har. Han må være en mester i å utnytte ressursene han har til rådighet. Jeg er nødt til å konfrontere ham med snakken jeg har hørt inne i byen: "Alle maskinene dine, Borger, du vet at folk i byen irriterer seg - kunne du ikke gjemt dem unna litt?"
farm toolswheelgearHan ser oppriktig overrasket ut. "Gjemme dem? Det er jo mange som stopper opp for å fotografere dem, og de ber meg om ikke å kaste noe av det. Turistene liker dette. Tyskere stopper opp ved Trabanten og gamle maskinførere synes det er morsomt å se bulldozere lik dem de engang selv har jobbet med."
Jeg tror han skal slite hardt for å overbevise de lokale myndighetene om dette, men argumentene er rørende.

Før kjøttet er ferdig kjører jeg bort til plassen hvor de største maskinene står. Solen står lavt og belysningen er fin. Som jeg tar opp kamerat blir jeg oppmerksom på eldstebroren, han som virker litt mutt. Det er ikke annet å gjøre enn å gå bort og si hei, og så viser det seg at han er i kjempehømør, på sin litt dempede måte.
"Jeg har akkurat fått start på denne bulldozeren for første gang på ti år," smiler han.
Jeg ser tvilende på et monster av rust, som har fått en oljet del byttet ut."
"Hva? Mener du at du kan få liv i disse rusthaugene?" "Javisst, fem dagers jobb med hver av dem, så kan jeg selge dem til folk som er interessert."
Det er visst et marked for slike, etter at mye brukt materiell har blitt eksportert til afrikanske land. "Der nede vet de hvordan de skal reparere og vedlikeholde slike maskiner, for dette er ikke elektronisk, det er ren mekanikk." Han ser med et drag av kjærlighet på den nærmeste. "Denne har bygget mange av veiene her ute..."

HangikjötHangikjöttet er så saftig at det renner av det. Virkelig lekkert, og som mye spesiell mat, lukter det verre enn det smaker. Det er feil å si at det stinker av sauelort, men den gjennomtrengende lukten har helt klart en annen karakter enn alt annet jeg har erfart. Smaken er rett fra himmelen, og fet potetmos og kålrabistappe er attpå. Borgar er ikke noe særlig til å drikke alkohol, så jeg har bidratt med fire bokser "Egils vørterøl". Helt kanon.

Etter maten spør Borgar plutselig om jeg vil være med til Ástor, invaliden på Rauðasandir. Jeg har hørt så mye om ham at det er veldig fristende, men jeg har ikke tenkt å filme der ute. Det er allerede laget en film om ham, og om det er spekulativt å filme Borgar, vil det i hvert fall være å tyne sitronen hvis jeg kaster meg over den første handicappede bonden jeg finner. Men et besøk kan bli hyggelig.

Ástor er gift med Sigga, det har de vært tre år nå, etter at han først bodde sammen med storesøsteren hennes. Det er litt originalt. Han er trettifem, og hun er ti år yngre. At hun bor sammen med en mann i rullestol på en gård langt pokker i vold, det er såvisst merkelig. Så, jo, alt dette vil egne seg for et innslag i programmet jeg lager, men det må virke naturlig, og jeg ser ikke hvordan det kan gjøres. Vel, ikke før jeg møter Ástor. Han Raudasandirruller bort til stuevinduet, hvorfra vi ser hele den vide sandbukta, som omgjøres til en stor lagune ved høyvann. Fjellene ut mot Látraberg danner bakteppet. "Jeg kjenner hver kvadratmeter av den flaten," smiler Ástor. For ikke å snakke om fjellene lenger mot øst. Han sitter og gleder seg over fjellene, selv om han aldri vil kunne oppleve dem som før. Han må ha vært 28 da bilen hans skled. Det var så glatt at det var tilstrekkelig at automatgiret skiftet fra første til andre, så bar det sidelengs ut over stupet. Han kom seg ut av døra, men ble revet med. I to timer lå han der. Var ikke redd, men heller rolig. Han var nemlig ikke alene. Slik føltes det ikke. Besteforeldrene var der hos ham, og visstnok også andre. De de hadde til felles, var at de var døde. Det var han også, medisinsk sett, men først da han ankom sykehuset. I førti minutter kjempet legene for å få i gang hjertet hans, men blod ble pumpet tvers gjennom systemet hans. Det så ut som et slaktehus. Etter førti minutter gir man opp gjenopplivningsforsøk. Vanligvis. I dette tilfellet hadde legen en følelse om at det likevel kanskje kunne nytte. Han bad om ett forsøk til. I det 42ende minutt begynte hjertet å slå. Slå den.

Måten han forteller om fortiden, nåtiden og fremtiden på, kan inspirere noen hver. Det virker så naturlig, vi kan spøke om det uten at det virker sårende eller platt, og det er så gjennomgående tydelig at han behersker dette livet. I det minste så lenge han har Sigga her. Jeg spør om å få komme tilbake for å filme, og det er helt i orden. Vi sier i morgen. De skal da inn til byen for å handle, og kan plukke opp meg, og så viser seg jaggu meg at de skal til Reykjavik sist i uka, i deres digre Pickup med tomt lasteplan ... det kunne ikke passe bedre for meg.

07. oktober: fiskeindustrien
Fiskeindustrien er kjernebedriften i Patriksfjörður. Uten denne siste fabrikken vil samfunnet suges inn i seg selv og forsvinne. Poff vekk. Men heldigvis går det bra. Flere store trålere leverer her, og de tar imot en rekke fiskeslag, så optimisme råder. Jeg er igjen lat, og sliter med å komme ut av den komfortable sofa convertible jeg tilbringer nettene i, så jeg får ikke med meg lossingen fra den største fiskebåten. Det blir isteden filming av gaffelløfterne på kaia. Senere skal jeg komme tilbake og filme arbeidet inne i fabrikken. Jeg skal bare vente til noen VIP'er har vært på besøk.

Jakob er hjemme til lunsj, og vi sitter og sludrer litt. Deretter er jeg på nettet, og tiden går, så når jeg dukker opp i fabrikken klokken tre, har de akkurat avsluttet for dagen. Det er mildt sagt ergelig, og den oppfattelsen deles av driftslederen, som faktisk ønsker at jeg filmer, ettersom hele maskinparken er ny. Vi diskuterer saken med en annen sjef, og kommer til at jeg skal kontakte dem når jeg kjenner mitt program for de neste ukene. De vil så betale for transporten min hit ut, la meg ta en tur med den store linetråleren og filme alle ledd i arbeidet. De skal så få råkopien til eget bruk, for de ønsker å lage en representasjonsvideo fra fabrikken. Det er en grei Hardfiskdeal for meg, og økonomisk gunstig for dem. Det gjenstår bare å finne en tur som passer for meg, så fikser de forsikringer og øvrige formaliteter.

Jeg kjører litt rundt og kikker på bygda, og stikker innom "Vinbuðin" for å plukke opp rødvin til de av mine venner som formodentlig setter pris på slik. Vinutsalget er en sideavdeling til kolonialen, med egen åpningstid. Jeg er to timer for tidlig ute, men kassadamen tipser om at hennes kollega visst har kommet, så jeg kan stikke hodet inn og spørre om hun vil betjene meg. Det er ikke noe problem. Når hun hører at jeg har blitt kompis med Borgar blir hun overrasket.
"Mange her er litt redd for ham," sier hun, "men han er alltid hyggelig med meg." Rinna hadde hatt en liknende uttalelse av forundring over at jeg har blitt så godt tatt imot av Borgar. Driftslederen på fiskeindustrien reagerte faktisk negativt på at jeg filmer Borgar, og mente at han vil gi et misvisende bilde av saueproduksjonen i området. "Det finnes større, mer veldrevne farmer," mente han. Tja. Det er fort gjort å sette folk i boks på feil grunnlag, på små steder. Kanskje det er min gjentjeneste til Borgar, at jeg overfor disse skeptikerne gav ham min fulle støtte. Nå må jeg hjem å pakke, for å plukkes opp av Ásta og Sigga klokken seks.

08. oktober: å leve fra livet og opp
Eyvi, Astor og JakobI går kveld handlet vi inn og kjørte hjem til Sigga og Ástor. Huset er velholdt og de fleste av sauene er nå innendørs, i et relativt nyoppført bygg. Nedenfor huset er et par driftsbygninger som var i bruk da det også var kuer her, men det var før ulykken. Mye dreier seg om "før og etter", når vi snakker om Ástors liv.

Det er et sabla grisevær, med mye snø. Foredrene til Ástor bor på den midterste av de tre gårdene som er i drift i Raudasandir, og de ber ham hjelpe til å blokkere låvedøren deres. Eller snarerer åpningen hvor deres splitter nye låvedør hadde en kort karriere før den blåste bort i fjor. Ute på markene ligger ni gressballer som har gått ut på dato. De løftes opp på en henger, og plasseres tre i høyden utenfor døra. Det burde holde. Moren ser ut til å være en trivelig dame.

Hjemme på gården igjen forekommer det meg temmelig snålt at de ikke har tilrettelagt en høvelig sti for rullestolen over plassen og opp grasbakken til sauene. Som det er nå, utgjør den en hinderløype som krever alt grusplassen har av rennafart. Nedover er det lettere, da har Ástor en perfekt eleganse der han humper over grastuftene. "Planeringen tilhører fremtidsplanen," forsikrer han med et smil. Den planen innebærer også mangedobling av antall sauer, til 1000. Det forbaskede forsikringsselskapet som er ham skyldig en betydelig pengesum etter ulykken, har ikke betalt etter sju år. Ástor mener de trenerer saken i påvente av at han kapitulerer og reiser inn til hovedstaden, hvor han naturligvis vil være fullt trygdet i tilrett,lagt bolig.
Melanes"I think it is a question of some months, they will pay," sier han. Sigga er mindre optimistisk, men de er begge innstilt på å bygge opp farmen, med eller uten de pengene. Jeg ser ikke hvordan det er mulig, men de har sannelig klart seg helt frem til nå, stabukkene.

Sauene ser ut til å ha det glimrende. Sju nye bukker har akkurat kommet til, for å skyte nytt blod inn i besetningen og det er god plass i fjøset. Vi skyfler nytt gras inn mellom rekkene av sauer, og de stikker begjærlig hodet inn gjennom bjelkene for å mumse i seg. Da jeg spurte Ástor hva han ville gjøre uten Sigga, tok han litt betenkningstid. "Jeg ville tilbrakt mer tid med sauene," sa han så. "De er smarte dyr." Han fortalte så om hvilken kontakt du kan få med dem, om en sau som kom tilbake til ham fra beite i utmarken, fordi hun merket at noe var galt med hennes forestående fødsel, og om sauer som straks kjenner ham igjen etter at han har gitt dem spesiell hjelp da de var lam. En diger sau kommer bort til meg, der jeg står å kikker på arbeidet, og jeg klør henne på hodet. Hun liker det. Jeg tar i litt, og klapper halsen og nakken. Jeg begynner å forstå at sauer virkelig er ålreite dyr. "Det er ikke lett å sende dem til slakt," betror Ástor meg, og jeg skjønner hva han mener.

Balls of ramEn vær har horn som gror rundt og inn i øynene. Det ser vondt ut, og slik kan skje når en av foreldrene har horn, og en annen ikke. Dette dyret skal derfor slaktes, og jeg spør om vi kan gjøre det idag. Ástor henter fram en oldsak av en pistol, og Sigga trekker dyret ut av båsen. De vil ikke slakte den inne hos de andre sauene. Det føles ikke riktig, hverken for mann eller dyr. I utgangsdøra faller nakkeskuddet, og så sleper jeg skrotten ut og opp i grabben på traktoren. Astor slaughterProsessene tar litt lenger tid når rullestolen er med i bildet, men slik er det her. Den hjemmelagde løftelemmen hever Ástor opp til styrhuset, og så trekker han først et hjul, så to støttesplater, det andre hjulet og resten av stolen inn på et ekstra sete i den moderne traktoren. Nede ved det gamle fjøset skjer det i motsat rekkefølge, og han ruller vekk fra kjøretøyet. Sigga og jeg sleper dyret inn, Ástor skjærer av hodet og så henger vi det i fellesskap opp i taket, for å flå det. Jeg hjelper til med å få av skinnet, og så åpner vi buken, så den enorme magesekken velter ut, sammen med innvollene. En pent utført jobb. Nå skal kjøttet henge noen dager før det tas ned og fryses. Ettersom vi skal til Reykjavik, er det kan hende Borgar som får den jobben, han skal likevel over å se til sauene i blant.

09. oktober: Uvær
Nord for Reykjavik blåser det nå over 50 sekundmeter. Vindmålerne klarer ikke å måle vindkastene. Her på Melanes rister det også i husveggene, selv om vi faktisk er i ly bak fjellet når det blåser fra nordøst. Verre er det på gården til foreldrene. De ni plastikkpakkede gressballene vi blokkerte låven deres med, blåser rett og slett utover på jordet! Hver av dem veier 600 kilo, men det er ingen match for Islandsk uvær. Det er heldig at låven står, for uten halmballene er den store inngangen et enormt vindfang. Det er med andre ord ikke snakk om å kjøre inn til hovedstaden i dag, slik planen var. Det passer meg egentlig fint, jeg vil gjerne være her en dag til. Jeg skriver litt, vi legger puslespill og det er lite å foreta seg utenfor. Store, tunge sluddklatter harer mot vinduet på nordsiden, og oppfordrer til innehygge.

10. oktober: ferge i høy sjø
Det er klarvær på morgenkvisten, men vinden er stadig sterk. Jeg klatrer opp i ura over gården og får fine oversiktsbilder. Bikkja blir med, det er en livlig sauehund som totalt mangler talent for å drive sauer. Å løpe etter stein, derimot, er den veldig glad i. Den slår følge til fossen, som med tiden skal levere strøm til gården, og går ned på stranden. Vindkastene gjør det vanskelig å filme og sanden flyr. Plutselig står Sigga der, og skremmer nær vannet av meg.
"Det er en blokkert fjellovergang, men fergen går klokken to, så vi skal forsøke å rekke den," sier hun.
Ferge over Breiarfjörður, i dette været? Hjelpe oss. Vi skynder oss tilbake til huset, jeg pakker så fort som råd, og vi kjører av sted. Det blir tid til en liten stopp der ulykken skjedde, så Ástor får forklart hvordan den inntraff, og så er det fergen neste. Det er om å gjøre for dem å nå inn til Reykjavik, for de har avtaler på sykehuset, først på tirsdag, og så på onsdag, når jeg kan få bli med. Legen skal da evaluere den elektirske stimulien av musklene i beina som Ástor driver med hjemme for å holde blodsirkulasjonen i gang. Det er også et syltynt snøre med det håp i enden at de en gang skal klare å bære ham igjen...

11. oktober: "hjemme" igjen
Takket være GPS'en på telefonen fant jeg raskt frem til Gunni's nye hus i går kveld, så Ástor droppet meg av her. Det var også godt å se Jean og Siri igjen. Søsteren overrasker fortløpende, denne gangen ved å tilbringe natten her. Det er bra at hun markerer en viss avstand til moren, som hun bor hos til daglig. Thai-jenter har etter mitt skjønn en overdreven ansvarsfølelse for sine foreldre, og det later den eldre generasjonen til å utnytte for det det er verdt.

SiriNå er det godt å ha alt utstyret her i byen, og jeg trenger et par dager til å skrive om det jeg opplevd de siste ukene. Det er også morsomt å se hvor fin den nye kåken til Gunni og Jean er. Tidligere bodde de jo nærmest i et kott attmed hans foreldre, mens dette huset er stort og lyst, med et gjesterom som passer fin-fint til meg. Vi får gjester om kvelden, og litt uti middagen kommer Gunni selv, etter en tur til Vestmannaeyjar. Han mistet bilnøklene der ute, så Pajeroen står igjen. Ettersom Ecolineren fremdeles ikke er ferdig ombygd og den aller nyeste monsterbilen langt fra er ferdig, er han derfor uten bil, og må trygle Siri om å få lane den lille rustpotta hennes hvis han skal komme rundt. Kollektivtransporten i Reykjavik er nemlig ikke mye å skryte av.

12-22. oktober: rolige dager i Reykjavik
Det er skrivedager, med sosiale islett. Jean og Siri ser noen horrible såkalte skrekkfilmer som jeg finner helt latterlige. Jeg så et liknende utvalg i hyllene på Melanes, jeg skjønner bare ikke hva som trekker folk til å se slik søppel. Det er jo ikke det minste horror, bare ekkelt og dumt. Æsj. Men Siri har en defekt billykt, så hun kan ikke kjøre hjem om natten. Det er bra. Vi ser en annen skrekkfilm på kino; Asthors legs"Orphan", den er faktisk bra. og så møter jeg Ástor og Sigga igjen, da de skal på sykehuset for kontroll og elektrisk stimulering. Det er interessant, og tøft. Han får 2,5 ganger lovlig strømdose i EU. Det er gitt spesiell konsesjon for dette forsøket, hvor mange land er involvert, og det er fare for brannskader om det ikke gjøres helt riktig. Bonus er at musklene holdes ved like, blodgjennomstrømmingen blir bedret og huden blir sterkere.

water plantJeg blir med Samuel på korøvelse i Reykjavik Mannskor, og får der invitasjon til å se varmekraftverket utenfor byen. Først drar vi innom ett av de eldste vannkraftverkene som fortsatt er i drift, et imponerende vakkert anlegg som ligger inne i byen, ved en rik lakseelv. Også det nye er vel verdt å se, alt er så rent og pent og nytt, og veldig sterke krefter er i sving. Reykjavik Energi serverer varmt vann til oppvarming av hele byen, det er jo helt vilt miljøvennlig, det her!

Omsider er Ecolineren til Gunni ute fra verkstedet med sine nye hjul, slik at vi kan ta en prøvetur. Tara, chihuahuaen de har kjøpt mens jeg var i Patreksfjördur, ser ut til å nyte turen, der den ligger inntullet i et håndkle på dashbordet. Bikkja er faktisk høysjarmerende, men jeg er livredd for å komme til å tråkke på den.

23-24. oktober: Samuels fisketur
I går hentet Samuel meg om kvelden, slik at jeg overnattet på datterens prinsesserom og er klar til å bli med ham sørover i dag. Det er deilig å sitte å skrive på det lyse kjøkkenet, med en stor kanne te på bordet. Klokken to kommer han hjem, og rumsterer litt omkring før vi stapper fiskestenger, soveposer etc inn i vinterbilen hans. Han kjører til forskjell fra andre liten bil om vinteren og stor om sommeren ... nå er dermed GMC'en hans satt på låven fram til våren. Den har fått noen luner med årene, så det er vel best slik. Jeg har stor sans for Samuels måte å tenke på, hans nøysomhet på enkelte områder virker sunn og riktig på meg. Vinterbilen hans tilhører datteren i Amerika, og holder i massevis til vårt formål. Vi sikter først på en fin foss nær hans oppvekststed og finner deretter hesteflokken hans, før vi kjører litt tilbake til småstedet Hvolsvöllur, der han har familie.

Dette er bare kjempeflaks! Mor og tre søstre kommer samen på kjøkkenet for å tilberede "slátur" - en tradisjonell rett. Mannfolka er stort sett i stuen, bortsett fra meg, naturligvis, som med stor innlevelse deltar i blodmoerroppkverning av nyrer og lever, som blandes med talg fra sau, havregryn og melk. Den gode gamle moren til Samuel stikker hånda dypt i karet med den brune, knudrete blandingen og kjører rundt nedi der med følsomme fingre. "Mer mel", sier hun, og datterdatteren rister i posen. Når konsistensen er riktig, dannes et samlebånd av hender fra vasken, hvor ferdig sammensydde poser av sauemage vaskes, via gamlemor, som stapper dem fulle av guffe, til oss ved bordet, som med store, grove sikkerhetsnåler lukker åpningen. Tidligere ble alt kuttet, skrubbet og sydd hjemme, men det er enkelt og praktisk å kjøpe mageposene ferdig, for rakst å lukke dem med nåla.

Jeg tror vi er ferdige, og at det er hjemmelaget rødvin som kommer på bordet, men de fem plastflaskene inneholder litervis med blod, som nå havner i stampen sammen med havregryn og fett. De skravlende kvinnene elter massen sammen og er herlig blodige. Deretter er det min tur, og jeg fyller guffa opp i magesekkene.

"Og etterpå skal vi vel smake?" spør jeg forhåpningsfullt, men blir sårt skuffet da jeg får høre at koketiden er to og en halv time. Underforstått for lenge og vente, for det er allerede sene kvelden. SlaturFar til Samuel grynter noe om at det tidligere alltid var slik at de første slauturene alltid gikk rett i gryta, men jeg trøster meg med at Samuel kommer til å få med sin andel - som jeg har jobbet for - slik at det nok blir smaking senere.

Tiden løper fort i godt selskap, og det blir en dram og en til, inne i stua. Før jeg vet ordet av det står så søsteren smilende foran meg med fire svulmende slauturer, to med lever og to med blod. De ser helt annerledes ut nå, ikke slatne og seige, men runde som baller, og gylne. Attpåtil smaker de riktig godt. Jeg spiser rikelig, og alle ser det virkelig faller i smak.

horses and VestmannaeyjarVi må opp tidlig, for mye skal filmes. Hestene er det viktigste, og vi ankommer klokken ni, akkurat når dagslyset er sterkt nok. Det er ikke sol, men en skarpt og fint lys fra øst. Hestene går i lag med en større flokk, men som vanlig lunter de over for å se hvem vi er, når vi nærmer oss. Området er flatt som en pannekake fra havet inn til plutselige Samuels horsesbratte fjell hvor flere fosser bikker utfor. Det ser ut som om Island stopper opp i en lang vegg, og at overskytende materiale etter byggverket er jevnet utover mot havet, dønn flatt. Merkverdig. Intervjuet er fint, det er vindstille og fine forhold, og hestene bryter naturlig inn mellom oss når vi snakker.

Seljalandsfoss og Skógafoss befinner seg kort unna. Begge suger turister til seg. Den første er kjent for at du kan gå inn bak vannfallet og skue ut gjennom fossen, såvisst et flott skue. Den andre er større i volum, og faller i en flott bred vegg ned i det flate landskapet. SkogafossSamuel anbefaler at vi går opp en lang trapp til formålet, og tar en liten fottur innover, hvor den ene imponerende fossen etter den andre ligger som perler langs elveløpet. Vel verdt spaseringen. Sola kommer og går, og gir meg et par verdifulle glimt med regnbuer og full pakke.

Fiskingen er vel det Samuel har sett mest frem til. Enda lenger mot øst tar vi av ut i det vidstrakte feltet med sort lava. Det er et unikt skue, med tykk grønn mose over det knudrete undelaget, sikkert farlig å begi seg ut i, med sprekker og grotter og hva vet jeg. Dette utbruddet skjedde visst for omkring tre hundre år siden, og la mange gårder øde. Den smeltede steinen må holdt utrolige temperaturer, for den fløt mange kilometer utover før den stoppet. Helt her ute stopper også vi, ved en farm attmed en rik fiskeelv.

Allerede før ankomst har vi fått vite at det ikke blir noe av å fiske i denne gullåra av en fiskeplass. Aldri før har Samuel returnert tomhendt herfra, men denne gang har han med meg, de n minst heldige på planeten når det gjelder fisk. Denne gangen har bonden røket i tottene på naboen, så en innfløkt handlingsrekke som involverer en gravemaskin, politi, generell misunnelse og dårskap, resulterer i at vi risikerer å trues med hagle og øvrighet dersom ei flue havner på vannet. Samuels to kompiser i fiskelaget er også slukøret over dette, og har trøstet seg med litt cognac VS og noen øl. Jeg hadde ikke forventet annet, egentlig. Enhver form for fisk er ren bonus når jeg er på tur, men det er synd for gutta, som hadde håpet på sesongens siste fiskehelg, etter å ha kjørt hundrevis av kilometer fra hovedstaden. De må nøyes med å ro rundt og samle inn skiltene som markerer fiskeplassene nedover elva.
black beach

25. oktober: På fisketur - med 36000 kroker!
I Patreksfjorður stakk jeg innom fiskefabrikken og sa at jeg gjerne ville være med deres linebåt, altså en ganske stor fiskebåt som skyter en 50 kilometer lang line, med 36000 kroker. Denne legger seg på bunnen, og hales opp etter et halvt døgns tid. Fisken fanges dypere, lenger ut og på en Snefellsjökulmåte som ikke skader dem ved at de moses i en diger trålpose. Det er også bedre for havbunnen, som ikke skrapes opp når bunntrawlen glefser med seg stort og smått. Alt dette hørtes interessant ut, og sjefene i Oddi, fiskefabrikken som holder liv i Patro (Patreksfjorður), viste seg interessert i at jeg filmer. Systemet de benytter er nemlig topp moderne, både på båten og i fabrikken. De har behov for en presentasjonsvideo som viser dette, og kan få kopier av mitt materiale til å produsere det.

Oddi betaler flyreisen tur retur, buss og det hele, og får dermed en svært rimelig dose opptak av meg, og jeg får en artig opplevelse med mulighet for å ta de opptakene jeg trenger til mitt prosjekt. Det er en fin løsning for begge parter. Ásta kjører meg til flyet, bussjåføren fra Bilðudalur til Patro er en engel. Han fikk for seks uker siden sin internettkone opp fra Kenya, med hennes vidunderlige lille sønn. Gutten er med ham på jobb, og han forteller at giftemålet stod der nede. Utrolig fin historie. Kona er kjempehappy med alt det rene vannet her oppe, men jeg tipper den første vinteren blir tøff.

ManU spiller mot Liverpool på flatskjermen på kafeen på bensinstasjonen, så lokalet er fullt. Jeg kukelurer med PC'en fram til jeg skal være ved båten litt før klokken åtte. Det er lengre å gå enn jeg tror, Nupurså landgangen er trukket inn når jeg klatrer over rekka. På brua hilser jeg på kaptein og styrmann, så filmer jeg at vi legger ut, og treffer på et par polske sjømenn i korridoren som virker som en garderobe og sluse mellom den våte og tørre delen av båten. En annen viktig funksjon er at dette er røykerommet ombord, og det er derfor karene sitter her nå.

"Zen" er en fin fyr. Klengenavnet står skrevet med store svarte sprittusjbokstaver tvers over den oransje selebuksen hans. Nesa hans har brukket minst to ganger - i forskjellige vinkler - men han ser ikke ut til å være en som søker trøbbel. I det minste ikke her i Island, hvor han nå har jobbet i tre år, og er svært tilfreds: "Til å begynne med var vi polakker som kom opp hit forvirret," forteller han. "Noe av det rareste var å se hva som skjedde når noen jobber langsomt. Da får de hjelp!" Underforstått er at han er vant til at man enten får kjeft eller sparken. Det virker også som om det er islendinger som jobber langsomt, det har jeg hørt fra flere. Det er som om de flittige polakkene må senke tempoet litt, når de jobber på Island.

"Det er veldig bra her," understreker en polsk kollega. Også han er her kun for jobb og penger, i motsetning til atskillige familier som nå har stiftet permanente hjem i Patreksfjörður. 100 av 700 av bygdas innbyggere er nå polakker. "Vi jobber under tak, i seks timers skift, i motsetning til i Polen, hvor du jobbet konstant. Her er vi ute i 3-4 dager i slengen, med pauser på land."

"Dessuten har vi fri hver annen helg," skyter Zen inn. Problemet jeg senere får høre om, er at sommerferien er for lang, da de må vente to-tre måneder mellom sesongene. Da reiser disse til familien i Polen, hvor de lever gode liv. De er ikke rike, forsikrer de: "Nei, ikke rike, men vi kan kjøpe det vi trenger, og leve normale liv." Igjen en underforståtthet. Polen er vanskelig å leve i, men har vært langt verre. Ting var i bedring før finanskrisen skrudde stikke til igjen. Om disse mennene fortsetter i Island, eller fishermanom de forsøker seg på norske båter i neste sesong vet de ikke, men de føler seg trygge på å finne jobb. Fra kapteinen får jeg senere høre at de er sikret det beste skussmål, så det skal nok gå.

"Hvor skal du sove ombord?" spør Zen.
"-Aner ikke."
"-Jammen har ingen tatt imot og vist deg rundt?"
"-Nei."
Vi sier ingenting om islendingenes manglende evne til å introdusere og inkludere, men en annen av gutta vinker meg innover i mannskapsdelen. Styrmannens lugar ser ut til å ligge til venstre, så dukker byssa opp til høyre, med et trivelig ansikt inne på kjøkkenet. Vis a vis er toalettet, rett fram er døra åpen inn til et matlager i baugen av båten, og midt i korridoren fører en smal og bratt trapp ned til mannskapslugarene. Jeg blir tilvist en ledig underkøye. Sovepose har jeg selv med, så jeg bretter sammen sengetøyet til fiskeren som vanligvis sover her. Han er ikke med på denne turen. Dyne og pute havner i fotenden, ved siden av den ene bagen min og stativet, mens ryggsekken kan klemmes inn under det lille nattbordet. Det er plass nok, hvis jeg ligger litt på diagonalen, men det er mørkt og smått med plass her nede, for to klesskap fyller mye av lugarens gjenværende gulvplass.

26. oktober: første døgn ombord i Nupur
Det lot seg gjøre å få noen timer på øyet i går kveld, før vi kommer i posisjon til å skyte lina. Dessverre for min filming skal fisket skje langt til havs, så det lar seg ikke gjøre å filme land fra båten. Været skal også bli dårligere, med mer vind og skral sikt. Returen vil nemlig også skje i mørket. Det er ikke annet å gjøre enn å filme det som kan filmes, og det er interessant nok. Operasjonen for å legge den lange lina på havets bunn krever nemlig samarbeid og presisjon.

Det er bare å følge støyen og lukten gjennom røykerommet og inn gjennom døra til dekket der 22 liner henger på lange skinner. Krokene er huket opp omtrent som opphenget på gardinstenger, og må ruskes fra hverandre slik at en og en trekkes inn i den automatiske beitemaskinen. En ung fisker trekker bait machinekartonger ut fra hyller ved veggen, slår halv frossen sild og blekksprut fra hverandre og fyller på bøtta til han som mater dem inn i beitemaskinen. Det larmer formidabelt, men krokene flyr ut med en hastighet på 100 i minuttet. En dataskjerm holde oss løpende orientert om hvor mange av krokene som får en fristende matbit tredd på. Tallet er som oftest mellom 95 og 98%.

Det tar omkring fire timer å "skyte linen", men over tolv timer å samle den opp igjen. Vi starter utleggingen midt på natten, helt ned under 400 meters dyp, i et stort sikksakkmønster. Jeg krabber til køys igjen etter å ha filmet arbeidet, og våkner utpå dagen, når innsamlingen er godt i gang. Det er både torsk, hyse, steinbit, flyndrer og annet med opp. Øynene står ut av hodet på dem, og noen har hele blæra ut av halsen, etter å ha blitt trukket opp fra dypet, men fisken er ellers hel og fin, og har mindre mark i kjøttet enn om den skulle vært fanget i grunnere, kystnært farvann.

Skipet beveger seg overraskende mye i de moderate bølgene, og jeg føler meg ikke helt på topp. Det er mørkt og innestengt nede i lugaren, og heller ikke i byssa eller oppholdsrommet er det mulig å se ut. Fiskelukten kommer i tillegg. Tilstanden min kan vel kalles mild sjøverk, om ikke direkte sjøsyke. codOppe på brua føles det bedre, og kapteinen er ved å tine opp. Han forklarer om instrumentene og forteller at han har vært på sjøen i tretti år - de siste elleve på denne båten. Hele tiden kommer lina opp fra havet, med omkring 40 kroker i minuttet. Stemningen er god, og mannskapet rullerer med oppgavene. I et hull midt på skipssiden tar en av karene imot fisken, kutter strupen på dem og sender dem innover til rens og sortering. Krokene går i en bane som ender opp på "gardinstengene" igjen, hvor de kontrolleres. Hvis de har blitt rettet ut, krøkes de med en kjapp bevegelse rundt en metallsnelle og dersom de mangler, bindes raskt en ny på.

Kokken ser ut som en dansk håndverker på repøvelse. Godmodig, med ølmage og tynt lyst hår i kronisk uorden. Han passer alltid på å mate meg, og annonserer etter et godt måltid fiskekarbonader at det er suppe, om jeg er interessert.
"-What kind of soup?" spør jeg.
"-Good soup," smiler han. Det svarer han hver gang.

27. oktober: fiskeuhellet mitt slår ut
Det ble leggetid igjen, og jeg regnet med at lina ble skutt på ny mens jeg sover. Om morgenen er vi imidlertid underveis, og jeg får vite at lina satte seg fast på bunnen i går. Seks kilometer gikk tapt, med tusenvis av kroker. Slikt skjer av og til, og lina kan fiske opp igjen ved bruk av en spesiell kjetting. Nå har vi imidlertid dårlig tid, og lina som forsvant i dypet var gammel, så den får ligge. I løpet av tre års tid vil den gå i oppløsning, får jeg vite.

PaulKapteinen har blitt rent ut trivelig. Han er litt flau over dette uhellet, spesielt fordi det kommer sammen med at redskapens software også brøt sammen. Vanligvis kan han se nøyaktig hvor mange fisk av hvilken type som fanges. Vekta på linen og annen statistikk kommer også fram på skjermen på brua. Altså vanligvis, men ikke akkurat i dag. For første gang, forsikrer han, og tilføyer at de i natt fleipet med at de heller burde etterlate meg på en flåte. Jeg skal gi dem delvis medhold. Fiskelykken min stinker, men at den skulle smitte over på en hel fabrikkbåt, det er ny pers.

Deres uhell er mitt hell, for forsinkelsen medfører endring av planene. Nå ser vi derfor Vestfirdirs klippevegger mot øst. Været er også langt bedre enn varslet, så det er fine forhold for fiske og filming. De fleste har fått tunga på glid nå, og jeg får høre historier i byssa, hvor en oktoberdamen på kalenderen fra en tysk maskinleverandør smiler til oss fra veggen.

28. oktober: inne i fabrikken
Jeg sover da Nupur legger til. De hadde varslet sjutida, så da regner jeg med at lossingen foregår i halv åttetiden, men det er åpenbart feil. Vi må ha kommet tidligere i land enn planlagt, for jeg føler meg temmelig dum, her jeg står ombord i et forlatt skip. Både fisk og mannskap er forlengst i land, uten at noen tenkte på å varsle meg, slik at jeg kunne filme lossingen. Heldigvis har jeg et par klipp fra mitt forrige besøk, men dette er jo temmelig tåpelig.

En ildfull kvinne får ansvaret for meg inne i Oddis fabrikk. Hun er produksjonsleder, og svinser omkring og kontrollerer de førti ansatte. Langt de fleste er polakker. De jobber konsentrert med pakking, filetering, frysing og sortering, og ser sjenert bort på meg innimellom. Noen få flirer til hverandre når jeg filmer, men de jobber konsentrert, vel vitende om at de får anstendig betalt og at det aldri er veldig lenge til neste kaffepause.

Fiskeforedlingen er langt på vei automatisert, og topp moderne. Det er derfor Oddi gjerne vil ha det filmet. Som takk for turen gjør jeg derfor mitt beste for å gi dem et komplett materiale fra produksjonslinjene. I pausen legger jeg kameraet inne i produksjonslederkontoret, som har et stort vindu ut mot hallen hvor det jobbes. På veggen henger sant nok en kalender fra "Würth", og modellen har ikke kledd på seg - men det er denne gang en mann! "-Naturligvis," gliser min ledsagerske. "Da produsenten skulle komme, spurte jeg om de bare hadde kalendre med kvinner. Så lovte han å ta med en med menn i stedet. Karene her på fabrikken gikk på veggen, men kontoret har blitt svært populært blant damene i produksjonen!"

Om kvelden kommer Borgar, Ásthor, Sigga, Eyvi og sistnevntes kone til Jakob og Rina. Jeg trodde vi hadde avtalt en slik kveld, men den kommer overraskende på alle de andre. Det er like fullt hyggelig å se dem alle sammen, før jeg drar videre.

29. oktober: innom Reykjavik
Flyet går utpå formiddagen. Jeg sjekker inn bagasjen, og glemmer i farten å sjekke inn meg selv. Det er ikke noe problem. Når pilotene har forlatt terminalen og det er vår tur, kommer jeg på det, men jeg vinkes bare ut. Skrankekvinnen antar at jeg er siste navn på listen. Hun har ganske mange cockpitpassasjerer i dag, hele sju. På oppturen var vi like mange passasjerer som piloter. Vel, det er herlig å slippe mistenkeliggjørende strålebehandling og kanossagang. Her er det fritt fram, og jeg er velkommen til å traske fram for å ta et bilde ut gjennom cockpit'en.

Siri sier hun kan hente meg etter hun er ferdig med jobben på sykehjemmet, så jeg rusler opp skråningen til "Perlan", et firedobbelt vanntårn hvor det ene tårnet har blitt vikingmuseum. Jeg synes jeg må ta en kikk her, og en av vennene til Samuel har invitert meg. Han står i døren og lar meg slippe inn gratis, med info-headsettet stilt på svensk. Det er et fint museum. Jeg bruker det meste av tiden min der, før jeg går opp og bestiller en magnumpannekake med alt for mye fyll, i kafeen øverst oppe. Den har strålende utsikt og smilende betjening.

Det har blitt torsdag. I morgen skal vi forberede helgens utflukt. Econolineren har ikke fått bygget om bakakslingen enda, men den skal være sterk nok, sier Gunnar. Jeg omtaler turen i starten av november måneds blogg. Hasta la vista.



Be true.
I try to love you.
Paul

på sidelinja;

Bloggen min ...


Dagbøker er slitsomme, men tidvise innfallsstyrte beskrivelser av noe du vil bevare, det er virkelig gull. Om ikke for andre, så i hvert fall for deg.

Skriv med den pennen du har!