startsiden startsiden ... dette er kameraet mitt. Birch er av denne modellen Korintha er en "Exodus"! Dette har skjedd ...
blog journeys gallery TV-series Q&A shows shop press equipment translate...

Noen ganger er'e allright ...

-Thingvellir, fødselsdag, vill ATV-tur, stormfull sykkeltur, hestesamling og Patreksfjördur ...

1. September: Thingvellir slik det er ment å gjøres
Strokkur Ásta og Hjalti er ute for å hente hester når jeg sykler av sted. Jeg stopper for å fotografere Ásta og Nilsen foran geysiren Strokkur, og fortsetter i retning av Reykjavik. Det vil ta i dag og i morgen, men jeg håper å nå fram til Thingvellir i kveld. Det siste stykket er det grusvei, og litt bakker, så det drøyer før jeg ser Thingvellirvannet. Til høyre for meg har jeg fotografert en stor hesteflokk under en lang bergvegg, og utsikten vestover er flott.

Solen går ned mellom skylagene, og gir et flott skinn fra overflaten på den store innsjøen. Hele området er en nasjonalpark, og et besøkssenter nær det historiske senteret har en campingplass i bakkant. En motorsykkelgjeng med noen monstre av noen roadbikes kikker overrasket opp da jeg triller forbi dem. Jeg nikker kjekt, som om jeg ser slike sykler hver dag, og ofte triller inn i nasjonale helligdommer etter mørkets frembrudd.

Ástas favorittsted her inne ligger nede i dalen et par hundre meter fra høyden der frie menn har samles gjennom hundrevis av år. Den gang kom de hit fra hele Island, noen den veien jeg kom over Kjølur, andre langs kysten. Her avgjorde de i 1262 at island skulle bli norsk, og her tok de enda tidligere imot kristendommen. Mange er henrettet her ved halshugging, brenning eller drukning, og rettstvister har blitt avgjort mellom rettskafne menn.

Som om ikke alt disse historiske gullkornene var nok, er dette stedet etter hva som står skrevet det punkt i verden hvor man tydligst ser skillet mellom de tektoniske kontinentalplatene. Her står Amerika som en vegg mot vest, og dype kløfter viser bruddet mot Europa. Jeg finner plassen midt i mellom. Ása har tipset meg om hennes favorittplass, mellom to vannfylte sprekker. Mørket gjør det litt vanskelig, men den store fordelen ved ankomsttidspunktet er at jeg ikke oppdages av vaktene. Plassen er super, og det var jo slik de gjorde før i tiden, ved deres årlige samling. De slo seg ned i hytter og telt akkurat her. Det kribler litt i magen, faktisk.

2. September: den perfekte forbrytelse
illegal campDet ser litt dystert ut klokken sju, men mens jeg trasker omkring sprekkene jeg har campet midt iblandt, kommer solen fram. Det blir en helt nydelig morgenbelysning, og jeg lager noen varianter av historien bak dette stedet. Det røde teltet mitt er nå synlig fra alle utkikkspunkt i parken, så det gjelder om å få sakene unnagjort i en viss fart.

Klokken er vel mellom ni og ti når jeg har båret sykkel og tilhenger tilbake til gangstien. Den lille hvite kirken jeg har sett i turistbrosjyrene står omtrent på plassen hvor Hellig Olav lot oppføre den første. Han besørget tømmer og klokke fra Norge, står det på infoskiltene. Jeg går opp i skråningen mot vest for å få oversikt over dette fascinerende geologiske fenomenet, og anser meg akkurat for å være mett av inntrykk når den første turistbussen svinger inn på den øvre parkeringsplassen. Skyene har nå seget inn over Thingvellir, så de saftige fargene fra vann og vegetasjon ligger nå dempet under oss. En japaner fotograferer Ásta Nilsen, og så sykler jeg vekk. Reykjavik neste.

breakVeiene er bedre herfra, men jeg føler meg ikke særlig sterk. Det skal sies at sykkelen er tyngre enn sykler flest, men jeg så gjerne at det gikk noe lettere. I det minste er balansen fin, tilhengeren (Nilsen) følger elegant etter uten å skape vingling eller vibrasjoner, og sykkelen selv går som en drøm. Bakbremsene skriker riktignok noe gruelig, så de må jeg få sjekket opp. Jeg har ikke mye erfaring med skivebremser.

Det er utrolig knotete å finner veien gjennom byen. Sykkelstiene er ikke skiltet, så jeg gjetter stadig feil, og ender inne i fullstendig uinteressante boligstrøk og industriområder. En jente unnskylder seg med at det bare sykles halve året her, men slike argumenter faller på sin egen urimelighet. Desto viktigere med skilt, vil jeg si. Til slutt "reddes" jeg av GPS'n på telefonen, og ankommer endelig Gunnar, hvor jeg installerer ting i garasjen og meg selv på kammerset inne hos hans herlige foreldre Sigurveig og Birger, som har "adoptert" meg under mitt islandsopphold. Moren ber meg kalle henne "Lóa" og de tar uforskammet godt imot. Virkelig gode mennesker, og de inviterer oss alle på middag om kvelden. Loa er en super kokk, etter å ha drevet hotell og restaurant før hun pensjonerte seg.

rottenshark 3-6. September: Fødselsdags-langhelg
Reykjavik er en partyplass, også etter at folk har fått seg en saftig økonomisk kilevink. Jeg trodde vel at ryktet var overdrevet, men det koker nede i byen, og det er noe saftig i måten folk er på. Etter å ha gjort min borgerplikt og gitt Venstre min forhåndsstemme ved valget, bestemmer jeg meg for å være litt råflott på fødselsdagen min, og inviterer med Gunnar, Jean, Poomi og Samuel på Viking-restauranten her ute i Hafnarfjördur. Det er godt å Johannesvære den som spanderer for en gang skyld, og maten er god. Apertiffen er den berømte råtne haien, som jeg forsyner meg et par ganger av. Bitene må tygges godt for at aromen av forintelse skal komme skikkelig til sin rett, men er slett ikke så ille. Når innehaveren kommer og blir klar over hvem som sitter ved bordet fyller han opp to svære mugger med øl. Vi har allerede fått som bestilt, så jeg tviler på at vi får dem drukket, spesielt ettersom Samuel ikke drikker noe særlig, ettersom han kjører. Han heller stadig sin øl over i mitt glass. Jeg får lam, og sjokoladekake med to lys til dessert, i tillegg til at jeg får innehaveren til å skrive under på at jeg og mine venner skal få gratis sjokolade neste gang vi kommer. Det er en artig kar, 42og han viser oss rundt i det han har bygget opp av restaurant, bar og "viking-rom", hvor det buldrer og braker i surroundanlegget, slik at Tor og Odin virkelig kommer oss innpå livet. Han synes det er moro, og jeg anbefaler gjerne dette stedet for en god middag, overnatting eller partylag. Jóhannes heter denne ildsjelen, og ta en kikk på hjemmesiden hans her: www.vikingvillage.is Fyren er litt gal, og fortjener at sjappa går bra. Vi gjorde vårt, ølet forsvant og vi gikk videre til neste sted, like i nærheten, ettersom tre friske søstre ved nabobordet annonserte at vi ville være velkomne der.

Frostadottir sisters"Roma" står det på skiltet utenfor, og innsiden, opp en trapp, likner på en uheldig blanding av nattklubb, kafe og pizzeria. Null atmosfære, men smilende folk bak disken, og ganske riktig tre søstre ved ett av bordene. Det var tatoveringene deres som først påkalte vår oppmerksomhet. Den eldste av dem er flott førtiåring uten tattiser, men den midterste har to gedigne englevinger over hele ryggen, og lillesøsteren trekker av genseren for å vise frem en flott krusedulle langs hele ryggraden. Den vil jeg svært gjerne fotografere en dag. Hun er den eneste som bor her, de to andre bor i Norge. Grunnen til at alle er samlet her, er bestemoren som nå blir 100 år. cooling figerDet er helt tydelig svært gode gener i den familien. De to eldste får med mitt kameraet inn på toalettet, og kommer tilbake med foto av vingene. Glade kvinner..

Det går nedpå noen øl til, og Gunnar kommer med en brennende zambuko-shot. Den kommer litt brått på, så jeg søler brennende sprit utover bordet og hånden min. Godt jeg har en øl å kjøle ned fingertuppene i, og flaks at jeg ikke tok en slurk. Da ville skjegget gått opp i røyk.

Siri and YumYumSøsteren til Jean heter Siri. Hun studerer og jobber, med ønske om å komme ut i praksis andre steder i Europa. Hun virker frisk og nysgjerrig, og inviterer meg med ut til Keflavik hvor det er et moteshow. Ikke akkurat min stil, men morsomt å være med på. Gunnars beskrivelse av henne matcher slett ikke med det jeg ser, så det skal bli interessant å finne ut litt mer om henne. Hun gjør meg nysgjerrig med måten hun erter meg på. Mesterlig. Hun får det faktisk til å se ut som om det er jeg som erter henne, og det er jo en absurd tanke...

lucky wheelGunnar er på skole-gjenforeningsfest, så søstrene tar meg ut på byen i sentrum. Det er ikke bare enkelt å være Thai på Island, hvor det ikke bare er hesterasen som har vært beskyttet fra utlandets innblanding. Det er altså en del skepsis overfor fargede. Ikke over alt, og ikke alle, men det merkes av de som ikke er så skummetmelksfargede som meg. Det ligger vel litt i oss alle, og det er såvisst et interessant eksperiment å gå ut med to søte thailandske kvinner. Det er en trivelig kveld, og Gunnar dukker opp når hans fest er over.

Jeg hadde tenkt å sykle nordover nå, men det er mye å ordne med hjemmeside og utstyr, og jeg filmer også arbeidet med den digre bilen til Gunnar. Den skal bygges ut til 46 tommers dekk. Nå har han bare 44 tommere, og det er ikke nok, mener han. Det tar tid å forstå Gunni, han er svært flink til å prate for seg, og har et hjerte av gull, det er sikkert. Selv mener han at han har et drag av hyperaktivitet, kombinert med vansker for å sove. Han har i sannhet en døgnrytme som stinker, og ser muligheter i alt mulig. Han er livredd for å kjede seg, hvilket inntreffer temmelig raskt om aktiviteten ikke er i endring. Døgnrytmen hans stinker, og han plages av søvnløshet, sterk tinitus og dårlig balanse. Slik er Gunni. Mye action, mye mat, mye motor, store dimensjoner på alt mulig. Artig å lære en slik kar og kjenne. Litt av en utfordring, egentlig, for det er jeg som må sette grensene. En ting vi er enige om, er at vi skal på tur til helga. ATV-tur.

11. September: transport nordover
Motorsport er mannesport på Island. Vi plasserer firehjulingen til Gunni på en tilhenger, binder sykkel og tilhenger oppå og kjører til en av kompisene hans, hvor hans ATV også får plass. Lufta må ut av forhjulene til Gunnis, slik at vinsjen hans kan klemme den helt fram. Gummien krøller seg rundt kanten på hengeren, og jeg er redd hele skiten bryter sammen, men gutta vet hva de gjør, og alt kommer på plass. Gunni betaler mat, kompisen øl og jeg bensin.

Det er en langt kjøretur nordover, vi må over en høyslette med dårlig vei, og får stadige forsinkelser underveis. Inne på Gary Fisher importørens sjappe sjekker de bakbremsene som har skreket en smertens sang. De er visst helt OK, så lyden skal jeg leve med. Det må ha vært støvet på Kjølur som har pakket seg. Utpå kvelden ankommer vi Strandur, og ti menn er samlet i et oppholdsrom. Det er kaffe og kaker, som jeg vedder skjorta mi på konene har bakt. Etter en stund legger jeg merke til at de snakker en om gangen. Noen sier ingenting, de bare lytter. Mange har mage, men de ser stort sett ganske alminnelige ut. De fleste er her med Enduro-sykler, som er terrengmotorsykler. Så er det våre to ATV'er og en sekshjuling, vi skal holde i lag i morgen.

12. September: full fres på to, fire og seks hjul
GunniHytta vi sover i er en del av en gård, helt nede ved fjorden. Været ser lovende ut, og frokosten er satt fram når vi kommer inn i spiserommet. Det er gode ansikter på mennene. Lederen av klubben er Gunnis bror, han har klassiske trekk, og kunne passe inn i rollen som ekte mannfolk i hvilken som helst storfilm. Det er noe rart med myndigheten i stemmen hans, og den litt tilfeldige måten han kler seg på. Han har autoritet, og er en grei kar. Vi har tidligere vært hjemme hos ham og funnet beskyttelsesutstyr til meg, bestående av forsterket bukse, kroppsrustning og en vanntett jakke som er stor nok til å gå utenpå alt sammen. Jeg føler meg som en gladiator i alt dette, men det må visst til.

orange bikerTohjulingene kjører ut først, de er raskere enn oss andre. Gunni har understreket hvor viktig naturopplevelsen er for ham, så vi skal holde en mer moderat fart, sier han, sammen med de to andre ATV'ene. Vi kommer sent ut fra start, ettersom gjørme i radiatoren til kompisen må spyles ut. Fyren er maler, alltid trivelig. Jeg kaller ham Michelangelo, selv om det er husvegger og ikke kanvas han fargelegger. Hans ATV kjørte seg fast skikkelig siste helg, forteller de smilende. Det er visst en del av moroa. Så bærer det opp på fjellet.

Jeg velger å stole på Gunni. Dette går nemlig fort. Det var ubehagelig nok å sitte relativt ubeskyttet bakpå den lille doningen på asfalt, der vi suste avgårde i høy hastighet. Jeg liker jo egentlig ikke fart, og spesielt ikke når jeg selv ikke har innvirkning på utfallet. Når vi nå svinger opp på stadig dårligere grusveier, begynner de 800 kubikk å gjøre ting jeg ikke trodde var mulig. Vi klatrer og skrenser og kryper, mens jeg klamrer meg fast bakpå. Gunnis ATV er den hurtigste av dem, og han er nok også den dristigste sjåføren, for han liker å la de andre komme litt foran, slik at han kan gi på, og ta dem igjen.

Det skal naturligvis filmes, og da senker vi farten slik at jeg har en sjanse til å holde kameraet. Høstfargene er jo nydelige, og det er små innsjøer mellom de steile fjellveggene. Oppe i høyden ser vi ut fjordarmene. Skyene ligger i slørete blå lag som slipper solen gjennom i et stadig skiftende spill. Vi stopper av og til ATV repairfor å fotografere eller etterse en av syklene, men så bryter to av dem sammen og det blir en lengre pause. Heldigvis på et vakkert sted.

Det er drivreima til Gunni som er helt gåen, og en ledning hos Michelangelo som er slitt av. Det varer og rekker før vi kommer oss videre, og dermed får jeg litt av roen jeg ellers har savnet. Det går jo pokker ikke an å kalle dette en naturopplevelse! Forunderlig nok kommer Gunni stadig med kommentarer om noen fine blomster eller en flotte farger på vegetasjonen, men vi raser forbi i 50 kilometer i timen, så noen langvarig nytelse er det aldri snakk om. Mest komisk er det når han stopper ved en liten innsjø og skrur av motoren. "Lytt", sier han. "Hører du dette?" Jeg er litt i villrede. "Stillheten i naturen," sier han, men et uttrykk som om han var formann i Den Norske Turistforening. Det går knapt ti sekunder med denne andektige opplevelse før han besinner seg, vrenger rundt nøkkelen og ber meg holde fast igjen, et resultat av ADHD kombinert med tinitus. Makan. Jeg er målløs.

Motorene lar seg fikse, og litt senere kommer vi til et søkk med hardpakka snø ut over en liten innsjø. Snøen lyser turkist gjennom det klare vannet, og gutta tror det vil la seg gjøre å manøvrere ned en steinete skrent for å leke seg på isbreen. Jeg løper i forveien for å filme, og så gjør de noen glade piruetter for meg før jeg hopper på. Neste utfordring blir da å komme seg opp på traseen igjen. Michelangelo kjører bort til enden av snøen og betrakter skeptisk den bratte skråningen, før han rygger tilbake til oss for å rådføre seg om vi har en bedre vei opp. Denne er det tydelig at han er skeptisk til. Jeg kjenner litt til Gunni nå, og er derfor ikke trygg på hva han kan gjøre, men bestemmer meg for at jeg ikke vil sitte på, hvis han forsøker å bestige denne vannvittig bratte kneika. Denne beslutningen rekker jeg ikke å fortelle Gunni om før han klemmer gassen inn med tomelen.

Jeg holder kameraet i høyrehanda og tviholder i håndtaket til venstre for setet mitt med den andre, mens jeg lener meg frem for å motvirke at vi tipper bakover. Jeg ser grus, sand og stein reise seg som en brytende bølge foran oss, men motoren driver alle fire hjul oppover uten store problemer. På toppen er jeg rimelig ekstatisk. "Hvordan inn i helvete klarte du det?" skriker jeg til Gunni. "Det var ingen store steiner eller ujevnheter," roper han tilfreds tilbake. "Da hopper vi ikke, slik at bakkegrepet beholdes." En grei forklaring, men av ansiktet til Michelangelo, som ikke skulle være dårligere enn oss, skjønner jeg at dette er litt i ytterkant av hva disse doningene er gode for. Det viser også at Gunni faktisk har peiling på det han driver med, og fortjener respekten han har blandt sjåførene.

fiordcloudsHjulsporene er av og til vanskelige å få øye på, men alle er nøye med ikke å kjøre fritt i terrenget. Det er derfor de er litt i kiving med hestefolket, som har en større tendens til å "spore av". Motoristene mener de forfølges urettmessig som gruppe, og når jeg ser hvordan de oppfører seg på denne turen, er jeg tilbøyelig til å forstå dem. Selv om de raser av sted og bråker og rister, ødelegger de ingenting. En ATV med redusert trykk i dekkene har dessuten så lavt marktrykk at de kan kjøre over det meste uten å sette varige spor. Såfremt de ikke trykker gassen i bånn, naturligvis. Og det er jo litt av moroa...

tyre problemPå vei ned passerer vi en terrenggående bil som har fått dekket vrengt av høyre forhjul. Bilen er forlatt og eieren er på en lang vandring til folk. Vi ser ikke noe til ham, men det er virkelig viktig å ha forsyningene i orden, før du legger ut på langtur på Island. Det er mange strekninger som ligger helt øde. Står du fast i snøstorm på et slikt sted, kan det fort bli det siste du gjør.

fish factoryVi kommer oss ned til et ruinene av et oppgitt sildemottak. Her kommer noen av Enduro-gutta oss i møte, de har vært lenger vest, og er på retur nå. Gunni leter desperat etter et varmt svømmebasseng, men sekshjulingen har også trøbbel nå, så den setter vi igjen før vi fortsetter rundt neste fjord. En død sel ligger i vannkanten, sannsynligvis skutt i hodet. Gunni tar klørne, han vil ha dem til et kjede. sealhead deadVeien er mildt sagt elendig, og farten er høy. "Er du sikker på at dette er trygt," spør jeg når vi tar pause. "Jada," kommer det, lite overraskende, men så tilstår han: "Jeg tester deg som passasjer, for å se om du beveger deg riktig. Men uten deg ville jeg kjørt mye fortere." Han mener jeg sitter litt stivt, og det er igrunn en typisk Gunni-kommentar. Han liker å være den som kan ting.

Michelangelo og sekshjulerpassasjeren kommer etter oss, og vi finner ut at denne veien ikke fører noe sted hen. En elv med en gangbru setter endelig stopp for oss. Det er rett og slett slutten på alt som kan kjøres, i denne delen av Vestfjordene. På strendene ligger det absurde mengder med drivtømmer. Om det kommer fra Canada eller Sibir er jeg ikke sikker på, men de store stokkene har tidligere vært en viktig inntekt for folk på disse kanter. Fremdeles skal det være produksjon av gjerdestolper, for salg over hele Island. Treet er hvitt og avrundet, ofte i form av lange tømmerstokker som nok har slitt seg fra transport eller sluppet unna fløtere i en fjern elv.

MichelangeloBiker smileEn av elvene vi krysser er akkurat stor nok til at vi kan lage et skikkelig spruteshow. Gunni er naturligvis verst, og kjører ut i vannet med en fart som får hele den tunge sykkelen til å gjøre et hopp sidelengs, men når skyen av vann faller ned, durer den gule farkosten ufortrødent opp av strømmen. Michelangelo står av sin Polaris. Den har også 800 kubikk, er nok ikke så rask som Can-Am'en til Gunnar, men er desto sterkere.
"Prøv!" sier han, og tilbyr seg å filme.
"Jeg?"
"Hvorfor ikke, du må jo få noen friske opptak."
Tidligere i dag prøvde jeg meg på Can-Am'en, og det gikk jo bra. Jeg spant litt rundt, og høstet moderat skryt av Gunni for å gjøre det bra. Nå setter jeg meg på og prøver gassen. Den reagerer hurtig, og virker svært stødig. Det gjelder bare å se an underlaget, og å være i stand til å stoppe i tide. Jeg gjør en rask sving og styrer gjennom vannet. Det når opp til støvlene mine, men jeg kommer opp på motsatt bredd, og det er nå moroa begynner. Jeg setter opp farten, får en fin sving og gir gass tilbake mot elva. Det kan jo egentlig ikke gå galt, men jeg må passe på å ikke forsøke å overgå Gunni, slik at hans stolthet tar skade. Samtidig er dette en effektiv måte å sette meg selv i respekt på - menn er jo menn.

Nei, så moro! Jeg prøver to ganger, forsvinner i vann, gir blaffen i om jeg, støvlene eller noe annet blir vått, og får reisen på å bråstoppe og vende hurtig. Skikkelig leketøy, dette her, og naturligvis veldig moro å ha som hobby. Men naturopplevelse er det søren ikke, støyer gjør det og fossilt brennstoff ofres for moro skyld. Gunni ser det annerledes, jeg skjønner det. For ham er det både en utfordrende sport og sinnsyk moro, og jeg har forstått at vi har diametralt motsatt syn på dette med kjedsomhet og tidsforbruk. Dette er med andre ord ikke min kopp te - annet enn akkurat i dag, da ...

13. September: Det ble Pajero'n ...
På returen fra veis ende i går kveld skar sekshjulingen seg helt, og så røyk jaggu reservereima til Can-Am'en, dermed hadde vi bare doningen til Michelangelo igjen. Godt den er sterk, for selv med passasjer klarte den å trekke Gunni og meg bak seg langs kysten, hvor det går god vei. Etter en snau time kom vi til et hus hvor en gjeng fra Rekjavik hadde grillfest med stort bål. Der koblet vi oss av, fikk god mat og drikke - nydelig fylt sopp og lammekjøtt - og ble senere hentet av Gunnis bror, som hadde med traileren til ATV'n.

friends in poolflashingDet er glimt av sol også i dag. Michelangelo har gått for å kikke på en flokk sel som ligger i fjæra, og jeg følger etter. Det er store, fine dyr, og vi kommer ganske nær før de glir ut i vannet. Vi må kjøre etter sekshjulingen i dag, og får dermed en ny mulighet til å finne svømmebassenget vi så sårt hadde trengt i går. Bassnget er murt opp like ved havet, slik at bassengkant og horisont går i ett. Jeg vil gjerne ha vannet enda varmere, og presser meg ned i et sykt varmt lite basseng, hvor jeg venter på rusty wreckde andre. De viser seg så at det er alt for varmt for dem, kun Michelangelo prøver seg, men han kommer bare ned til midtpå anklene. Det er så varmt at det gjør vondt å røre seg, og jeg er helt rosa når jeg smyger over for å "kjøle meg ned" i det andre bassenget.

Vi spiser i en trivelig restaurant i Djupafjord, hvor et rusten skipsvrak ligger halvt oppe på slippen. Det er den mest rustne dingsen jeg noensinne har sett, virkelig vakker, er den, og jeg får et streif av sol til å understreke fargene. Deretter hekter vi på sekshjulingen og kommer oss tilbake til de Enduro-folket, som har hatt en god dag.

14. September: Spøkelser og huldre...
På vei hit sist fredag kjørte en av motorsyklinstene i grøfta og brakk beinet. Han er vant til all slags terreng, og skulle attpåtil fotograferes av en kar som ventet litt lenger fremme, men så ble sykkelen umulig å håndtere, slik at det bar rett i grøfta. Han greide rett og slett ikke dreie på styret.
Hadde dette skjedd andre steder enn på Island, ville skylden naturligvis vært syklistens, men på denne øya er det mye som ikke er akkurat som alle andre plasser. Her er det få som fleiper om "de deathsmå menneskene" og selv trafikketaten har blitt tvunget til å legge veier rundt steiner hvor "det bor noen". Spøkelser har de naturligvis også mange av, og SPESIELT her oppe i Strandur-traktene. Det er altså et logisk sted å plassere et spøkelses-museum, og det har de naturligvis her.

Sigurdur Atlason er ildsjelen bak denne utstillingen, og kler seg opp for oss for å demonstrere en skikkelig spøkelsesoppvekking. Det islandske språket er nemlig så mektig at det kan tvinge de døde opp av graven, men da gjelder det å velge seg ett som ikke er så alt for sterkt, ettersom de får større styrke enn da de levde. Idet de bryter jordskorpa tar du et realt halsgrep og tvinger det ned under deg, mens du slikker dødningeansiktet rent for all væske som måtte komme ut av nese, munn og øyne. På denne måten får du geisten under din kommando, og kan bruke den nærmest som en leiesoldat. Skikkelig skumle greier, mao.

Akkurat der motorsyklisten kjørte i grøfta, er det "Flaskeryggen" (eg.: han som bærer tomflasker på ryggen) har gjort ugagn i flere hundre år. Du skal se at de utenomfysiske - som altså kan oppføre seg temmelig fysisk - ikke ser med blinde øyne på slik støyende motorsport. Kanskje er det derfor Gunni røyk utrolige to drivreimer, Michelangelos wire ble slitt av og sekshjulingen kollapset. Det gjelder nemlig å holde seg inne med huldre, troll og småfolket. Gjør man det, er det ingenting å være redd for, og lokale folk har lært seg hva som er rett skikk på stedet. For de fleste har jo sett dem ... eller?
"Jeg har vel ikke sett dem, slik direkte," vedgår Sigurdur, "men du føler dem, når du er alene. De kikker på deg, og du vet fra tid til annen at det er noen med deg, selv om de ikke er til å få øye på..."

Kjøper den. Fullt ut. Faktisk regner jeg med litt konstruktiv oppbakking, for en sykkel og et telt kan de vel ikke ha noe imot? Nå er det nemlig sykling som gjelder igjen. Gunni har litt trøbbel med plastikken, så jeg punger ut for en ny tank drivstoff, og sitter på over fjellet. På sørsida lastes jeg av og legger i vei rett mot vest. De andre returnerer til Reykjavik med en plan om å møte meg ute i Vestfirdir senere i uka. Det er 120 kilometer ut til en lakseelv der Gunnis familie har et prosjekt, så jeg tipper at jeg når ut dit i morgen kveld.

sign decent13. September: kaldt, vått og bratt
På veier som skifter mellom god asfalt og grus, gikk det mye langsommere enn jeg har regnet med. Vinden var vanskelig å håndtere, og motbakken opp over neset mellom fjordarmene var drøy. Jeg skulle ikke mer enn vel tre hundre meter opp, men det var skiltet med 16% grus-stigning, og det er for mye for en trehjuling så tung som Ásta Nilsen. Det gikk ikke fort, mao.

Natten tilbrakte jeg i telt, bak en låve som tok av for vinden. jeg kom fram akkurat da det ble mørkt, og et ungt ektepar lukket opp da jeg banket på. Jeg har alt jeg trenger med meg, men var drivende våt der jeg stod og småhutret. De informerte om at de jo har en gjestehytte, og et øyeblikk trodde jeg at de ville la meg bo der, slik jeg ofte har opplevd i liknende situasjoner utenfor den lokale turistsesong. Da de opplyste at de også har varmt svømmebasseng, som koster 250 kroner - ca 12 NOK - skjønte jeg imidlertid at det ikke var stedet for veldedighet. Jeg fikk imidlertid det jeg trengte mest, nemlig plass ba låven.

Med 250 i lomma triller jeg opp til døra. Fyren kommer ut, like nøytralt hyggelig som i går. Sikkert en real kar. Han tar imot pengene, og anviser veien til bassenget, som er varmt og deilig. Jeg blir liggende lenge, med duskregn hvirvlende over ansiktet. Morgenkaffe eller dusj klarer jeg meg fint uten, men det er interessant å ha en løselig statistikk på hvordan folk tar imot en slik som meg.

Det er mer vind enn i går, kanskje fordi jeg kommer forbi et par utsatte nes. Sikten er ikke så god, men jeg ser konturene av en rikholdig skjærgård uti her. Ett sted stopper jeg ved et skilt som varsler at det er GSM-kontakt med verden akkurat fra det punktet. Jeg går av sykkelen, og blåser nesten overende. Faktisk er det lettere å holde balansen med Ásta Nilsen, for hun har en masse tyngde nede ved bakken. Det er bare rak sidevind som er komplisert, men jeg synes jeg begynner å få dreisen på det også, etter å ha lagt mer vekt i frontveskene.

escape houseOgså i dag skal jeg opp en lang bakke som tærer på klokkeslettet. Heldigvis er det asfalt denne gang, og jeg trenger å bygge opp muskulatur og utholdenhet, for det blir mer slikt lenger ut. Øverst på overgangen passerer jeg først et skilt med en rød hytte på, og så ser jeg et infoskilt med telefon, hvorfra et solid rep er trukket fra stang til stang omlag femten meter vekk fra veien. Ved bortenden er det festet i et rødt hus, til forveksling lik en avfallskontainer. Det kan altså bli så værhardt her oppe at man må gå i tau de femten meterne fra veien til nødbivuakken, hvor tepper og mat er til disposisjon. Jeg har hørt historier om folk som har fryst i hjel rett i nærheten av bilen, som de lettsindig hadde fjernet seg fra, uten å kunne finne blueberriestilbake. Grøss.

Været letter heldigvis utpå ettermiddagen, så jeg er ikke våt da jeg i åttetiden setter teltet opp ved en fin liten foss. Det er utrolige mengder med bær overalt, så jeg har blåbær og krekling i begge forteltene. Jeg lager og setter i meg en diger porsjon aspargessuppe med pasta, langer innpå noen kjeks og sovner raskt til lyden fra vannet. Håpet er å filme telt, foss og soloppgang i morgen tidlig.

15. September: Hyttegrenda
Særlig mye soloppgang, ja. Nix. Tenker vi sier mer duskregn og noe vind. Jeg orker ikke tanken på å forsøke filme dette. Det utsetter kameraet for fukt, blir grått og kommer nok ikke til å brukes uansett. Jeg konsentrerer meg derfor om å pakke ned tingene uten å bli alt for våt, og så er det bare 40 kilometer igjen til hyttene der jeg skal møte Gunni og Jean. Jeg har et lite håp om at Siri også blir med, men jeg har ikke hørt noe.

wet bicycleAllerede etter få kilometer kjenner jeg at vannet trenger inn til tærne. Jeg har to lag ullsokker inni sykkelskoene, som har et vanntrekk overtrekk utenpå. Jeg har vel passe naivt trodd at det skulle holde, men det er tydelig at vannet trekker inn likevel. Kanskje undenifra, gjennom festet for cleats, eller opp på siden av sålen. En slik kombinasjon fungerer altså ikke over lang tid, men er fin til regnbyger og kulde. Jeg vurderer å skifte sko, men det er mye vind og absolutt ingen ly å finne noe sted. Støvlene ligger under kameraet i tilhengeren, og alt vil få en dusj hvis jeg åpner bagen. Jeg fortsetter derfor, mens vannet trenger bakover under fotbladet. Det er kaldt, men jeg sier til meg selv at jeg har ullsokker på, og at det derfor umulig kan bli FOR kaldt. Ull varmer jo selv når det er vått, har jeg lært. Dette stemmer nok bedre når det gjelder klær på kroppen, enn for sokker du tråkker rundt i, og dermed stadig pumper nytt kaldt vann inn til huden. Alltid artig å lære noe nytt. Resten av kroppen bekrefter teorien, for så lenge jeg holder meg i bevegelse er jeg varm, selv om jeg nå er våt av svette, som fort oppleves som kald i bomull og kunststoff. Dette er problemet med fysisk aktivitet i regnvær. Du blir våt enten på den ene eller på den andre måten. Uansett hvor pustende skallplaggene er, blir de tette når de er trukket av vann på yttersiden. Det sier seg selv - og da blir du straks svett. Jeg regulerer med ventilene under armene, i hals og i ermer, men det er ikke nok.

En slik realt sur dag er ikke så ille når jeg som nå vet at jeg kommer fram til en tørr hytte hvor ting kan tørke opp og jeg kan ta et varmt bad. En "heitur pottur" har de nemlig her også. Jeg prøver å kjenne etter hvordan plaggene fungerer, og tror nok jeg er stort sett riktig kledd, med unntak av ullundertrøyen. Jeg har ikke på den varmeste, men bør nok velge den tynneste neste gang. Så lenge ytterplagget er vann- og vindtett, er det rent merkelig hvor lite som skal til for å holde varmen når kroppen er i arbeid, og det er bedre å være tørr og fryse litt, enn å jobbe seg svett.

sheep headHotellet i denne fjorden ligger helt for seg selv, og er stengt for i år. Lenger ut ligger en samling hytter, hostsog de holder åpent fram til neste uke. Da skal eierne til Norge for å jobbe på et fiskeforedlingsanlegg i Nordland. De ber meg forbauset innenfor. Jeg skulle etter planen ha ankommet i går kveld, hadde de fått beskjed på, med ATV. At jeg nå står her som ei drukna katte med tråsykkel bringer umiddelbart kaffe og kaker på bordet. De er veldig trivelige, og spør om jeg er sulten, for de har akkurat kokt sauehoder. Jeg får et halvt hode, og spiser alt jeg klarer å få av beinet, inkludert øyet, cabinssom smaker overraskende godt. Ikke så geleaktig som jeg husker fra et grillet hode i Algerie. De gir meg så nøkkel nummer sju, og bare en halvtime senere dukker Gunni og Jean opp. Bare de to. Gunni tilbrakte mye av sin barndom her, og tar oss med til et varmt bad nede ved vannet. Han vil så gjerne by på det beste, Gunnar. Etter alt regnet er temperaturen imidlertid ikke så varm som han husker den, men vi blir en øls tid, før vi finner tilbake til hytta.

17-18. september: bær og hytteting ...
Det er torsdag, og søsteren til Gunni og hennes mann kommer ikke før i morgen ettermiddag. Været er rimelig bra, så vi kjører over til Patreksfjord hvor nærmeste kolonial er. Det blir en rundtur på minst 150 kilometer, over flere fjell som er høyere enn de jeg har syklet over. Det høyeste er 500 meter opp farmpå grus, så det blir en drøy dag. Gunni prøver alt han kan å få meg til å endre planene. Det er helt merkelig, som han insisterer på at det ikke er fornuftig av meg å gjennomføre dette. Det gjelder også planene mine lenger nord. Det er klart at jeg vil satse på å nå Akureyri,fossene og Myvatn. Det er slett ikke sikkert det går, for det er langt og snart oktober, men jeg må naturligvis forsøke. I Patreksfjord mener Gunni at Jean nok er sulten, så de spiser hver sin hamburger med pommes frites. Jeg har ikke lyst på mat, men spiser en håndfull av potetene til Dean, når hun er mett. De blir liggende som en klump i magen. Ikke helt min greie.

Det er godt å vite at det finnes butikk i Patreksfjord. Jeg får kjøpt alt nødvendig der, inkludert god mysli. Gunni gjør et forsøk på å endre livsstil, og har selv hatt med en pakke, men jeg skuffer ham nok når jeg sier at honninristet mysli med mørk og lys sjokolade ikke er tingen å spise, hvis beltet skal strammes inn. Han har en stor utfordring, bokstavelig talt, hvis han skal komme tilbake til gammel form. Stadig minner han meg på hvor god han egentlig er til å svømme, og hvilke fjell han lett kom opp på, så det er tydelig at han savner den tiden. Det er visstnok tinitus'en, forårsaket av en virus, kombinert med balanseproblemer, som gjør det vanskelig for ham å trene. Han er jo til og med utdannet trener, forteller han, så han vet hva som skal til. Vel, det er ikke cola og øl, for å si det slik. Jeg tar ikke opp temaet, men føler at jeg provoserer ved ikke å drikke søl og ved å være moderat med øl og junk. Dessuten liker jeg jo å gå, men Gunni får trøbbel med det ene kneet på ATV-turen, og er også uheldig å trå over ankelen.

Det blir fredag. Vi kjører rundt i Pajeroen og stopper av og til for å fotografere eller plukke bær. De kraftige dekkene kommer fram på de elendigste veiene, og vi får kikket på et par fine fosser. Sola dukker opp av og til, så bildene blir stort sett bra. Det er uvant å transporteres rundt i naturen på Gunnis cardenne måten. Jeg føler meg litt som en handicappet på syketransport, men greit nok, jeg har ikke noe i mot å slappe av et par dager. Vi stopper ved elven, hvor Gunni har fanget mye fisk i sin tid. Han trekker fram to stenger, og vi foretar noen kast ved elvemunningen. Fluefiske har ingen av oss greie på, så jeg prøver med en spinner som hele tiden truer med å sette seg fast i bånn. Naturligvis får jeg ikke så mye som napp, og det ender med at snøret floker seg inne i den simple snella. Gunni får heller ikke noe, så det blir omelett til kvelds. Alt Jean lager smaker godt, og utpå kveldinga setter vi oss i det varme badet her ved hyttene,sammen med svogeren til Gunni og hans partnere. De har drevet sauer hele dagen, og skal prøve seg på laksen i morgen.

19. September: Men ... hvor er laksen?
Birger leaser elven for ti år, sammen med to kompiser. De har vel tenkt å tjene litt på å leie ut fiskerettighetene, men først og fremst driver de med dette for moro skyld. Målet er å bygge opp laksestammen her, og for å greie det, må de fange inn laks når de nå om høsten går opp for å gyte. Ved å blande rogn og sæd får de flest mulig yngel ut av det, som så settes ut i elven for å øke antallet fisk med tilhørighet her. Det er en lang prosess, for ikke bare er det vrient å fange dem, det tar halvannet år før de befruktede cellene har blitt svømmedyktige.

Gunnar BirgerHele formiddagen bakser vi med et langt garn på forskjellige steder i elva. Gunni er stadig frempå med bastante uttalelser om hvordan ting bør gjøres. Resultatet er én skarve hunnlaks, som Birger lemper opp i en tank bak på bilen. Mer fangst blir det ikke før lunsj. Alle er imponert over at Gunni kan kjøre rett over elva, men annet er det ikke å skryte av. Fisken transporteres til et oppdrettsanlegg hvor de har en tank til dette prosjektet, og så drar vi til hytta for å spise.

Utpå ettermiddagen forsøker vi igjen. Jeg har lånt vadere, og er med på å trekke garnet i forskjellige retninger hvor laksen kan tenkes å oppholde seg. Denne gangen blir resultatet en hannlaks. Ingen forstår hvor de andre har gjort av seg, men forklaringen kan være at elva strømmer mye striere enn den har gjort når de har forsøkt dette tidligere. Vaderne jeg har lånt av Gunni lekker, så jeg går opp av elven før de andre. Det ser ut som om jeg har tisset på meg, og er kaldt.
Avslutningsvis får noen den lyse ideen at vi skal forsøke i selve fossen. Når Gunni balanserer rundt på glatte steiner ser jeg ikke noe til balanseproblet hans. Han binder tre steiner til garnet, to menn vasser over på motsatt side, og så trekker de hele sulamitten uti de frådende vannmassene. Det ser helt koko ut, og resulterer kun i at garnet rives i filler. Birger har prøvd fluestanga, og kommer nå tilbake, smilende hoderystende over komedien som utspiller seg. Vi får være glade for at ingen faller uti.

Heller ikke vårt stangfiske gir resultater. Jeg får bare gjort noen få kast før snella kiler seg til. Forklaringen er at snøret er spolt på feil vei, forklarer Gunni, og hiver alt snøret av snella og ned på bakken, for å spole det på korrekt. Det ser ut som en umulig oppgave, og det er det naturligvis også. Det ender med en floke, og så sier jeg at jeg gjerne vil gå hjemover i regnet mens han fisker ferdig. Han vil så gjerne ha en fisk, og det er synd han mislykkes. Jeg har ikke kommet veldig langt før bilen tar meg igjen. Da blir det thaimat til kvelds, ris og østerssaus er det plenty av, og vi har kylling og noen grønnsaker.

Klokken nærmer seg midnatt da Birger ringer og spør om vi vil kjøre dem ut for å sjekke et garn de har satt der tidevannet kommer opp i elven. De tre dunster av sprit og er i strålende humør, slev etter at garnet viser seg å være tomt. En kan virkelig undre seg hva fisken har for seg. Her svømmer den i hvert fall ikke omkring. Pajeroen gjør igjen en helteinnsats, og bykser opp en bakke som får alle i baksetet til å gispe. Gunni har virkelig dreisen på å kjøre bil - den skal han ha!

20. september: stillstand ...
Jeg er urolig nå, ettersom været er vedvarende dårlig. Jeg har flere planer inne i Reykjavik, med folk og ting som nok er bra for programmet, men jeg må da for pokkers klare å sykle videre også. Det er kjedelig når ting slik låser seg. Attpåtil fikk jeg beskjed fra sjefen i Ishestar at det nok var lå en misforståelse til grunn for at jeg trodde jeg skulle med på turen fra 30. september til 5. oktober. Turene er nemlig fulle. Jeg vet ikke om han er sur for at jeg har skrevet for mye eller for lite om noe i forbindelse med turen over Kjølur, men uansett synes jeg ikke det er særlig smart av ham å si nei til profileringen dette ville gitt Ishestar. Han har i det store og hele ikke formidlet veldig mye til meg, denne Einar, og det er naturligvis også min feil, ettersom jeg ikke oppsøkte ham da jeg var i Reykjavik. Dagene gikk bare så fort. Vel, denne hestegreia får nok likevel en god slutt, ettersom Samuel er en engel og arrangerer plass for meg i en annen samling neste helg. Det blir riktignok ikke noen langtur på fjellet, men en dags ridning i lavlandet hvor hestene nå er drevet sammen. Det blir nok en bra dag, med masse hester, og det aller viktigste er uansett selve fordelingen av hestene, og det sosiale livet omkring.

leavesOK. For å se det positive i disse endringene, så trekker de meg vekk fra Vestfjordene i regnværsperioden. Her har jeg ingen plass å bli, uansett. Etter hesteturen kan jeg håpe at forholdene er bedre, eller så sykler jeg rett og slett til krampa og regnet gjør kål på meg, og gjør et nummer ut av det. Jeg kan i hvert fall ikke feige ut uten en bra forsøk. I dag sitter jeg her i hytta og skriver. Gunni og Jean kjørte tilbake i formiddag, og fiskegutta skulle tatt meg med i elven nå i ettermiddag. Det har de imidlertid ikke gjort, selv om jeg gav dem mitt telefonnummer og bor i ei hytte et steinkast unna. De fikk ikke flere enn to fisk i formiddag, og ingen i tidevannsgarnet, så kanskje har de rett og slett tatt seg en fest. Det spiller egentlig ikke så stor rolle, for jeg har det ganske herlig her, alene med laptop'en og et stort glass ripssaft.

21. september: mer laks ...
Det ble faktisk noen fisk i går, og det er bra, for i dag blir det ingenting. Paret som etterser hyttegrenda skal til Norge om noen dager for å jobbe i fiskemottak i Nordland, da stenger de av her. De er sympatiske folk. Når jeg kommer ned for å gjøre opp for meg, smiler de og sier at det er greit. Null kroner. Jeg lover å omtale grenda i gode vendinger, og det er slett ikke vanskelig, for her er det både et deilig varmt svømmebasseng med "heittur pottur" og flott beliggenhet. Flogalundir heter stedet, og det er ikke lett å ta feil, som eneste større ansamling utleiehytter innen mils omkrets, og i relativt kort avstand fra fergeleiet.

Birger har sikret seg omtrent ti laks. Det er ikke så mange som de ønsker seg for å bygge opp stammen i elva. Jeg tror de har seks hunner, og hver hunn forventes å resultere i 100 nye fisk, så de har litt igjen for å produsere tusen av dem. De skal forsøke igjen om et par uker, sier han. Nå kjører vi ut til en sauebonde like ved fergeleiet. Han heter Johan, og har bygget opp en moderne drift med et nytt tilbygg for flere sauer. Han har mer enn 900 nå, og viser meg fornøyd rundt i anlegget. Asta Johan sheepfarmerNilsen - sykkel og tilhenger - skal få stå på låven hans til jeg kommer tilbake, for været er meldt håpløst neste uke. Jeg tar altså med Birger og kompisen tilbake til Reykjavik i dag. Slik blir det også lettere å samkjøre hesteturen med Samuel. Han har sagt at jeg er velkommen til å bo hos ham, og kona hans er på jobb i Frankrike denne uken, for fotballforbundet, så jeg ringer og spør. Det er helt greit.

goose hunters22. september: heldige gjess
I går kveld ble jeg lempet av hos Samuel, og kort etter ringte Gunnar og spurte om jeg vil med på gåsejakt nå i kveld. Ikke akkurat planen min, men det er klart jeg ikke kan si nei til dét, så Siri plukker opp utpå ettermiddagen og kjører meg til verkstedet der Gunnar får sjekket opp ATV'en, som jo fikk seg en smell på Strandir-turen. Jeg hopper inn i Pajeroen hans, vi plukker opp en annen kar, støter på enda en terrengående bil, og kjører faenivold. Det varer og rekker, og retningen er østlig. Omsider passerer vi et vannkraftverk hvor avrenningen er sprengt ned i en lang og dyp kunstig kløft ut fra turbinene. Original løsning. Ved å kjøre over en grøft unngår vi en låst grind, og kommer inn i en lang tunell innover i fjellet. Det er søkk mørkt og litt vrient å snu innerst inne, men vinterstid henger det istapper over alt her inne, forklarer Gunnar, da er det som en grotte av frost. Kult.

De er fire med våpen. Kamuflasjeutstyr og en bikkje dukker opp, og belter med patroner spennes omkring de brungrønne flekkene på kostymet. Jeg understreker at det vi nå er i ferd med å foreta oss, er fullstendig lovlig - kanskje med unntak av at mengde patroner i den halvautomatiske hagla kan økes fra tre til fem, dersom man tar ut en plastikksperring. Ikke at jeg tilstår at vi gjør det, altså. Jeg får også en finnlandshette, som nok gjør meg mindre synlig for gjess i lav høyde, om enn mer truende for mennesker av alle høyder. Devolds gode, men lyse ullue må derfor vente i bilen. Akk ja, hva gjør man ikke for å få tilfredsstilt spenning og drepertrang. Vi er jo menn, og i øyeblikket skuer vi utover et høstlig landskap med fjell og snø i horisonten. Nede i en slak dal vasser vi over en myr. Noen inn sjøer - små, men for gjess formodentlig ideelle - har fristende sandbukter. De er midt i blinken som landingsplass, mener mine medsammensvorne. For å minske fuglenes overlevelsesodds ytterligere, setter vi ut pappfiguerer som er så livaktige at jeg skvetter til når jeg etter en stund har glemt at det er vi selv som har satt dem der. Jeg er kun bevæpnet med videokameraet, så heldigvis unngås vådeskudd.

Gunnar har jo betrodd meg at han har ADHD-legning og har gjennom hele sin levned demonstrert at han ikke finner stillesittende taushet spesielt attraktivt. Nå sitter han og jeg under et kamuflasjeteppe i strie. Det som lukter av billig stoff fra heimsløyden på ungdomsskolen. Det er ikke kaldt enda, men den lave temperaturen i den fuktige sumpen truer med å trenge gjennom ullundertøyet. Vi romsterer en del, og sitter så muse stille. I et knapt minutt. Så former Gunnar hendene til en kopp, og demonstrerer rare lyder han kan lage. Litt senere proklamerer han at det vel er på tide med litt sjokolademelk, og tar frem en liten kartong. Når den er tom, bretter han den møysommelig sammen inn i seg selv, til den reduseres til en liten firkant. Det sparer plass i nightpondsøpla. Det hvite plastsugerøret deler han i to, og stikker det gjennom seg selv så det blir et hvitt kors, som han stikker ned i mosen der han begraver den komprimerte kakaokartongen. Han vet ikke riktig hva mer han skal finne på, og forflytter seg tungt for å finne en bedre sittestilling.

Jeg vet ikke hvem som først hører gjessene. Jeg tror det er meg, faktisk, og geværmennene vend min side svinger rundt. Jeg vet ikke om de faktisk får øye på dem, men skuddene går av i en blausibel retning. Lyden av gjess forblir uendret etter at drønnene har rullet vekk. Fuglene gjør imidlertid den skjebnesvangre feil å sette kursen rett mot myras andre bevæpnede postering. Om de ikke hadde alle sanser skerpet til bristepunktet fra før, bør de være det etter våre skudd. Helvete bryter løs der borte. Det er utrolig at to skyttere kan fyre av så mange patroner på så kort tid, men det er klart - jo fortere du skyter, desto fortere blir børsa tom, uavhengig av hvor mange patroner du har klart å få plass til. Det ble gjessenes redning.

Det kommer ikke flere gjess før himmelen mørkner bak glødende skyer som speiler seg i vannflaten. Til slutt er selv pappfigurene usynlige, så vi gir opp. Hund og menn søker vekk fra slagmarken og tilbake til bilene på åskammen. I lyset fra billyktene kunne vi raskt blitt forvekslet med georgiske opprørere, men tonen er munter. Herrene i bortre skyttergrav tilstår at skuddene falt så fort de fikk øye på byttet. Ingen traff, men fjørkreet fortsatte ufortrødent i samme retning, rett over hodet på jegerne. De kunne vel nesten deiset til dem med kolben, tenker jeg. Ingen tar det ille opp at jeg knekker sammen i uærbødig latter over totalfiaskoen. "Gueriljagjengen" består av virkelig trivelige karer, det er det ikke tvil om, og de flirer selv også - selv om det hadde vært godt med en steik eller to.

23. - 24. september: hos Samuel ...
Samuel er en skrue. Vi møttes jo på nordgående Kjølur-tur, da jeg red. Han fortalte såvisst at han var sportsjournalist og at han har vært sjef for TV-sporten på Island, men jeg hadde ikke forestilt meg at han er så kjent som han er. Spesielt hestefolk trykker ham til sitt bryst, men han har også gjort veldig mye for at kvinnefotball skal bli anerkjent på Island. Dette har han ikke fortalt selv, men de fleste jeg snakker med har et forhold til ham, og ingen har ytret et negativt ord. Morsomst er kanskje at han var eneste reporter under OL, og dermed figurerte som ekspertkommentator i alle tenkelige sportsgrener. Dette gjorde han med slik iver og entusiasme at tysk fjernsyn visstnok laget et eget innslag om ham. Naturligvis har denne høye sigarføringen også medført noen taleblundere som visstnok har blitt klassikere i islandsk mediehistorie, men det reduserer ikke folks forkjærlighet for fyren.

Så fort du står innenfor døra til Samuel skjønner du at hjemmet er underlagt en gjennomført feminin planlegning. Det er rene linjer med akkurat passe originale dekorelementer, plassert enkelt, men definert rundt om i rommene. Ikke noe krimskrams, ingen vulgære ukeblad henslengt på stuebordet. Det er så rent og ryddig at jeg nesten blir litt skremt, i hvert fall tatt i betraktning at de har en lurvetass av en bikkje som subber rundt midt i det hele. Kona hans spilte på landslaget i fotball, og ble selve symbolet på kvinnefotball på Island. Ásta heter hun, og nå leder hun et større treningssenter. Jeg frykter at hun er en hysterisk snobbedame som ikke tåler uregelmessigheter. Det er imidlertid ting som tyder på det motsatte. Bikkja er nummer en. Det faktum at Samuel selv har bygget på og modifisert huset gjennom de femten årene de har bodd der, er en annen. Riktignok har han en egen dusj han og bikkja kan stige inn i rett fra garasjen, når de har møkka seg til med hester og stall, men her må det være forståelse for behov av mange slag. Jeg er fryktsomt spent på hva slags kvinne dette kan vise seg å være.

Døtrene gjør det også bra i idrett. Den eldste har som mora spilt ball med flagget på brystet. Hun er nå i USA, slik at det pent dekorerte jenterommet hennes står til min disposisjon. Her er det utsmykning som lukter av interiørdesign hele veien. I et glassmonter står en samling pokaler, og sengen er myk, med sengeteppe som matcher til veggene. Samuel vekker meg ikke om morgenen, men lar meg sitte med photoshop og webtilgang i kjøkkenkroken til han kommer hjem. Jeg hjelper ham å tømme ripsbuskene i hagen for bær. Han vil ha det gjordt før kona returnerer fra Frankrike. Min innsats blir avbrudt av Siri, søsteren til Gunnars kone. Hun plukker meg opp med den gamle skanglekassa hun kjører rundt i, og tar meg til utsikter over byen og havet.

25. september: Hestesamling i Skagafjordir ...
Etter en god formiddag på kjøkkenet til Samuel kommer han hjem fra jobb. Han støvsuger opp siste dags hundehår fra kjøkken og gang og så fyller vi GMS'en med saltøy, madrasser og videoutstyr. Det er en trofast, om enn tilårskommen, diger bil som han parkerer om vinteren og tørker støvet av hver horses mountainvår, da skiltene monteres igjen. Nå rumler vi ut av byen, nordover over demningen som krysser Borgarfjord og opp i et forblåst landskap hvor det plutselig setter i med å snø. Når vi kommer ned i Skagafjordir er lavlandet bart. Vi rekker akkurat frem til et show i en ridehall, hvor det på islandshest konkurreres i hurtighet og stil på tølten. På tribunene heies det iherdig når hestene dukker opp på langsiden, og dette innslaget avsløres av et ABBA-show. Det lyder helt elendig, og jeg er ved å trekke meg unna da jeg skjønner at dette faktisk er en ganske tøff greie. Brunetten og blondinen kommer jo fra gårder her i dalen, og musikantene er alt annet enn profesjonelle. Ser jeg slik på det, er det ikke så galt at "Agnetha" bommer på et par av tonene i Voulez-Vous. Applausen viser at det er en gjengs vurdering.

Nærmere midnatt forflytter vi oss til et annet forsamlingslokale, hvor det har vært korsang tidligere på kvelden. Nå er det dans, akkompagnert av en av Islands gamle rocke-helter. Det har han vært i en mannsalder, så nå fremføres låtene sittende. Det er litt Cohen over ham, med Rockabilly-vri som får utrolig fart på dansegulvet. Skagafjordir er kjent for hest og sang, og de er jaggu ikke verst til å danse heller. Samuel er her blant sine egne, både når det gjelder hesteinteresse og rytme. Det er faktisk morsomt å se ham på dansegulvet - han er helt rå.

my horse26. september: 1000 hester ...
Det ble seint i går, og jeg fikk med et par hederlige unntak ikke riktig kontakt med folk, så jeg gikk ut for å sove i bilen. Samuel dukket opp etter at jeg en stund hadde ligget og klandret meg for å ha druket for mye kaffe. Vi kjørte da til en bygning konstruert for et eller flere ubestemmelige formål, slik det gjøres på landet, hvor arrangører må favne vidt. Her har vi bedre madrasser enn de vi selv har med for å sove i bilen.
lommelerke



Noen har kjøpt inn til frokost, som vi inntar stående. Samuel smører sammen en matpakke bestående av mykbrød med kjøttpålegg til meg og så kjører vi oppover i dalen til en frittstående stall hvor tre karer allerde er klare med hester til seg og oss. Min skal være god på tølten, og den føles fin. Det er morsomt å ri igjen. Som vi starter får vi følge av flere, og flere og flere, inntil vi er et par hundre ryttere som stiger av hestene på et høydedrag. Stadig strømmer nye til. Dette er en sosial happening av de sjeldne. En stund ser det ut til at det hele sporer av, for gruppen jeg hører til setter i med avansert korsang og ivrig utveksling av lommelerkene. Trikset er å ikke drikke hele slurker...

Det som foregår her, er at hestene som hele sommeren har gått fritt oppe på fjellet, nå skal samles og fordeles blant hesteeierene. I uken som har gått har farmerne ridd høyt opp i terrenget og drevet hestene nedover til denne dalen. Her konsentreres de i dag, og ledes over en ås og ned til samlingspunktet. Fordelingen skjer i en oppmurt korall med bløtkakestruktur. corallI det runde kakestykket i midten løper hestene rundt inntil de gjenkjennes av eierne og trekkes inn i deres kakestykke, som er avgrenset med halvannen meter høye murvegger. Årets føll er født oppe på fjellet, så de er uvant med slik håndtering og setter seg heftig til motverge. Totalt er det visstnok 400 ryttere og borti 800 løshester med på dette sirkuset, men det er vanskelig å få oversikten.

Samuel and horse
horses snow Det er visst et par misforståelser, så vi kommer oss sent videre. På den andre siden av dalen skimtes en uendelig lang rekke av hester, men snart forsvinner de bak en vegg av snø. Vinden tar seg også opp, så brillende pakker seg med slaps og det er vått og kaldt. Vi kommer sist fram, men det spiller liten rolle. Jeg får det for meg at jeg skal ri mellom to parkerte kjøretøy, men de står så tett at stigbøylen min på utrolig uheldig vis henger seg fast i fremre spoiler på bobilen av dem. Den brekker i to med en hjerteskjærende lyd, og hesten blir skremt slik at jeg gjør en liten rodeo-oppvisning midt på plassen. Samuels regel om å holde seg på hesten kommer godt med. Dyret roer seg og jeg kommer meg av på forskriftsmessig måte, men eieren av bilen er rimelig nok ikke happy med situasjonen, når han dukker opp. Folk ser at jeg vender tilbake og insisterer på å finne en ordning, og det er vel med på å få de ansvarlige for min gruppe til å ta på seg ansvaret for skademeldingene. De ber meg ikke bekymre meg, så jeg går bor til hestehengeren vår, hvor kaffe, kaker og tørrfisk venter.

selectionProsessen er underholdende, men det er kaldt. Hestene våre var svette når vi kom, og står og hutrer. Vi rir derfor tilbake etter et par timer. Jeg har fått filmet hva jeg trenger, selv om jeg i ettertid som vanlig ser at det er hull i historien. Jeg burde ha sikret meg mer av folkelivet og alle de parkerte hestetilhengerene, headssamt korsangen. Jeg gikk ut i fra at vi skulle på fest mer korsang, men så viser det seg at det blir en hyggelig familiemiddag i stedet for, med påfølgende besøk i et underlig festlokale hvor sangen er råere og lyset dårlig. Jeg føler det feil å filme der inne. Alt i alt er det vel likevel bra saker jeg har fått på tape, og dagen har vært morsom.

27. september: praktkona
Bygningen vi sover i har dårlig luft, jeg aner ikke hva den er bygget av, men det er ikke bra for asthmaen min, og inhalatoren har jeg glemt. Jeg har jo knapt brukt den de første tre månedene av reisen. Midt på natten ser jeg meg nødt til å trekke madrass og sovepose ut på parkeringsplassen, hvor huset gir delvis le for snøværet. Det er bedre å fryse litt, enn ikke å puste.

Det er søndag og vi skal hjemover. Datteren til Samuel spiller kamp i USA, så han vil gjerne se internettoverføringen klokken fem, dermed må vi tidlig av sted. Først stikker vi innom en tante av ham, hvor Samuels mor og far også er på besøk. Vi møttes i går. Ingen av dem snakker engelsk eller dansk, men farens utseende taler for seg selv. Han er snill, rar, sterk og egenrådig. Det lange grå håret hans og cowboyhatten over det godslige, men røffe ansiktet gjør ham til Islands svar på Zebulon "Zeb" Macahan (Familien Macahan / How the west was won). Husets innredning tilhører syttitallet, det står varm havregrøt klart på bordet, og tanten er spent på om jeg liker et godt kjøttpålegg som er satt fram. Utenfor ligger det seks-sju centimeter snø, for tomta ligger opp fra dalbunnen, og snøgrensa har trukket nedover i natt.

Returen krever forsiktig kjøring i snøføyka. Været er så usedvanlig at det skaper nyheter på fjernsynet, for vinteren skal ikke være her enda. Dette er imidlertid en påminnelse om at jeg bør se å sykle mens jeg kan, så jeg må komme meg ut til Vestfirðir igjen så fort forholdene bedrer seg. Nå venter imidlertid et sjokk av mer positiv karakter. Samuels kone har jo kommet hjem mens vi var nordpå. Hun tar min tilstedeværelse på strak arm, og knuser umiddelbart alle mine bange anelser. Jeg tror eldstedatterens fotballag vinner visst 1-0, men hun har ikke del i scoringen.

Etter kampen kommer den yngste "Samuelsdottir'en" og kjæresten til middag. Hun er som snytt ut av nesa på Ásta, så jeg tar faktisk feil av dem når hun står med ryggen til ved komfyren. De er flotte, naturlige, sympatiske og svært avslappet. Jeg er reint fortumlet over antall gode kavliteter de ser ut til å inneha.

28. september: Fra den ene Ásta til den andre
Værmeldingen er strålende for hele uka. Det skal bli sol eller lettskyet og ikke regn, altså perfekte forhold for å sykle ut til Lautraberg - Europas ende i vest. Utfordringen er å komme ut dit, for det går utrolig nok ikke busser utover i Vestfjordene. Utrolig nok er det ikke engang marked for daglig korresponderende buss fra Reykjavik til fergen som Hitchpickergår over Breiðarfjördur (Breidafjord), syd for Vestfirðir. Det later til at alle bussruter kjører langs ringvei 1 rundt Island, og jeg har tenkt meg så langt fra den veien som det er mulig å komme.

Ásta ordner biffen. Hun ringer i øst og i vest og bruker sine sjarmerende egenskaper og kontakter, slik at jeg kan ta bussen langs hovedveien til Borgarnes, hvor jeg skal sette meg ned og vente på en elektriker i bil. Han jobber i området, og vil kjøre meg de resterende temmelig mange kilometrene til fergen. Du snakker. Innledningsvis kjører Ásta meg til bussterminalen. Det er nesten vrient å vite hvordan jeg skal forholde meg, når folk hjelper meg så mye. FlateyDe ser jo at jeg er takknemlig, det er klart, men det er litt unaturlig at jeg ikke har mulighet for å gi noe tilbake, annet enn ... tja ... at vi har det hyggelig sammen.

Den brede fjorden ligger stille. det er knapt vind, og flott utsikt over tusenvis av holmer og skjær. Båten stopper på knøttlille Flatey som har bosetning, og når sent på ettermiddagen fram til Brjánslækur, der Ásta Nielsen er lagret hos sauebonden Johan. Denne er ikke hjemme, men småsønnene hans kjenner meg, og lar meg ta ut sykkelen slik at jeg kan slå leir på en historisk plass like nedenfor.

29. september: Hrafnaflóki navngav Island
Regnet vekker meg om morgenen. Jommen sa jeg blå himmel og lettskyet. Mens jeg pakker gløtter likevel sola fram lenge nok til at jeg får filmet plassen jeg sover på. Dette er nemlig de overgrodde tuftene til selveste Hrafnaflóki, kjent som den første viking som overvintret på Island. Det kan jo tenkes at han var trukket hit til de harde Vestfjordene, lokket av et landskap av fjorder og u-daler - ikke helt ulikt den norske vestkysten. Boken om de første landtakerne på Island - Landnámabók - skal visstnok beskrive hvordan han fant Breiðarfjördur så rik på fisk at han reint glemte å lagre gras for dyra i løpet av sommeren. All buskapen døde derfor i løpet av påfølgende vinter, og situasjonen var håpløs for ham da han utpå vårparten besteg Lónfell for å få oversikt over landskapet. Alt han så var snø, og fjordene nordover var fulle av drivis, hvilket fikk ham til å døpe øya Island, før han reiste hjem til Norge. Senere kom han tilbake til Island og slo seg ned på nordkysten i dalen som nå bærer hans navn: Flókadalur.

waterfallDet er morsomt å sove på historiske steder, og det er tydelig at det har vært hus her tidlig i manns minne. Etter hva jeg hører skal arkeologer snart stikke spader i jorda her, så det er fint at jeg rakk innom mens det stadig er grønt og urørt.

Så snart jeg sitter på sykkelen tar vinden seg opp, ofte med litt regn, og det er et slit å sykle vestover langs kysten. Dette området heter Barðastrand, og vinden er kraftig her. Jeg søker ly bak en skole for å spise lunsj, og får et bakverk med klissete sjokoladeovertrekk av tre fnisete elver som visst synes det er stas å ha en syklist bak huset. Den ene er sønn av saue-Johan, så han er den modigste. Ettersom syklingen går så forbasket langsomt har klokken passert fem før jeg når den første lange motbakken. Jeg er litt mismodig til sinns, og liker ikke tanken på å bli overrasket av mørket på et idiotisk forblåst sted, stå jeg slår leir nederst i Miklidalur. En fin bekk renner ut i elven som renner rett forbi, og to fosser dekorerer fjellet. Det er en fin plass.

30. september: En god sykkeldag
Det føles riktig at jeg hvilte tidlig i går, for nå er været bedre, jeg er utvilt og bakken opp over 400 meter går forbløffende lett. Det gir en fin utsikt over Patreksfjörður mot vest, når jeg med kalde fingre bremser nedover i hårnålssvingene. Veien er bar hele veien, men det strekker seg hvite fjellplatå mot nordøst.

Asfalt går over i grus på sydsiden av Patreksfjörðdur. Byen med samme navn ligger på motsatt side, men jeg skal lenger ut, og stopper ved et demontert amerikansk jagerfly. Det står ved siden av hva som kan likne en liten hangar og et bygg med to fiskebåter utenfor. Dette er Hjótni fly- og folkemuseum! museumDet er forståelig nok allerede stengt for sesongen, som ikke varer mer enn tre og en halv måned. Utenom denne tiden kan man ringe en telefon og avtale besøk, men det trenger ikke jeg, for de ansvarlige er tilstede, og låser opp når de ser meg. Det vanker en kopp kaffe fra automaten, og jeg kikker på utstillingen.

Livet har vært hardt her ute, det fremgår av de grove redskapene som er utstilt. Fiske, jakt og husgeråd fra tider da Island var en isolert utpost under dansk herredømme, og denne delen av landet var praktisk talt utilgjengelig store deler av året. Her var det sjølberging som gjaldt. En del av utstillingen dreier seg om prestenes innflytelse her ute, det var tre menigheter på denne halvøya. En annen seksjon tar for seg det dramatiske skipbruddet i 1947, da en engelsk fiskebåt gikk ned ved Látraberg. Det tok lokale menn tre dager å heise opp tolv av de femten, med samme teknikk som de bruker når de høster inn egg på vårparten. Fra de fleste fugleartene kan de hente inn egg to ganger. Fuglene flyr da på havet, og returnerer for å legge nye egg to uker senere.

Det kunne vært mulig å sykle helt ut til dette Látraberg (utt:Lautraberg), men jeg er usikker på den siste strekningen, og jordveien jeg nå følger har issvuller øverst oppe, så jeg velger å stoppe i Breiðavik. Her er det turistfasiliteter, så det er ikke sikkert de ser vennlig på min camping. Jeg har jo hatt som prinsipp at jeg ikke skal betale for overnattinger på denne turen, annet enn når det er sosialt betinget når jeg reiser i følge med andre. Sønnen på gården tar meg i Breidavikmot. Jeg ser de har ryddet en campingplass utenfor, og han forteller at det er dusj, toalett og tøyvaskemuligheter i et lite bygg der ute. Inne leier de ut værelser. Det er enkle greier, med køyesenger, men også med et greit kjøkken, som er tilgjengelig også for campistene.

Guttungen er 23. Jeg gjettet 22. Han har sett Norge og Danmark, men ikke reist lenger, uten å se ut til å savne det. TV ser han ikke på, selv om jeg regner med at de har det her. Han liker å skyte rev, som er skadedyr. Reven er Islands eneste rovdyr, og tar både fugl og unge får, så det skytes hundrevis av rev hvert år. Gutten har fått seg kjæreste, utrolig nok. Hun jobbet her på gården i sommer, og har blitt værende hos ham. Senere skal jeg få høre at det visst er noe som skjer hvert år, så jeg håper for ham at denne varer i flere sesonger...

Oppmuntret av vennligheten på Flókalundir ymter jeg frampå at mitt prosjekt kanskje fortjener at jeg kan rulle ut soveposen på en køyeseng i natt, slik at jeg kan sykle avsted tidlig i morgen. Det spørsmålet må stilles til faren, og det faller ikke i god jord. Jeg føler meg som en dust når han lekser opp at han får slike forespørsler hele sommeren, fra folk som påstår de skal gi stedet omtale. At han ikke ser forskjell på det å spandere en gratis seng en sur høstdag uten en turist i sikte, og det å gjøre plass midt i sesongen når alt er fullbooket, er ikke særlig imponerende. Jeg får campe gratis, sier han, men seng må jeg betale for. Det er naturligvis greit, men han sier det på en dum måte synes jeg. Det er usikkert om han inkluderer bruk av kjøkkenet i det knapt generøse tilbudet, men ettersom ingen befinner seg innen synsvidde velger jeg å tolke det slik. Jeg lager altså en god middag innendørs, før det blir teltet.

Søvnen varer ikke lenge, og blir stadig avbrutt. Jeg har kjeks og nøtter her inne, og det har visst en museskvadron fått ferten av. Det romsteres og gnisses og rasles rundt teltet, til tross for at jeg stikker hodet ut, banker i duken og lyser etter dem. Til slutt kapitulerer jeg, og bestikker dem med en stor grov kjeks med sjokoladeovertrekk. Da blir det fred resten av natta.

Be true.
I try to love you.
Paul

på sidelinja;

Bloggen min ...


Dagbøker er slitsomme, men tidvise innfallsstyrte beskrivelser av noe du vil bevare, det er virkelig gull. Om ikke for andre, så i hvert fall for deg.

Skriv med den pennen du har!