startsiden startsiden ... dette er kameraet mitt. Birch er av denne modellen Korintha er en "Exodus"! Dette har skjedd ...
blog journeys gallery TV-series Q&A shows shop press equipment translate...

Noen ganger er'e allright ...

-kantring med kajakk, helikopter til Mykines, islandshester over Kjölur, sykling og isbreer...

1. august: Kantring - nær enden på visa.
Det er tungt å stå opp klokken halv fem når det ikke har blitt mer enn fem-seks timers søvn de siste dagene. Jeg satser på å pakke og komme på sjøen på en time, og koker kjapt opp resten av spagettikjøttløktomatmixen fra i går, etter å ha hatt oppi litt mer vann. Den var for sterk, så den smaker faktisk bedre nå. Kompresjonstrekket til soveposen ligger igjen på tegnestuen til Johann, så jeg må stappe posen rett i den vanntette bagen. Den får da ikke plass foran føttene mine, men må ned i bakre skott. Da må plastosen med mobiltelefon og ymse elektroniske duppeditter fram i framre skott. Jeg legger kikkerten i mellomskottet. Den får jeg likevel ikke bruk for i dag. Fjernkontrollen til kameraet virker stadig ikke, så jeg klipper over kabelen og velger å satse på å komme i land senere og aktivere kameraet manuelt. Da vil båndet ta opp de 20 minuttene det har igjen, og la meg filme kommentarer og dagens natur på den tiden. Det er en nødløsning, men ettersom det er en grå dag med lavt skydekke vil opptakene uansett ikke bli særlig saftige, dessuten vil regnet gi et kronisk problem med dråper på glasset.

Det regner, og ompakkingen tar mer tid enn jeg har planlagt. Klokken er godt over seks før jeg legger fra land, og den siste halvtimen har vinden tatt seg opp, slik at jeg får en slitsom motvind ut hele fjorden. Det tar halvannen time før jeg er ute i munningen og kan se nordøst til Fugloy. Svinoy er da rett imot, og strømmen går som en stri elv ute i sundet. Jeg ville helst vært her for en time siden, men ser at det ikke er turbulens langs land, så jeg holder mot styrbord, og runder neset, hvor vannet løper hurtig.

Øyene er bratte og dystre under det lave skydekket, som hvirvler omkring toppene og skjuler den fulle høyden. Grønne striper av gress skrår ut mellom lagene av loddrett, dystert berg, inntil en massiv fjellside reiser seg rett fra havet og opp i det hvite. Jeg forstår meg ikke på strømmen, som skulle gå med meg, weather langs land, iht til informasjonen jeg har tilgjengelig. Her er det tilsynelatende en bakevje, så jeg går lenger ut. Ikke så langt som til det frådende partiet, men slik at jeg i det minste ikke har kreftene imot meg. Yr.no varslet 8 meter per sekund fra øst, men dette må være mer. Vind har mer å si for padlere enn bølger, og jeg kan ikke skjønne at denne kommer fra øst. Jeg synes den er mer sydlig, og antar at Svinoy ligger der som en svær aerodynamisk svingstang som slynger luftmassene omkring seg på en uheldig måte for meg.

Nærmere Svinoys sydende blir det klart at tåke også er en trusel i dag. Jeg er så seint ute at jeg uansett ikke vil kunne krysse over sundet til Eysteroy før tidevannet snur, dermed blir Klaksvik nest beste løsning. Da må jeg over en fjordåpning hvor jeg bare kan skimte motsatt side, og det er jeg ikke komfortabel med. Bølgene tar seg nemlig opp når de går klar av Svinoy. En serie store dønninger dukker opp fra ingen steder, og virker helt ute av proporsjoner med resten, kanskje løftet av strømmen som kommer i mot dem. Dønninger byr sjelden på problemer, heller ikke når de kommer reflektert tilbake og møter seg selv så jeg majestetisk heves opp i dobbelt høyde. Problemet er heller vinden, så jeg funderer på hva jeg skal gjøre med neste krysning. Det beste kan være å gå rett inn her, og søke beskyttelse til i kveld i det lille fiskeværet innerst i fjorden.

Bevegelsene rundt meg fortsetter i et mønster som er vanskelig å forutsi. Jeg har betryggende avstand til klippene. Framfor meg er neste halvøy knapt synlig. Jeg vil ikke krysse, kommer jeg til, men har vel knapt tenkt tanken ferdig før jeg, enten som resultat av et øyeblikks uoppmerksomhet eller vindens overraskende retning og styrke, feies over ende.

Det var intet å stille opp. Sjokkert befinner jeg meg under vann, uten mulighet til å foreta en eskimo-rulle. Det har jeg heller ikke forventet å kunne i en slik situasjon, ettersom kameraet på framdekket enten vil virke som en kjøl eller svinge ut og bli vektstang. Det er det siste som skjer nå, så jeg skyver meg ned i vannet mens jeg er nesten uforstående til det som skjer. Det er første gang, etter tusenvis med kilometers padling, på den aller siste strekningen her på Færøyene. Jeg ligger for foten av bratte fjell, i strøm og hard vind, og vannet holder tolv grader. Disse momentene tegner seg ikke som egne tanker, de bare slår ned i meg som en massiv faktablokk, og konsekvensen av å bruke currents and place for lang tid på denne måten står i fete typer nederst. Som i en refleks går jeg i gang med å løsne kamerates stativarm fra festet. Det er en vingemutter som heldigvis er samarbeidsvillig. Jeg røsker armen av og lar alle løse deler falle til havets bunn - de kan enkelt erstattes. Kameraboksen sitter nå på en drøyt meterlang, dobbelt vinkelarm, som jeg stapper inn under strikkene på framdekket. Kompaktkameraet ligger og dupper i det vanntette huset et meter unna. Jeg rekker akkurat fram til det, og stikker reima inn under en dekkstropp og lager en løkke før jeg dytter kameraet inn i vannet i cockpiten. Tre epler og den dyre sjokoladekjeksen jeg har kostet på meg flyter på den andre siden av båten, samt en hvit plastpose, som jeg automatisk tar tak i og stapper inn i kajakken. Jeg har da mine prinsipper. Åra ligger trygt i enden av åretauet som Inger Line hos Eian Fritid insisterte på at jeg skulle ha med, og tørrdrakta fra Palm gir meg oppdrift uten å være i veien. Neste utfordring blir å komme oppi, for i vannet kan jeg ikke bli værende. En ting er å øve på slik under gode forhold, men kullseilinger flest skyldes som vanskeliggjør ombordstigning. Jeg løfter meg opp over sittebrønnen, forsøker å finne tyngdepunktet. Det er lettere nå da den ligger dypt i sjøen, men ulempen med at den er breddfull er at vannet får moment av bevegelsene og dermed forsterker krengningene til hver side. En fot sklir nedi, og jeg har grep om åra nå, så den støtter opp mens den høyre også finner vei. Det må skje hurtig, for det er nå det er lettest å gå rundt.

Det går, jaggu meg. Jeg sitter med vann til livet, og gjenvinner balansen. Kameraboksen kan jeg nå løsne fra stativhodet og skyve ned i vannet mellom beina mine. Det er et videokamera til noen og tyve tusen kroner, med en dyr mikrofon på toppen. Boksen den sitter i, er ikke beregnet på å være under vann, men den er stroppet hardt sammen. Jeg tror ikke den holder kameraet tørr lenge.

Bølgene slår hele tiden over åpningen der jeg sitter, og jeg tør ikke slippe åra for å feste spruttrekket igjen. Korintha har med alt vannet blitt svært ustabil, og sitter blytungt i vannet når jeg forsøker å komme framover. Det lykkes meg å lirke føttene opp på pedalene som kontrollerer roret, det gir en følelse av å være midlertidig herre over situasjonen, bortsett fra at jeg vil begynne å bli kald snart. Det er flere kilometer til nærmeste landing. Så skjer det igjen, jeg tror det er en bølge denne gang.

Jeg forsøker desperat å kjempe mot med åra, men det nytter ikke. Korinta vrenger meg ned under seg, og jeg kjenner et drag av desperasjon. Gang på gang mislykkes jeg i å komme ombord, det virker som om hun bare ikke vil ligge rett i vannet. Et blikk på akterdekket gir noe av forklaringen. Der har jeg spent fast den store pakningen som inneholder det store videokameraet og fotostativet, samt batterier, yttertøy og fleecejakke. Den er stor og den er tung - og den er helt nødvendig for prosjektet. Hvis jeg løsner den, retter Korintha seg opp, men jeg har ikke tau jeg kan binde den fast med, og er uansett ikke interessert i å måtte slepe på den, bak en kajakk som allerede er full av vann.

Beina holder seg overraskende varme, selv om det bare er ett lag ullundertøy under skalldrakten. Henda er heller ikke så verst, men noe sliter på meg, for jeg synes at jeg begynner å miste fokus på oppgaven. Dette må lykkes, og jeg har greid det en gang. På neste forsøk er jeg nær ved å klare det, men tipper over akkurat idet venstrebenet også skal på plass. Det øker fortvilelsen, men så går det, endelig. Nå skal jeg for all del holde meg i salen. Årene skal først og fremst brukes til balanse, og sekundært til å drive meg fremover. Vinden er kraftig bakfra nå og bølgene er det også litt hjelp i, så det går fremover, om enn ulidelig langsomt. Fremdeles er jeg overrasket over at jeg ikke fryser mer, men det vil jeg helt klart gjøre lenge før jeg kommer inn til bosetningen i bunnen av denne fjorden, så jeg ser etter steder å få fotfeste på land, eller le.

Paul when safe again Grotter flest er gravd ut av bølger, og peker dermed rett ut i havet. Jeg passerer tett inntil en slik, og skjønner fort at forholdene er enda verre der inne. Alle utspring fra bergveggen overkjøres fullstendig av dønningene, så jeg vil skylles ned hvis jeg prøver på noe. Løsningen må ligge lenger frem, innover i denne fjordarmen. Jeg passerer i skummet innenfor en gruppe skjær, er nervøs for å komme for nær fjellet - for der vil jeg i hvert fall ikke gå rundt - og oppdager etter en tid en annen grotte, pussig nok pekende innover i fjorden. Det er umulig å si hvor dyp den er, men jeg ser ingen annen løsning, så jeg tvinger Korintha mot styrbord, vel vitende om at vi får bølgene på tvers. Det går. Noen kraftige tak innimellom seriene av større dønninger og så kommer jeg opp til inngangen. Det må bli her, selv om vannet er svært livlig også inne i halvmørket.

Hulen er omlag tyve meter dyp og bredest i første halvdel, som gir meg akkurat den skjerming jeg trenger. Det lar seg gjøre å vende Korintha, slik at baugen og blikket er vendt mot utgangen, hvor bølgene kommer fra, før de bruser opp langs veggene og reflekteres omkring her inne, tilstrekkelig svekket til at jeg får på spruttrekket og fisker fram svampen som jeg har klemt ned mellom setet og posen med teltet, som jeg har bak rumpa. Det finnes ikke noe viktigere enn faste rutiner. Hva pokker skulle jeg gjort uten den svampen? Ettersom vannet hele tiden skyller over meg, må jeg stikke svampen ned gjennom åpningen i sprutskjørtet, noe som er en keitet og tidkrevende prosess. Det må grenda være minst 80-100 liter vann å øse ut på denne måten. Jeg aner ikke hvor lang tid det tar, men det fungerer, og langsomt ser jeg hvordan lokket på framre skott løfter seg klar av vannet, samtidig som vannstanden synker nedover lårene mine. Jeg lirker kameraboksen slik at lokket kommer over vannet så tidlig som mulig. Henda er temmelig valne blitt, men de fungerer utmerket, og jeg gjenvinner kontroll over Korintha. Nesten triumferende skyter jeg ut i fjorden igjen, over en serie bølger som ikke lenger er så truende.

Grenda i fjordbunnen består at en snes hus. Jeg har sett den fra veien, som et par hundre meter kommer ut i dagsøys mellom to tuneller med en enkelt kjørebane og møteplasser inni berget. Fra alle fjellsidene spruter det fosser fram. Hvert skar er hvitt, og flere steder samles de, før de når helt ned til havet. Det er et virkelig vakkert sted, det er lett å se, selv med et lokk av skyer og drivende regn. Havnen er fin, med et supert kajakkopptrekk. Jeg tar et foto av meg selv og tenker på selvportrettet jeg tok innenfor moloen i en havn i Biskaya etter en spesielt hard dag. Følelsen er den samme nå. Jeg bevrer.

Med sekken over skulderen går jeg henimot et hvitt hus for enden av kaien. Det er en fiskefabrikk, men inn døren i annenetasje er det nummer på dørene, så det ser ut til å være et slags herberg. "Hallo!" roper jeg, da en mor med barn forsvinner ned korridoren. Jeg roper igjen, men hun hører ikke. Det står tomflasker på bordet og en halvt åpen dør fører inn til et rom hvor en mann ligger halvt påkledd og sover under en dyne. Senere forteller han meg at han ikke orket å ta stilling til en brølende nordmann så tidlig om morgenen. Jeg kan ikke klandre ham, for det viser seg å være fire familier som er på utflukt, etter et dødsfall i familien. Så kommer jeg, busende og traper rund dryppende av saltvann. En kvinne dukker opp, er vennlig, og får meg inn i dusjen, mens en av mennene forsikrer at en større lunsj er på trappene. Flere dukker opp. Det er masse folk her, lukter godt av mat og jeg får raskt varmen. For en bisarr opplevelse.

Før maten er klar ringer telefonen min, som er tørr og fin takket være at jeg ble nødt til å legge den i framre skott. Bakre skott er nemlig fullstendig fullt av vann. Jeg antar at computeren min ville druknet hvis den hadde ligget der, for vanntette poser er ikke alltid så vanntette... men - for første gang padler jeg ikke med PC'en - den er etterlatt i Torshavn. Det er bilmekanikeren i Hvannasund som lurer på hvor jeg er.
"Jeg kunne ikke tro det da jeg så du hadde padlet ut i morges," sier han, tydelig lettet over at jeg er i live, men samtidig brydd fordi han har ringt for å sjekke. "Det er kona mi som bad meg ringe," forsikrer han. Jeg er rørt av omtanken. Det er første gang jeg har opplevd at noen har sjekket om jeg har klart meg, og så skjer det på den dagen jeg nesten feiler. De kjenner sannelig til farvannet sitt, færingene. Jeg ringer selv til padleren Johann i Torshavn, for å dele opplevelsen med en som har greie på det. Jeg føler sterkt for å snakke med noen.
"Det er godt du ringer, jeg har vært så bekymret," sier Johann. Jeg blir nesten overveldet. "Jeg er i Danmark nå, men reiste ut i morges, og så været komme sydfra." Han har regnet ut at bølger og vind vil bli spesielt vanskelige akkurat der jeg kantret. "Jeg prøvde å ringe deg flere ganger fra klokken halv syv, men du svarte ikke." Ikke så rart, for da var jeg allerede på vannet, men i dag er det altså to Færinger som har brydd seg med meg. Tenk at jeg nesten måtte ofre livet for at det skulle skje. Men de er altså virkelig omtenksomme og engasjerte, selv om de ikke viser det før det virkelig gjelder. Hovedregelen er at folk stoler på hverandres dømmekraft og lar hverandre i fred.Færinger blander seg ikke i andres saker, til det er landet for lite. Det blir kluss i kabalen hvis man ikke setter grenser, når samfunnet er slik at alle kjenner til alle. Den tilsynelatende likegladheten er altså et slags forsvarsverk rundt ens egen person.

Familien kjører meg til bussen i Klaksvik, og så lover de å lempe Korintha opp på taket av skapbilen sin. Det er for godt til å være sant, men de har altså et digert kjøretøy med et tredobbelt takstativ, og de skal til Torshavn i morgen. Nesten for dumt, men jeg er takknemlig.

02-13. august: hektiske dager på Færøyene
Atlantic HelicoptersDe to siste ukene på Færøyene er spekket med ting jeg vil gjøre og filme. Atlantic Helicopters - spesielt Irdi - er virkelig hjelpsomme. Sjefen er far til en av jentene jeg har filmet i Jallarin, og vi diskuterer finaleskandalen når jeg kikker innom sentralen deres. Så er jeg maksimalt heldig når han villig flyr deres aller nyeste helikopter i en flott bue ut forbi vestenden av Mykines, slik at jeg får en flott kamerakjøring av fyret og øya. Utrolig nok skjer flygningen i løpet av de eneste ti minuttene med sol denne dagen - dette må være min lille LOTTO-gevinst. Naturligvis er det hyggelig å se vennene mine igjen, men jeg blir bare natten over, og tar neste helikopter tilbake til "fastlandet".

video tapesMange dager går til å logge videobåndene. Jeg har nesten femti timer, så når hvert bånd krever minst halvannen times jobb, blir det morgen til kveld en uke. Det meste av denne tiden sitter jeg ved et godt skrivebord i Tegnestuen - arkitektkontoret - til Johann. Der er det også raskt internett, kjøkken og bad, og jeg får sove i møterommet. Det er herlig å sitte uforstyrret med disse tingene. Det dukker opp behov for en del intervjuer og opptak, og arkitekten som til daglig besitter min pult kommer snart tilbake fra ferie, derfor har jeg snakket med Nordens Huskulturinstitusjonen Nordens Hus. Det er et flott konsert- og teateranlegg, som ligger på en fin plass med utsikt over by og hav. Her har de noen værelser for besøkende kulturfolk, artister etc, og jeg møtte pussig nok direktøren for det hele ute på Mykines. Han anbefaler meg, og så får jeg jaggu et fint rom med seng og dusj og det hele. Dyne til og med, for første gang på to måneder. Tusen takk til Nordens Hus!

Kristian Blak
Kristian Blak er omsider hjemme fra Afrika, hvor han har hatt et oppdrag. Jeg trodde det var snakk om ferie, men han rister på hodet og hevder at det ikke er behov for ferie med en jobb som den han har. "Det vet da vel du?" spør han meg, og får medhold. Huset han bor i ligger like nedenfor Kristiannas, i den gamle bydelen på Tinganes. Disse husene ønsket færingene å kvitte seg med, for heller å bo moderne. Kan du tenke deg? Lave, sjarmerende sortmalte, eller sorttjærede gresstekte sjarmebombehus. Kristian trives og har bygget sammen to av de originale husene og gravd ned gulvet så jeg ikke dundrer skallen inn i takbjelkene. Ære være ham for det, for jeg går fremdeles rundt med store skorper etter dagene hos Kristianna.

Kristian kom hit for godt tretti år siden, som lærer. På skolen gikk det slag i slag med musikk, teater og band og orkester, så det har skutt slik fart at han nå forsøker å skyve ansvaret over på andre. Ikke minst fordi det slik får en bedre mulighet for å leve videre når han ikke orker mer. Som det er nå, driver han plateselskapet Tutl, butikken med samme navn (det betyr å klukke eller sildre) og er primus motor på arrangørplan i mange arrangementer. Helst vil han at kommunen bygger et kulturhus i sentrum som er noe mer folkelig, intimt og tilgjengelig enn det mer pompøse Nordens Hus, slik at de kan kline til med konserter flere ganger i uken.
Kristian BlakSkjegget hans er rufset og grått. Det går i ett med den store hårmanken når han er ivrig. Det blir han når han snakker om Eivör. Foreldrene hennes kom til ham når hun var fjorten, og spurte om han hadde ideer. Siden den gang har hun spilt med sønnen hans Mikael.
"Jeg ble sint når folk hørte Eivör den gang, og sa de var sikre på at hun kom til å bli noe stort. For noe sludder!"
Han virker oppriktig irritert, og jeg skjønner slett ikke hvor resonnementet er på vei. Noen ganger går de ingen andre steder enn til en annen plass inne i hodet hans, men denne gangen kommer konklusjonen ut.
"Hun var jo noe stort allerede den gang!" slår han bestemt fast, fremdeles indignert over folks manglende evne til å lytte.

Lagerplassen hans er stue, eller omvendt. En kontrabass ligger på gulvet, et helt trommesett står bortenfor, et orgel og et piano krever plass, og strengeinstrumenter, trekkspill og et par eksotiske blåseinstrumenter fyller ut oppover veggene. "Her skal du se min siste komposisjon," lyser Kristian opp, og kommer med to noteark hvor en masse små papirlapper er klistret fast. "Jeg har latt meg inspirere av et maleri av naturen. Et impresjonistisk maler, som jeg har fotografert kopiert ut i sort-hvitt og klippet i stykker, slik at jeg her står igjen med linjene i musikken!"
Han setter seg ned og spiller disse linjene, kladdene og dottene. Det er fint, jeg kan følge melodien langs utklippene hans. Faktisk lyder det som natur - dramatisk færøsk natur.
"Her er andre halvdel," smiler han spent, etter å ha hastet inn i rommet innenfor. "Faktisk har jeg ikke spilt det enda." Limet var vel ikke tørt.
"Dette er altså en uroppføring?"
"Det kan man godt si, ja." Han tar det hele fra starten og kikker så opp på kameraet mitt, litt brydd. "Det ble visst litt annerledes enn første gang..."

Mia á Heygum
Første gang jeg besøkte Mia, var med nevøen Thommas, kun for å bli kjent. Andre gang kom jeg overraskende med kajakken for å filme, men da var hun ikke hjemme. Tredje gang jeg kom, ble det til et godt intervju, men hun fikk en telefon og måtte besøke en venninne. Borte ble hun, og jeg måtte padle videre før strømmen snudde. Korintha var nemlig lagret i naustet nedenfor huset hennes. Strømmen er mektigere enn Mia. Fjerde gang jeg kom, hadde hun allerede vært ute å svømme, så det ble med en hyggelig prat, kaffe og kaker. Nå er det altså femte gang jeg er her, for å oppfylle drømmen om å filme at jeg bader sammen med denne stålkvinnen som er uti hver dag, hele året. Men i dag har hun vondt i halsen. Hun ser hvor skuffet jeg er, og ringer rundt til venninner som også bader. Jeg får en på tråden. Hun foreslår at vi gjør det i morgen, så skal hun sørge for å få med flere, og jeg kan kjøre med henne fra Torshavn, hvor hun jobber. Det må bli slik.

Tyve kvinner står og venter. Noen ganske unge, andre ikke så unge. Skikkelig friske og energiske er de alle sammen, og de skal til å hoppe uti når jeg har fått kameraene klare. Det er nemlig ikke første gang de har "journalister" på besøk.
"Vent, vent, vent!" Bryter jeg ut. "Jeg må da også få tid til å ta av meg buksene!"
De snur seg overrasket. "Skal DU også svømme?"
"Naturligvis," men jeg begynner nå å forstå hvorfor kvinner flytter fra Færøyene, ettersom menn her åpenbart ikke er interessert i å svømme med dere..."
De ler. Mia har tidligere, i en helt nøytral tone, fortalt at vannet er for kaldt for menn. Så slik oppfatter de det. Sikker er det at jeg er eneste hane i kurven, med unntak for to kyllinger som er med moren sin.

Det ville være løgn å hevde at 10-12 grader ikke er kaldt, men så blir vi da heller ikke så lenge uti. den av damene som synes å ha lederrollen i flokken, kommanderer en av svømmerne til å svømme inn med meg og sørge for at jeg kommer på land. Jeg må smile, for jeg mener vel å kunne komme på den ideen på egenhånd. Sjåføren min tar meg med hjem på kaffe. Hun er sympatisk som bare rakker'n, og så viser det seg at det er tanta til Kristianna! Søsteren, altså moren til min venninne, bor nå i annen etasje her i Vestmanna, mens Kristianna bor i det lille huset på Tinganes. Eller omvendt. slik er det på Færøyene. Alt henger sammen, alle vet alt på et øyeblikk.

Eivør Palsdottir
Oppholdet i mitt fine residens lar seg forlenge med noen dager når jeg får høre av Sigvør at Eivør skal komme hjem noen dager etter konserter i Canada. Hun er stresset og sliten, midt oppi innspilling av ny CD, men sier jaggu ja igjen. Jeg ville jo filmet henne på Mykines, men der ble hennes del av konserten avlyst - derfor er dette siste mulighet. Hva vil vel et intervju med Færøyenes kombinasjon av Björk og Sissel Kyrkjebø være verdt, uten en skikkelig innspilt sang?

Sigvør, manageren, er like blid og snill som hun pleier, og kjører meg i hytt og vær for å vise meg området rundt Göta. Det er mange idylliske steder og utsikter å ta av. Vi stikker innom kåken til Jens, som mikser den neste CD'en. Utenfor vinduet er kvinner og menn i ferd med å henge gras til tørk over trestativ jeg ikke kan betegnelsen på. Fjorden er like nedenfor, og nærmeste tettsted fortjener knapt den betegnelsen. Men her blir stor musikk til, kanskje i perfekte omgivelser for kraften Eivør Palsdottir er kjent for.

Det overrasker ingen at frøkna blir forsinket, men jeg får god mat hjemme hos Sigvørs trivelige familie. Det er god husvarme når man kommer innafor veggene hos færingene, og god humor attpå. Tusmørket er allerede ved å nærme seg da jeg endelig får et par opptak av låta vi er enige om passer Eivørgodt, om Færøyenes rolle som mor for folket, og for Eivør. Lyset er imidlertid slapt, så jeg ber om å få nye opptak i morgen tidlig. Intervjuet tar vi i kveld. Hun er sliten og har jetleg, jeg ser at hun anstrenger seg og må jobbe litt for å få fram det naturlige, men det er der. Hun er sjarmerende og jordnær, akkurat som Kristian Blak hevdet. Hva hun gjør med fremtiden er det for tidlig å si noe om. Det gjør meg lettet å høre det. Hun virker ikke veslevoksen, selv om hun allerede har sunget med symfoniorkestre og turnert internasjonalt. Musikken startet hun med veldig tidlig, den har alltid omgitt henne, og preger hjemmet hennes, sammen med et spill av farger. Av oransje, blå og fiolette soner. Små engler står i vinduene og eksotiske trommer på gulvet. Dette er hulen hennes om vinteren, hvor hun nynner tekstene ut ved pianoet, før de vokser til skrik du ikke skulle tro en slik hals kunne romme. Denne kraften blir meg til del igjen om morgenen. Det regner litt, men hun synger, på steinene nede i Götagjögv, sprekken mellom nord og sør i bygda. Trommen får litt feil lyd pga vannet, men hun trommer. Hun er sliten, men hun smiler. Eivør er ei bra jente. Jeg håper opptakene mine yter henne rettferdighet. Hun insisterer på å lytte gjennom opptakene før hun kjører ut til Jens igjen, igjen kraftig forsinket. Og hun nikker. Det er bra, og trommen lyder bedre enn hun fryktet. Men andre forsøk i går må jeg ikke bruke, insisterer hun, for da kom det en gal tone.

Snart Island nå
Korintha er på vei tilbake Norge med Eimskip, og sykkel og tilhenger skal allerede være fremme i Reykjavik, med samme pålitelige selskap. Den siste dagen går altså med til frenetisk å ferdigstille båndene som skal på posten før klokken 17.00. Jeg skal også innom radioen og gi et intervju, har lovet å møte en journalist fra avisa "Sosialurin" (Sosialisten) og har middagsinvitasjon hos Johann og kjæresten. De er supergode, og det er maten også. Hver gang. Jeg kommer litt sent, ettersom jeg akkurat rekker å filme Kristian da han stenger butikken og går hjem.
Sogno d'OroSenere må jeg si behørig farvel til Henk, som er tilbake i havn. Han har opplevd minst like stor dramatikk som meg, og overlevd enda dårligere odds, ettersom han la ut fra Vestmannaeyjar vel vitende om et lavtrykk som var på vei. Han fikk det midt i trynet, og måtte avbryte kursen mot Orkneyøyene for å søke nødhavn her. I fire dager kjempet han mot stormen i sin lille båt. Kalesjen og seilet er losslitt, og Henk selv var fremdeles helt skjelven de jeg så ham noen timer etter at han nådde Tórshavn. vi snakker om vindstyrker på 27-35 meter per sekund. I fire dager.
"I just screamed," forklarer Henk. "It is the only thing I could do, to remind me of my own existence, to keep me going." Helvete heller. Det er helt utrolig at han har greid seg, i sin åtte meter lange (korte) Sogno d'Oro. Vi har begge fått en lærepenge, og uttrykker en grad av skamfullhet overfor Birger, men han viser ikke det minste tegn på å hovere.
"When did you have trouble?" Spør han meg. "On that Saturday? The weather report war wrong that day, it went crazy." Hva den mannen ikke vet, er ikke særlig interessant. Ansiktet hans er tydelig lettet over at vi begge står foran ham. Atlantic Air
Nå er det bare Kristianna igjen på farvel-listen min. Jeg har bedt henne holde seg våken til halv to, da jeg planlegger å forlate Henk. To jenter jeg støter på utenfor Hotell Tórshavn kjører meg helt fram. Hun bor nemlig hos noen venner oppi byen nå. Det er godt å se henne igjen, og si skikkelig takk for kjempetjenesten og moroa. Nå gjelder det bare å klare å våkne i morgen, for Maria i Atlantic Air har fikset billett for meg igjen.

14-16. august: Første hestedag!
Som ved et mirakel klarte Gunnars englerøst å smøre alt utstyret mitt forbi tollen fredag ettermiddag, deretter tok vi en fin tur ut til den Blå Lagune, Blue Lagoonsom ikke bare har den kuleste garderobeløsningen hittil, men også masse god gjørme og varmt vann. Skal være bra for huden, sier de, og det var i hvert fall godt med en kald pils midt uti det hele ...

Dette gjorde at jeg kunne montere sykkelen i går, lørdag, før jeg noe hastig tråkket innover til Reykjavik sentrum, hvor gruppen jeg skal ri med bor på herberget. Et veldig bra herberg, faktisk, som lot meg slenge sykkel og tilhenger inn på kontoret før jeg med nød og neppe rakk minibussen som var satt opp til middag og informasjonsmøte hos Ishestar. Senere tok vi en tur på byen, og det ser ut til å være en sabla sympatisk gjeng. Alle har naturligvis ridd betydelig mer enn meg, så det synes å knytte seg en grad av spenning til mine prestasjoner i salen.

I morges spiste vi på Herberget før vi ble skysset ut til Thingvellir, det gamle tingstedet som daterer tilbake til år 930. Det er et spesielt sted, med dramatisk sprekkdannelse i fjellet og dyp historisk forankring i alle islenderes nasjonalfølelse. Det var flott og se, og Samuel, guiden vår, utviste slik iver, stolthet og glede over å fortelle om sagn og fakta at vi allerede etter denne første stoppen ligger godt etter skjemaet. Dette er imidlertid ikke en stresstur, så heller ikke buss-sjåføren - som har geysirbrummet litt over at jeg skulle ha både sykkel og tilhenger inn i bagasjerommet - later til å bry seg. Han kjører oss til Geysir, hvor varmt vann står opp av marken med forskjellig styrke og hyppighet. Et fenomenalt skue, og svært fascinerende å stå få meter fra en boblende sylinder av vann som med omtrent ti minutters mellomrom trekker seg sammen for å skyte en søyle av kokende vann borti tretti meter opp i luften.

Men det er jo ikke dette som er greia i dag. Jeg skal jo ri, og allerede første etappe blir atskillig lenger enn alt jeg har ridd hittil i livet. Kameler unntatt. Gården vi kommer fram til heter Kjóastaðir og har en bråte hester gående i bakkant. Det er Åsa og Hjalti som holder denne plassen. De skal drive hesteflokken over fjellet, foran oss ryttere, som "drives" av Gert og Samuel. Alle ser ut til å trivesSolla bedre på fire enn på to bein. Samuel ser ut til å være hovedansvarlig for gruppen underveis, og har et godt grep om forsamlingen. Han ser mer stuttvokst ut enn han er. Det rødmussede gliset strutter av tilfreds energi som forsterkes av oppmerksomheten han får som ansvarlig for turen. Han er tidligere sportsjournalist, men har gjort en vending i livet, slik han de siste årene har jobbet mye med sin opprinnelige lidenskap. Islandshesten. Vi får gjentatte ganger høre de to hovedreglene: "Stay on the horse and behind me!" Det vil koste oss en flaske whisky hvis vi passerer lederen, truer han med et smil. Den første regelen har jeg stor sans for. Hvis du ikke har det som en mulighet at du skal falle av, slik at du aldri kommer til erkjennelsen av at "nå faller jeg", så er mulighetenn for å klare seg atskillig større. Det stemmer med mine erfaringer fra sykkel, ski og rulleskøyter. Det er utrolig hvilke fal jeg IKKE har hatt!

Gert ble jeg kjent med i Norge. Det var ham som tok meg inn i Sørkedalen til min første ridetime, Gertog gav meg en fin introduksjon til islendingenes tradisjon omkring hesten. Det er jo ikke noe land på planeten som har så mange hester per menneske som denne underfundige øya. Oppgaven hans her, er å virke som ledsager og hjelpemann, noe han selv betegner som en litt pussig ting å drive med for en nordmann som har passert femti: "Island har bergtatt meg," forklarer han, "men det er klart at det er en underlig ting å drive med for en som regnes som invalid i Norge." Han har nemlig havnet under en hest, slik at høyrebeinet og balansen aldri blir bra igjen. På hest funker det imidlertid som bare rakker'n, kan jeg se, og fyren elsker Island, det er det ingen som helst tvil om.

GullfossDet blir en sabla fin dag, blir det. Etter lunsj får vi utlevert sal, hjelp og annet nødvendig utstyr før hestene tildeles utifra vår beskrivelse av egne ferdigheter. Ettersom jeg innehar et nær minimum av erfaring får jeg en svært trygg en, hun heter Solla. En repetisjon av hvordan salen gjøres fast og ymse reimer og vesker festes, rir vi en runde som ender i Gullfoss, et herlig vannfall som presser seg sidelengs ned i et juv av pulverisert vann. Også her er sagn og historie en del av opplevelsen, som forsterkes av at solen bryter seg i vei akkurat når vi står på fjellknausen midt i fossen. Islendinger er ikke overbeskyttende av natur, så det er satt opp sperringer andre steder enn der det er høyst nødvendig. Knapt det, egentlig. Utsikten er dermed fri for styggedom som gjerder og skilt.

Tralten går rimelig bra, selv om merra jeg sitter på stadig slakker litt av i forhold til hesten foran. Skinke og rumpe kommer naturligvis til å få juling, men det får bli som det blir. Tilbake på Kjóastaðir blir det en hyggelig kveld. Gruppen er på tyve personer, i alder fra 14 til 60 år. Kvinnene dominerer i horse selectionantall, hvilket franske Yves med et smil oppgir som en av grunnene til at han er så glad i ridning. Fyren jobber for en turoperatør og kan mye om opplevelser på alle kontinent, men er her på eget initiativ, for å bli bedre kjent med hva Island har å tilby. Det er sjelden å se den stuttvokste karen uten et tungt speilrefleks dinglende på magen og et lurt glis i det litt tynne, mørke skjegget. Danske Anna synes han likner et lite troll når trulter rundt i grønt regntøy fra topp til tå. Hun likner en søt liten hobitt selv, faktisk, men det unnlater jeg å kommentere. Vi får alle utlevert full vanntett dress - bukse og jakke i kombinasjoner av oransje og grønt. I følge Gert er en slik habitt det eneste som duger for Islandsk sensommer.

Til middag blir det fisk. God fisk, synes jeg, men det er ikke den lille snobben av en tysk fjortis enig i. "It is disgusting," klarer hun å påstå, når hun hører det er fisk hun spiser, og moren krymper seg på andre siden av bordet. Når folk rundt henne reagerer på uttalelsen, spesifiserer hun at det nok bare er "disgusting" for henne, og ikke oss andre. Det virker ikke dumt med allsang etter middagen. Vi har fått utlevert et hefte til formålet,og Samuel kjører på med oversettelser og forklaringer av de islandske tekstene vi snubler oss igjennom. Han er god til å skape liv, og mer spontant utadvendt enn islendinger flest. Det blir temmelig sent, og allerede i kveld utpeker det seg noe som kan bli en hard kjerne. Jeg snubler tilbake til hytten jeg deler med Yves, Edith fra Lyon, danske Anna og hennes landskvinne Julie, som vel ikke var helt fornøyd med suppen vi fikk servert. Og bare for å ha sagt det - mine nye venner synes jeg er temmelig frisk, som tar en seks dagers tur for øvede ryttere som en svært tidlig del av min utdanning i hest. Selv har de ridd i mange år, og mange har egen hest ...

Anna17. august: - i fredløse trakter
Jeg starter ut på hingsten Vestmann, og følget beveger seg oppover i lendet, i Bláfjells åser. Vestmann beveger seg ganske annerledes enn Solla - han traver og humper mer, så testiklene mine får ubarmhjertig mos. Resten av meg har det ikke så verst enda, men smertene blir nok verst etter tre dager, da musklene er skikkelig møre og støle. Gert holder øye med meg og kommer med tips om sittestillingen. Anna bidrar med nyttig veiledning om hvordan jeg holder tøylene og Yves minner meg på at jeg må lene meg henholdsvis framover og bakover når hesten klatrer opp og ned. Det er skikkelig godt å bli dullet med på denne måten. Det strømmer på med oppmuntrende erklæringer og lette bekymringsmeldinger fra mange kanter. Buksene mine sklir opp, og Gert er der for å advare mot gnagsår, men det trenger han ikke bekymre seg for. På overflaten er jeg nemlig helt fin - det er under huden smertene vokser fram.

Været er grått, men det regner ikke mye. Etter lunsj får jeg Solla igjen, og en pisk. "Hun går ikke fortere enn hun må," forklarer Samuel, "men bare det at du har pisken, vil nok få fart på henne. Hun er sterk nok." Ja, det må jeg si. Det skal ikke mer enn et par markerte rapp til, så oppfører hun seg ganske Samuelannerledes enn i går. Det bærer oppover helt til vi bikker over ved en stor varde av "lykkestein", og kommer etter 30 kilometer til hytta Árbúðir, nær Hvítárvatn. Det er kø i dusjen, så jeg går ned til elva som renner ut fra bresjøen. Til min overraskelse har franske Barbara kommet meg i forkjøpet, og lillebroren hennes Harald dukker også opp. Han ser ikke ut til å trives like godt i kaldt vann som søsteren, men dukker i isvannet, fremdeles smilende. Han er bare 16 år gammel. Under presentasjonsrunden etter middagen von Bülowpåstår han med en troverdig mine at Barbara er mora hans, og vinner øyeblikkelig alles hjerter. Det er interessant å høre bakgrunnen til de forskjellige, som spenner over geofysiker, lærer, overklassedame, flykonstruktør, studenter og sosialarbeidere. Virkelig interessant. Når Alexandra von Bülow presenterer seg som moren til lille snobbe-Ilsabe, presiserer jeg at hun burde legge til "potensiell elskerinne" i beskrivelsen, for hun ser sant og si temmelig hot ut, til å være midt i femtiårene. Hun tar komplimentet og alle ler.

Silvia og Agnes kommer fra Sveits og Østerrike, har mer lyst til å sove i mitt telt enn inne i en tett hytte, så jeg morer meg med å betrakte deres forsøk på å få Allak opp å stå. Det ser ikke ut til å bli regn, så jeg legger meg ved siden av teltet, i sovepose med overtrekk. AgnesSilvia and Agnes with AllakDet er også plass i hytta, etter at Samuel har skubbet rundt på de franske frøknene som hver la beslag på sin egen dobbeltseng. Jeg takker nei, i visshet om at jeg alltids kan trekke inn hvis det likevel skulle bli regn. Liggeunderlaget fikk Silvia med inn i teltet, men nattesøvnen blir rimelig god lell.


Paul in bag18. august: - langs Langjökull

Tysk småsludder inne fra teltet vekker meg. Solen feier allerede over elvenog inn over den store breen Langjökull. Hesteflokken gresser på et jorde hundre meter unna. Er det mulig å våkne bedre? Jeg vender meg rundt og kikker på hytta hvor Harald dukker opp for å pusse tenner i en utendørs vask, og vinker ham over. Han er i strålende humør allerede, og fotograferer meg med mitt kamera.

Det blir igjen 30 kilometer. Først tar vi en tur ned til innsjøen og ser på en fin hytte til turistforeningen. Det skal spøke der, påstår Samuel med overbevisning, men etter hva jeg kan se er den riktig koselig, delvis bygd inn i torva, slik skikken var i tidlige tider. Det skyer til utover dagen, men glimt av sol treffer oss og de mektige bretungene som langsomt renner ned til venstre for leden. Mot øst, på høyre hånd, er Hofsjökull nesten like flott. Det som virkelig setter prikken på i'en, er de drøyt seksti hestene som danner en lang rekke foran Gert. De virker inspirerende for hestene som kommer bak, og drives ikke bare av Åsa og Hjalti, men også av et ungt par fra en gård nordpå, og av Ásta. ÁstaÁsta er spesiell. En ganske liten, men gnistrende kvinne. Håret er mørkt og normalt skjult under jakker og hjelm, men den skarpe tungen, den ville latteren og det bestemte blikket vitner om en karakter av de sjeldne. I tillegg er hun i likhet med Ása både snill, varm og pålitelig. Det kan nesten se ut som om de ønsker å skjule det, eller i det minste å fleipe det vekk, men kameraet fanger de gode linjene i ansiktet, så disse damene har kvaliteter langt utover å være tøffe ryttere. Hjalti på sin side er en gedigen koloss av en mann. Hvis Gert beskriver seg som invalid, vet jeg Hjaltiikke hva betegnelsen på Hjalti vil være. Hans gange er preget av både ulykke og sykdom, og hans ordknappe og nesten skremmende framtoning gis en ekstra piff av en noe original tyskerhjelm i lær. Den har et par antikke pilotbriller spent fast, lik et ekstra par bulende øyne som kvikt observerer en halt hest eller en rytter med problemer. Han er imidlertid i posisjon til å velge ut den aller mest grasiøse hesten og vet nøyaktig hvordan den skal behandles, så det er en nytelse å betrakte den hjelpeløse fotgjengeren når han rir.

I hytta Svartárbotnar er det bare én dusj, så det tar sin tid før alle har vært innom. Middagene som serveres er helt OK, og vi smører lunsj til frokost hver morgen. Det er nok å ta av, og kokkedamene er humørfylte og godslige. Islendingene er så forbasket positive at det er helt påfallende. Det er vel bare de syrlige piskesnertene fra Julie som sørger for reisefølgets jordforbindelse. Den jenta later til å ha en manusforfatter som går på høygir - det er utrolig hva hun klarer å irritere seg over. Den Juliefargerike måten hun forbanner livets detaljer på er på en uforklarlig måte tvers gjennom sjarmerende. Slik det var med knallharde Ása og Ásta, blir også Julie avslørt av fotografiene. Ansiktet er virkelig godt. Jeg liker henne bedre for hver dag, der hun sitter og belemrer Anna med den ene negative betraktning etter den andre. Vi gallopperer ikke nok i motbakke, de franske damene er håpløse og hun har hull i regnbuksene. Anna nikker forståelsesfullt.

19. august: - party i pytten.
Julie er skeptisk til at havregrøten ikke holder samme konsistens fra dag til dag, men ellers forløper morgenstellet godt, og vi setter avsted etter hesteflokken. Et par kilometer følger vi stien vi kom, før vi skal svinge til høyre. Samuel durer imidlertid rett frem et et godt stykke før de oppdager feilen. Det er tydelig at han er gammel journalist, for denne lille tabben velger han å pakke inn i en høydramatisk historie om å gå seg vill i tåka, og gjør sitt beste for å overbevise oss om at vi er heldige som overlever denne "skremmende" opplevelsen. Tåka han sikter til er nok i hans eget hode mer enn i lavlandet vi befinner oss i, men resultatet er altså at vi får noen ekstra kilometer i dag, så totalt blir det borti femti av dem før vi når fram til Hveravellir, hvor det er varme kilder og ett naturlig hett basseng. Underveis rir vi gjennom "Tyvenes Dal" og får tilhørende historier servert når vi har pauser.

Til venstre for oss ligger fremdeles Langjökull med tre digre brearmer som strekker seg ned mot oss, og til høyre ligger Hofsjökulls digre kalott. Det er godt at disse unike kulissene kan ta min oppmerksomhet vekk fra et visst par testikler, som dog har det marginalt bedre enn når de var på sitt verste i går. Lenger opp i lysken er problemet som før, og det gjør grisevondt når hesten traver ujevnt.

groupHvervavellir er ett av turens høydepunkt. Vi stuer oss inn i den eneste hytta på området, rett inntil den "heite potta", hvor 80-90 graders vann renner ut i en oppmurt basseng. Jeg er som vanlig treig med å komme meg inn og istand, men den harde kjerne gjør jobben for meg, og tilkaller meg gjennom vinduet. Det er det tannregulerte smilet til Becky, hun har holdt av seng. Vi skal visst dele en om nødvendig - for dette er den minste hytta. Jeg aksepterer den planen og erklærer at målet mitt er å få henne til å glemme alt om kjæresten. Det gir en umiddelbar iherdig protest, men hun skjønner at jeg ser grensene hennes, og øynene røper at hun setter pris på å bli ertet.

BeckyDet dampende vannet er få skritt unna. Jeg tar det for gitt at det er en naken affære, men det er det visst ingen andre som gjør, selv om det til og med har blitt mørkt nå. Ásta insisterer på at jeg likevel skal uti, og jeg regner med at de øvrige kan trenge et slikt kurs i hvordan du logisk oppfører seg i en avsidesliggende pøl med folk du nok ikke vil se igjen. Yves bryr seg i hvert fall ikke. Vi gir hverandre en skikkelig skuldermassasje, og flere bestiller samme behandlig. Becky setter seg på fanget mitt, og jeg minner henne på at dette endelig er noe hun må huske å fortelle til typen når hun kommer hjem. Massert av naken nordmann i varm kilde - det burde få fart på initiativet hans...

Huden er i ferd med å gå helt i oppløsning før vi går opp. Da finner vi Ása nede i tilhengeren til den romslige Ford Ecoliner'en som følger hestene med proviant, bagasje og ikke minst sykkelen min. Den har ikke fått noe navn enda, men jeg tenker på saken. Ása er god i farta, og har selskap av Gunnar, en kjernekar som jobber her på Hveravellir. Det blir øl her også, i tillegg til de vi hadde i bassenget, hvor Gert som følge av Samuels tåketabbe også serverte akevitt. Islendinger kan feste, det er det ingen tvil om.

Hesten jeg rir fra start i dag heter Sæli, og oppleves helt annerledes enn Solli og Vestmann. Hun er mer levende, og aksellelererer som en drøm. Hvis jeg er uoppmerksom kan hun finne på å starte på egenhånd, slik at jeg tvinges bakover i salen, må spenne knærne inntil, og tvinge farten ned, mens jeg snakker rolig til henne. Etter at Agnes har galloppert forbi oss, og hestene kommer over en slette med bredt spor, prøver jeg å gi skjenkel (?!), altså å markere med anklene bak på hesten mens jeg med kroppen og et smatt med tunga signaliserer at jeg kan tenke meg litt fart. Hun svarer som en drøm, skyter ut til høyre og moser forbi forantøltende hest. Jeg reiser meg i salen og lar meg duve med i den flytende galloppen. Det er jo ikke vanskelig, det her som jeg alltid har sett på med beundring. Vi flyr avgårde, og når farten avtar litt uten at vi har tatt igjen Agnes, bruker jeg hælene igjen. Kruttet tar fyr igjen. Utrolig morsomt. "Denne går mye kjappere enn de jeg har hatt før!" kommenterer jeg senere til Agnes. "Jeg så nok hva du gjorde - du bad den jo om det," repliserer hun. Ja, faktisk. Det gjør det enda morsommere.

Lutz and NadineDet uunngåelige skjer da den aller kjekkeste rytteren får seg med den aller mest uskyldig frekkeste av rytterskene. De er så forbaska søte sammen at det nesten er til å brekke seg over, men det kan de vel knapt klandres for. Han er ikke bare en usedvanlig flott fyr, men også en av de beste rytterne som noensinne har ridd med Ishestar, i følge Samuel. Følgelig får han de mest utfordrende dyrene, og ser ikke ut til å ha trøbbel med noen. Det er flott at de individuelle forutsetningene kan dekkes på denne måten. Jeg tenker da på hestene han får bryne seg på, og ikke på den usedvanlig søte jenta...

20. august: - Tre elver.
Det morer meg litt at jeg er i ferd med å gli inn i en slags "Onkel-rolle". Denne viste seg senest i går, da Yves hadde problemer med å bli kvitt to franskmenn som sørpe fulle forsøkte å komme inn til alle jentene i hytta vår, først med med den begrunnelse at de ikke fant tilbake til teltet sitt, og så med det patetiske påskudd at de ikke hadde mer salt igjen. "La det være en lærepenge," sa jeg, mens jeg fysisk vendte dem rundt og dyttet dem ut i mørket: "Forlat aldri hjemmet deres med utilstrekkelig mengde salt!" Det var ikke mer som skulle til, men onkelrollen ble kraftig befestet.

Louise har nå for en gang skyld grunn til å være pissed. Hun brummer så det gir seg i veggene. Etter at jeg forlot bassenget i går gikk nemlig mennene i selskapet temmelig langt i sine fysiske tilnærmelser, hvilket jeg får bekreftet fra flere. Samme historie som i Brasilske Pantanal, mao. Guider er guider, menn er menn - og det er klart vrient å være godt over femti, halvfull og omgitt av vakre kvinner i bikini. Jeg ser med engstelse frem til den dag det måtte inntreffe for meg selv, og vil forsøke å huske denne episoden for senere referanse. Østerriske Agnes tar det imidlertid med stor ro, etter å ha blitt kløpet i rompa av forskjellige. Hun gav dem klar beskjed, og fikk så avstanden hun trengte. Den dama vet å si fra, det er helt klart. Jeg er veldig glad for at vi nå er fint på bølgelengde, etter at hun forleden gav meg en streng meldig om at hun har kjæreste, når jeg en morgen hvilte hodet mitt på den smale midjen hennes. Vi forstår hverandre, og det gjør livet litt lettere.

Det blir elvekrysning i dag Ikke bare én, men tre. De må naturligvis filmes, på en eller annen måte. Yves er også tent på fotograferingen, han jobber for et fransk hestereisebyrå og trenger vel litt spenstig materiale. Ásta ber oss komme opp i front av den frittløpende flokken, slik at vi krysser elven først. Jeg rekker å slenge meg av og finne en perfekt plass på bredden før de første seksti hestene bakser seg gjennom den brede elven og tølter forbi på hver side av meg. En flott hvit en har lenge kurs direkte mot meg, så den gir perfekt effekt av den sterke vidvinkelen jeg benytter når den peiser forbi på kort hold. Ved de neste to elvene rir jeg igjen med rytterne, med videokameraet i en hånd. Jeg gir blaffen om det kommer vann i støvlene. Buksene er bundet hardt rundt søvelskaftet, det får holde. At det er en reell sjanse for at hesten snubler, slik at jeg vil kunne få bruk for begge hender, riversvelger jeg å se bort fra. Det har skjedd for et par av oss at hesten har sklidd i jord eller stein, men bortsett fra at Julies hjelm sprakk, har vi ikke hatt skader.

Jeg lener meg godt tilbake, når hesten søker fotfeste ned en bratt gresskant, og jeg må bruke hælene på skjenken for å få den uti, men det går overraskende bra å styre med en hånd. Vannspruten står om oss, og kameraet får en liten dusj, men det er ferskvann denne gang, så det skal nok gå. Opptakene blir i hvert fall livaktige.

Etter hestebyttet får jeg Graumann, som er relativt liten. Julie flirer av meg, og ber meg smile for kameraet hennes. Ettersom jeg er relativt stor i forhold til dyret, skaper det problemer når vi beveger oss på stier som gjennom mannsaldre har spist seg langt ned i torva. Dersom vi i raskt tempo braser gjennom slike graskanter slår jeg føttene borti, og nå skjer det et par ganger at stigbøylene dermed rives av. Å humpe avgårde uten å klare å få føttene i stigbøylene er ikke det minste morsomt, hvor enn interessant en ny erfaring enn må være. Samuel har prentet inn i oss at det er triangelen mellom setet og knærne som er nøkkelen til balanse, men når stigbøylene dingler og slår på bakre del av hesten later den til å tro at jeg ikke er fornøyd med farta, hvilke i høy grad forvansker mine desperate forsøk på å få føttene til å treffe de svingende bøylene. Øvelsen ser ikke særlig elegant ut, men jeg detter da i det minste ikke av. Alternativet til å miste stigbøylene er å strekke føttene bakover gjennom smale og dype passasjer, men da slår føttene inn i hesten, som dermed setter opp farta mens jeg befinner meg i en fullstendig krøkkete posisjon. I skrivende stund har jeg ikke kommet opp med geniale løsninger på dette, annet enn å skaffe en høyere hest ...

Silvia Silvia fra Sveits er 21, med øyne som kan bedåre en granittstøtte. Hun vet å benytte seg av det, så nå, når hun nærmer seg med et spørrende "Paul?", svarer jeg bare "NEI!", og hun flirer henrykt. Det er helt forunderlig hvordan gruppen har smeltet sammen på så kort tid - dette er et ganske usedvanlig sosialt eksperiment, og jeg får en økende fornemmelse av at jeg er en slags "onkelfigur" folk kan spørre om de underligste ting. Jeg fyller vann fra vannposen min til Julie, finner støttebandasje som jeg legger på leggene til Becky, og ofrer atpåtil mine dyrebare preservativer når jeg får en ydmyk forespørsel om det. Du snakker om onkel.

Harald21. august: - Vind og snø.
Denne gjengen overrasker meg virkelig, og det synes som om jeg har glidd inn i forsamlingen på en morsom måte. Etter tiden på Færøyene har jeg savnet en slik omgangsform, for der var jeg ikke helt fortrolig med den sosiale koden. I natt har det snødd, og ingen beklager seg, etter hva jeg kan høre. Heller ikke Julie. Det er altså ingen sytere blant oss, for dette er den endelige testen på akkurat det - heftig vind og snø. Harald står innenfor døra i stallen og skutter seg mens han myser ut - men smilet er like smittende som vanlig.

Uten at vi vet det, er det faktisk Samuel som bekymrer seg mest. Senere får jeg høre at han kun en gang tidligere har tatt på seg både regnbukse og -jakke på turen over Kjölur, men i dag er det skikkelig grisevær og han har vurdert litt att og fram om turen kan la seg gjennomføre. Vi skal jo opp på turens høyeste punkt i dag. I dette været. Om det er noe han og arrangørene kunne gjøre bedre, er det gi råd om hvordan folk best kan kle seg. Jeg synes flere tar for mye på, og stapper for mange sokker og strømper ned i ganske små gummistøvler.

von BülowFølget av oransje og grønne kropper svinger seg oppover i landskapet. Som vanlig går vi pent på en linje, enten langs en oppgått sti eller på vei, slik at terrenget spares mest mulig. Vi ser ikke langt i dag, men opplevelsen er i seg selv interessant. Når vi øverst på passet pauser for å bytte hester setter det i med skikkelig snø og blest. I ventetiden er folk lite aktive. Flere fryser, og jeg går omkring og oppmuntrer dem til å holde seg i bevegelse. Jeg ser at lille fine fraülein Ilsabe står og hutrer. Faktisk har jeg begynt å like den lille snerpen, for etter fiskekommentaren dag én har jeg ikke hørt henne beklage seg over noe som helst. Hun liker riktignok ikke å børste tenna under samme kran som Julie, noe som forsterket deres gjensidige mishag, men de er både søte, tøffe og underholdene. Nå skrider jeg over og spør om hun fryser. Hun gjør jo det. Så vender jeg henne rundt og tar tak i armene hennes. Forsiktig, for du vet aldri med fjortenåringer. "Kjemp imot," sier jeg, spent om det er såpass tæl i henne. Den lille kroppen ormer og vrir seg, slik at jeg må ta i skikkelig og til slutt holder henne i løse lufta mens hun spreller for å komme løs. Dette hadde jeg ikke trodd hun skulle finne seg i, men etter landingen snur hun seg og smiler, og sier at det hjalp. Det er nok håp for henne også, ja.
AgnesYves and Paul Nedover i den buktende udalen vi følger videre nordover letter været, inntil vi ser ut over en vakker vid dal som strekker seg ut i Skalafjord. Det er hvite topper omkring den sterkt grønne dalbunnen, hvor en elv renner i rolige buktninger. Tempoet går i rask tølt det meste av veien, og det føles litt merkelig når vi plutselig er framme og jeg skal levere inn hjelm, sal og taske. Seks dager i salen. Wow. Jeg er stolt, veldig stolt nå. Her oppi dalen var alt så vakkert, og hesten føltes så god, at dumme meg ble rent beveget. Jeg sluttet nemlig reisen over Kjölur på Solla, som jo også var min første hest. Den gang trodde jeg det var hun som var lat, men nå kan det se ut som om at jeg faktisk har lært noe på disse dagene, for plutselig er hun er blant de aller ivrigste, og jeg må flere ganger holde henne igjen med makt for at hun ikke skal slå over i gallopp og rase forbi Gert, som rir i front. Hun er den samme hesten - men jeg er ikke den samme rytteren.

22. august: - Skrivedag.
Det ble middag og fest i går kveld, men det tok aldri helt av. Hans var morsom da han hentet en krakk og ble løftet opp av digre Hjalti for å få en klem, og Fräulein Alexandra Constance Ilsabe von Bülow gjorde vondt godt igjen da hun gav kokka en klem og innrømmet at hun faktisk lager god fisk: "Det er bare moren min som ikke vet hvordan fisk skal tilberedes," forklarte hun, til applaus. Ellers var gjengen lettere utmattet, tror jeg. Frau von Bülow har hatt vondt i ryggen de siste dagene, hun har en operasjon bak seg som ikke har hatt godt av seks timer i salen daglig. Stolt og sta bet hun tenna sammen og håpet at hun fikk hester med jevn tølt. Tapre Becky har også strukket strikken langt. Jeg oppdager at hun mangler i selskapet, og finner henne i huset hvor hun bor. Hun har fått noen leggmassasjer av meg, og vil gjerne ta imot en denne siste kvelden. Hun gleder seg til å komme hjem til kjæresten nå. En det var mer futt i, var Ásta. Selvfølgelig. Hun gnistrer, ikke minst nå da håret henger løst og møkka er vasket av. Hennes medalje har to forsider, og det bør hennes fyr vite å passe godt på. Han er her nå, og virker å være en real kar.

Anna og jeg kom sist i seng. Jeg går over til dem nå, for å fotografere tatoveringen hennes. De sover når jeg går inn i rommet. Frokosten er snart klar, så jeg trekker gardinene fra uten at de beklager seg over dagslyset som trekker dem inn i våken tilstand. Anna stønner og sier hun må spy. Louise setter seg opp, og kikker seg rundt. Blikket ender på en seilskute i sterk vind: "Det er da også et grusomt maleri, det der," er hennes første ord. Hun er seg selv lik. Når jeg klarer å slutte å le ber jeg henne se rett fram istedetfor til venstre inn i veggen. Hun tar poenget, for rett imot er et majestetisk fjell med hvit topp. "For et flott fjell!" bryter hun ut med et imponert uttrykk- så det er nok håp for henne også. Anna lar meg fotografere tatoveringen. Jeg håper jeg får se de to igjen senere.

Frau von Bülow har holdt koken. Jeg mistenker at jeg traff spikeren på hodet da hun introduserte seg den sosiale kvelden. Hun skifter nemlig på sovesalen, vel vitende om at en av karene får et svært vakkert syn, og kommer med noen usedvanlig snertne kommentarer når han bemerker at denne morgendrømmen var av de sjeldne. "Er det du som passer på datteren din, eller er det hun som passer på deg," spør han. "Neste gang reiser jeg alene," smiler hun. Den damen har stil.

Det er sårt å se bussen kjøre ut fra gårdsplassen, men så stopper den i utkjørselen og rygger et par meter tilbake. Ut kommer først gamle Hans, som i full sprint styrter tilbake til værelset eller dassen, og rett i hælene på ham kommer lille Harald. Vi har ikke fått sagt adjø, så han ruser rett imot meg for å gi meg en skikkelig klem før han følger i hælene på Hans tilbake til bussen. For en forbasket hjerteknuser!

23. august: - Tilbake på sykkelen.
Bussen med de nye gjestene kommer klokken tolv, det er bare kvinner, foruten kjæresten til en av dem. Jeg har vært travel med å sende brev til alle jeg red med for å gi dem link til galleriet fra turen, og pakker nå sykkelen. Planen er å komme et stykke opp i fjellet horsefør jeg blir tatt igjen av gruppen. Vi spiser først, og så tråkker jeg avsted mens de øvrige busses til stedet hvor hestene venter.

Frykten for at jeg kom for sent avgårde er ubegrunnet, for de har noe trøbbel i starten og jeg når helt opp på passet uten å se snurten av dem. Der legger jeg meg til å sove, og skvetter til hver jag jeg tror jeg hører hover mot veien. Når hestebyttet omsider skjer er vi så sent ute at sola går ned kort etter. Det blir vakre bilder av det. Solnedgangen er vilt flott, og sikten atskillig klarere enn i forigårs. Problemet er at jeg ikke vet nøyaktig hvor hytta vi skal til ligger, så jeg klarer å sykle feil fem ganger i samme kryss før jeg setter meg ned med kartet og bruker hodet til annet enn å ha hår på. Da finner jeg fram, takket være en elv jeg mener å ha krysset med hesten. Klokken er over midnatt, og de andre har forlengst spist, men kokka overfaller meg med en kjempeporsjon kjøtt og grønnsaker, som hun forlanger at jeg spiser opp. Kravet er lett å etterkomme.

24. august: - 10 meter per sekund - nattesykling.
Kvinnene har begynt å tine opp, etter en litt forsiktig start. Det er mange hyggelige blant dem. Vi spiser frokost sammen før de ivrer ned til innhegningen. Særlig tyskere er dødelig punktlige, men de må stå å blomstre en god studn før Ása og mennene kommer for å tildele dem hester. Både Sæli, Vestmann og Joule... skal jobbe i dag. Det gleder meg litt at de altså ikke kun egner seg for jyplinger som meg, ettersom alle i følget er avanserte ryttere.

Det blåser ganske friskt da flokken rir ut. Jeg må lappe et hull i tilhengerhjulet og tar en annen vei enn dem. Hestene skal krysse tre elver i morgen, og der kommer jeg ikke over, så jeg vil sykle lenger vest og komme helt til Hvervellir i dag. Slik kan jeg få en skrivedag i morgen, og eventuelt sykle dem i møte for å filme den siste elvekrysningen. Det vil også gi meg en god mulighet for å filme de varme kildene skikkelig.

Vinden tar seg opp når jeg runder en stor oppdemmet innsjø. Det er skikkelig vanskelig å holde sykkelen på veien. Jeg må rette blikket mot vinden og tvinge forhjulet etter, men likevel griper sidevinden frontveskene og skubber meg gang på gang i grøfta. Bilistene som av og til passerer ser av slingingen min at jeg sliter med vinden, og bremser ned før vi møtes. Nær sydenden av innsjøen dukker det opp en kafe og overnattingsplass bygd etter samme lest som hytta vi sov i sist natt. Et enkelt bygg med firemannsrom koblet til et med kjøkken og spiserom. Her er det i tillegg et rom med kaffesalong, men heller ikke mer. Utvendig likner det en brakkeby. Jeg går inn og bestiller kjøttsuppe og får en gedigen porsjon i en bolle, fire skiver toast, ost, skinke og oppskårne tomater og paprika. Det virker absurd mye, men jeg er absurd sulten - og provisionsspiser hver krumme. Kona som serverer gir meg det gode smilet kvinner får når maten de har laget faller i smak, og mannen nevner appetitten min i en telefonsamtale.

Nå er magen full og jeg har sovnet over datamaskinen noen ganger. Ute høres vinden hissig om hushjørnene. Jeg vet søren ikke hva jeg skal gjøre. Det er jo ikke særlig fristenede med en nattesykling til, men jeg har virkelig lyst til å komme fram i dag. Det gjenstår knapt 40 kilometer.

25. august: - Hveravellir igjen.
Det gikk. Jeg sitter nå om morgenen, i kafeen i Hveravellir, litt mør etter i går. Kona på Áfangi sendte med meg en dobbel matpakke, to sjokolader og to juice. Paret var virkelig kjempesøte, og fortalte at dette er sesongens siste dag. Utrolig flaks. De har altså bare åpent to måneder av året, oppe i disse tøffe strøkene. Veien åpner så sent som 20. juni, og stenger i oktober en gang. Jeg fylte ut siste side i gjesteboka, og la i vei klokken halv ni i kveldinga, vel vitende om at brorparten av etappen ville måtte skje i mørket.

Vinden hadde avtatt, men dyttet meg likevel av veien i kastene. Jeg må helt klart få mer tyngde på forhjulet, for det feies sidelengs når jeg kommer over løs grus og letter i bratte motbakker. Heldigvis er det svært langt mellom bilene, og ingen etter mørkets frambrudd etter klokken ti. Jeg tråkket på, ofte i første gir. Slik vind har jeg ikke syklet i siden Patagonia. Lett regn gav tørre hvite skygger bak småsteinene på jordveien, akkurat slik jeg husker det Paul nightder nede fra.

Jeg ventet så lenge jeg kunne før jeg brukte hodelykten fra Primus, den er virkelig helt fenomenal. Lyset kan justeres i fire forskjellige bredder og styrker, i tillegg til at det kan lyse rødt for å beholde nattesynet, en effekt som er overraskende anvendelig. Jeg klinte naturligvis til med max fjernlys. Av sykkelen så jeg bare det hvite på ramma og bremsene, en følelse som minnet om da jeg padlet den hvite kajakken Nelly om natten. Det er som å sitte på en svevende farkost, et slags skjelett, som flyr gjennom mørket.

Under slike forhold er det viktig å justere ventilasjonen i bekledningen. Du skal ikke bli for varm, men må unngå å fryse. Mitt antrekk var:
-strikkelue, korte underbukser og T-skjorte i ull, fra Devold
-sykkelsko, sko-overtrekk, kort sykkelbukse med løse ben, korte og lange sykkelvanter fra Mavic
-Sula fleecejakke, Siljan skalljakke og Mogens ytterbukser i Dermizax fra Bergans.
Det er jaggu ikke ofte at jeg sykler i så mange lag, men vinden gjorde det nødvendig, og det er temmelig kjølig her. Luftemulighetene i jakka, med enkel justering i ermer, under armer og i halsen gir full kontroll på gjennomstrømningen, så jeg var god og varm uten å svette noe særlig.

Hvervavellir2kmMobiltelefonene var slått av og pakket ned, så jeg ante ikke hva klokken var, men det tok lengre tid enn jeg trodde. Hodelykten blinket rødt, så jeg måtte fram med reservebatteriene. Mens jeg knotet med dette, og passet meg for ikke å miste taket i lette eiendeler som umiddelbart ville forsvinne inn i mørket, innså jeg at det er umulig å skifte batterier i en lykt midt i kølsvarte natta, uten også å ha en annen lykt, så du kan se hva du gjør! Heldigvis lå lommelykta attmed batteriene - det var bare flaks. Etter å ha gumlet opp sjokoladene og drukket juicen jeg fikk med meg, var jeg dermed igang igjen, og ankom omsider Hveravellir. Alt var mørkt. Jeg fant opp til hytta ved det varme bassenget, gjorde klart langt undertøy, sovepose og overtrekk, og kledde av meg for å ta et nattbad i det røde lyset fra hodelykta. Herlig - herlig - herlig. Det viste seg at klokken hadde blitt halv tre om natten, så de 35-40 kilometrene hadde tatt mer enn fem timer!

Turister vekker meg, der jeg ligger innmed veggen til hytta. Jeg ber en av dem ta et foto for meg, og rusler så ned til Gunnar i kafeen ved besøkssenteret. Fem-seks telt er slått opp på tilvist plass og en håndfull terrenggående biler står på parkeringsplassen. Jeg setter meg og skriver, drikker så mye kaffe jeg vil og kjøper en kake som er for varm til å serveres. Ideen om å sykle tilbake til hestenes elvekrysning dropper jeg. Gunnar mener det ikke går vei dit, og jeg har lyst til å ta det rolig etter nattesyklingen. Det er også viktig at geysirene blir filmet i godt lys, og solen kommer fint frem i løpet Hvervavellir beer girls av dagen, endog med dramatiske skyer over Langjökul i bakgrunnen.

Når rytterne kommer blir det naturligvis bading. Jeg fisker med meg en øl og befinner meg svært vel, mellom et tosifret antall kvinner i en naturlig varm kilde. Slikt opplever du ikke hver dag. Det må fem store grillede fisk til for å få oss opp. Maten er virkelig god. Deretter skal gruppen opp i grotten hvor en lovløs mann og hans kone holdt til i årevis. De historiene fikk jeg i forrige uke, så jeg hopper i vannet igjen, sammen med islendingene i følget. Vi får senere selskap av de øvrige, og det blir en sent før jeg kommer meg opp. Et slikt bad er godt for gode samtaler og ømme muskler.

26. august: - Humpetitten.
Heldigvis løyer vinden, men veien er dårligere herfra. Jeg har tenkt litt på hva jeg skal kalle sykkelen. Det er en "hun" - det er jeg sikker på - og ei skikkelig tøff ei. Robust når det gjelder, solid og pålitelig, men også grasiøs under gode forhold. Hvit og sort, som skapt for Island. Det er en sprek kvinnelig islending med utholdenhet, flotte linjer og temperament. Navnet gir seg selv, det må bli Ásta! Da er den saken avgjort, jeg håper at gudmoren ikke har noe i mot det.

Ettersom hestene skal ned i Tyvenes Dal ser jeg ikke noe til dem etter at de har ridd ut. Det blir likevel litt god filming i stallen før jeg setter meg på Ásta og tar meg sydover langs en mer vestlig rute. Det gir meg en annen utsikt enn jeg hadde på vei nordover, og nå er været lettere, så det er nesten så jeg ikke kjenner meg igjen. 29 tommers hjul kommer virkelig til nytte nå, jeg tar faktisk igjen to karer som har startet før meg. Vi fotograferer hverandre og jeg bruker litt tid på å filme meg selv. Snart etter bryter festet til frontveskene sammen. Det er mitt eget patent, så jeg må forsterke det med saker jeg har i tasken. Tre ganger skjer det, dermed er middagen i full gang før jeg er fremme. Jeg utsetter derfor mitt tradisjonelle elvedypp her på Árbúðir til etter maten.

SofiaDet har tatt tid med denne gjengen, men nå ser det ut til at det tar seg opp sosialt. Det at ni franske damer vel helst vil snakke fransk, at de tysktalende dermed holder seg til sitt morsmål og skandinavene finner sammen, har hittil lagt en demper på utvekslingen. Guiden Helgi har også en litt annen stil enn Samuel. Han er en sabla dyktig hestemann, kunnskapsrik historieforteller og sjarmerende personlighet, men han har ikke klovnekvalitetene som må til for å tine opp en forsamling som denne. Mia og Sofia, to unge svenske sykepleiere, er det mest futt i så langt, sammen med danske Fie. Mia, Sofia og FiaFia. Andrea fra Ungarn er også full av liv, men ellers er det en håndfull som er rent ut stille. Nå prøver jeg meg i den franske gjengen, og får høre at Alice jobber som lobbyist for klimavennlig energi, i et firma som konsentrerer seg om fornybare energikilder. Hun er 24 år gammel og er flau over at engelsken hennes er svak, men jeg blir rent oppglødd over yrkesvalget hennes. Vi har sammenfallende meninger om svært mye, viser det seg. Alice går imidlertid i seng, og en meget liten hard skandinavisk kjerne får erfare at denne hytta egner seg dårlig for det lille mindretallets fester, ettersom sengene er plassert langs festlokalets vegger. Gert gir oss et velplassert hint om at vi nok bør dempe oss, så jeg skrur korken på Brennivinet og setter opp teltet, hvor Fie gjerne vil gjøre meg selskap.

27. august: - Hjem til Kjóastaðir.
Forsterkningene mine fungerer, så bagfestene holder stand i dag. Jeg triller i forveien til første hestebytte, filmer flokken, sykler opp på siste høydedrag og filmer dem igjen når de passerer. Alice stopper hesten ved Ásta når de tar pause. Deretter er det jamt nedover, og nederst i bakken blir det attpåtil asfalt, så jeg formelig flyr forbi Gullfoss og finner hjem til Kjoastaðir, en times tid før de andre.

AliceParisiske kvinner er noe for seg selv. De kan være nette og pyntelige samtidig som de padler, sykler og går på rulleskøyter. Alice er slik, og er attpåtil Korsikansk av opprinnelse. Det må være der nesen kommer fra. Den perfekte kombinasjon mellom det franske og italienske. Det er umulig å si hva hun tenker og hva hun vil før hun gjør det, og da som den største selvfølge. Det er en elegant form for arroganse som kler dem 100 prosent, men som medfører dyp frustrasjon hos meg. De sier "kanskje" på en måte som setter meg helt i sjakk. Det er interessant å lære henne å kjenne, og hun overrasker stadig.

28. august: - Sesongens siste Kjölurdag
Det ble mer Eventyrland enn Drømmeland i natt, så jeg er trøtt i dag. Turen er ikke helt over for rytterne, ettersom hestene ble etterlatt et stykke unna i går. De kjøres tilbake dit, for å avslutte den siste rideturen over Kjölur i år.
GullfossJeg følger Hjalti i bilen hans. Det er rart hvordan mitt inntrykk av ham har endret seg. Han liknet ved første øyekast en av sagnenes lovløse brander, men nå ser jeg hvor trivelig og godlynt han er. "Jau, Jau," sier han på tusen forskjellige måter når han snakker i telefon eller i møte med folk han kjenner. "Jau-jau-jau". Ordet kan betones på uendelig mange måter, til ethvert buskap. Så fort jeg har spørsmål til ham, forteller han alt jeg vil vite, selv om det kommer lite på eget initiativ. En fåmelt kar, rett og slett. Men en god mann. Vi gjør en stopp ved Gullfoss, som ligger flott i sola.

hot tubDet blir tid til en tur i varmt bad før middag. Dessverre er hovedbadet stengt, så vi må ta til takke med mindre fasiliteter. Vi klarer å stapper åtte av oss nedi et av karene, og Gert er en engel som skaffer pils fra restauranten i nærheten. Dette er såvisst en fin gjeng. Til min lettelse har kjærestefyren som ikke har sagt noe særlig, blitt med hit selv om jenta hans dro hjem. Så er det stadig morsommere Andrea, Fie, Sofia, Alice og to til. Vi må flette beina sammen så vi nesten ikke kommer løs, for at alle skal få plass. Så er det hjem til middag, diplomer, sanger, leker og fest, men jeg er trett, og kryper inn i teltet litt over midnatt.

Alice window29. august: - Avskjed ... igjen.
Det er nesten for dumt til å skrive om, men jeg er en supersentimentalist som synes det er totalt kjipt å ta farvel med noen jeg har lært å like. Naturligvis er det ingen vei utenom, men Alice og jeg starter dagen med en liten fotorunde i et forfallent uthus et steinkast fra gården. Hun fryser og det er begrenset med tid, men det blir et par brukbare bilder. Synd vi ikke har bedre muligheter, jeg tror vi kunne fått til noe veldig bra.

Bussen drar sin kos, himmelen er helt blå, og jeg tilbringer dagen med å skrive, samt å be Ása om forlatelse for at jeg ble for brutal med henne i en av selskapslekene i går. Det var en idiotisk feilvurdering av meg, og hun mislikte det virkelig. Pokker for en tosk jeg kan være. Det føles dobbelt trist, dette her. Både farvel og beklagelse. Du skal få en dag i mårå, og den skal også være blank og skyfri ...

30-31. august: - Geysir og gården
Ása and her menDet er mye å skrive om fra de siste dagene, og mange foto jeg ønsker å jobbe med, så det går fort et par dager her på gården. Været er strålende, så jeg får noen gode opptak av geysirene. Det er jo alle geysirers mor, altså selveste Geysir, som har gitt navn til varme oppkok i denne kategorien. Jeg får også gode opptak med Ása og Hjalti og litt generell filming fra gården, før jeg er klar til å forlate Kjóastaðir. De er et ganske usedvanlig par, de to, men jeg ser at de går veldig bra sammen. Begge har barn fra tidligere ekteskap, og startet på ny frisk med denne gården for noen få år siden. Om sommeren har de omlag 200 hester gående her, hester som de bruker under Kjölurturene, men også til utleie lokalt, til turister som vil ri opp til fossen eller ta turer i området rundt gården.

Ása er helt ferdig med tilværelsen i Sverige, det er i hvert fall sikkert. Som enkelte andre jeg har møtt, sier hun at hun falt momentant for Island, og aldri har ønsket seg tilbake. Islendingene er mer Ása og Pjakkurlevende enn svenskene, som er nødt til å planlegge enhver gjøren og laden. Vi får et godt eksempel på dette nå, ettersom hun har to svenske ridekunder som stadig snakker om hvor utrolig det er at de er her og rir, ettersom de jo ikke hadde planlagt det, før de kom hit til Island. De er helt sjokkerte over sin egen villskap. Tenk å være på ferie på Island, og så bare plutselig, ganske spontant, bestemme seg for å leie hest og ri en tur - helt uten å planlagt det hjemme i Sverige! Nei, det er nok noe av det galeste de noensinne har funnet på, skal jeg tolke deres himmelfalne reaksjon over egen dristighet. Ása vrir seg i sitt eget skinn, og tvinger fram høflig smil og latter. Jeg kunne ikke få et bedre eksempel på hva som holder henne her på øya.

Det blir to intervjuer med Ása. Hun virker litt hyper og anstrengt på det første, så jeg er veldig glad for at det vi tar i stallen før jeg reiser foregår i en mer avslappet tone. Hun er jo et intenst menneske. Det skjer jo noe hele tiden nå om sommeren. Sesongen starter med lamming av sauene som nå er på beite, så er det full pes med hestebutikken, før de nå snart skal drive fårene inn og slakte. Da har de ikke mange ledige stunder, men det er om vinteren islendingene sover ut, forklarer hun meg. Fårekjøttet serverer de til gjestene, så det er en flott helhet i det de driver med. De har det travelt, men det er samtidig et fritt liv hvor de er sine egne herrer.

Ása, Hjalti og Paul"Hjalti" er helt spesiell," forteller Ása når jeg spør om partneren hennes. "Han glemmer aldri en hest han har ridd, uansett hvor lenge det er siden. Mennesker derimot, glemmer han dagen etter." Det er nok det som gjør at de to går så bra sammen. De dekker hver sine felt, og møtes om dyrene. "Det nytter ikke å ha en hest og to katter for å tro man forstår dyr," fortsetter hun. "Du må ha mange, og du må skjønne at en hest ikke er mer enn en hest. Når du lever med dem, begynner du å forstå ..."

Sjekk også GALLERIET!


Be true.
I try to love you.
Paul

på sidelinja;

Bloggen min ...


Dagbøker er slitsomme, men tidvise innfallsstyrte beskrivelser av noe du vil bevare, det er virkelig gull. Om ikke for andre, så i hvert fall for deg.

Skriv med den pennen du har!