startsiden startsiden ... dette er kameraet mitt. Birch er av denne modellen Korintha er en "Exodus"! Dette har skjedd ...
blog journeys gallery TV-series Q&A shows shop press equipment translate...

Noen ganger er'e allright ...

-Vokalselskapet Glas, kapproing, seiling til Island, tradisjonell lundefuglfangst og Olavsøka!

1. juli: Invitert på klassisk matbit.
Paul above MykinesLeirplassen er genial, jeg har kveldssol en time lenger enn alle andre. Etter den sene natten i går våkner jeg ikke tidlig. Det er hvitt utenfor, tåken kommer inn fra havet og pakker inn den lille byen og dekker alt med små klare dråper. Jeg kryper rundt og fotograferer blomstene i skråningen, og blir våt på buksa, men det gjør ingenting. De er jo så fine. Blomstene altså. I dag skulle jeg egentlig vært på lundefangst, men tiden for å høste denne rikdommen er forskjøvet til 13. juli, dermed kan jeg ta det litt med ro. Jeg har tenkt å sitte å skrive, når jeg går ned til Kristianshus. Jentene i Glas, musikkgruppa, er skuffet over at de må med den tidlige båten tilbake til Sørvågar. De rekker da ikke å gå ut til fyret. Som et plaster på såret tykner skydekket og slipper litt regn, så det ville ikke vært den helt store opplevelsen å stå der ute i tåkehavet. De ville ikke sett stort.
tent viewfoggy view
Akkurat som jeg skal til å få noen ord på tastaturet kommer jeg på at min venn i det Gule Huset i går inviterte meg på middag. Det er griseflaks at jeg husker det, for de spiser tidlig, allerede klokken ett. Jeg kommer derfor elegant presis, og filmer den siste delen av tilberedningen. De skal utfordre meg idag, med rastfisk og Gardatalg (skrives omtrent slik, tror jeg). Talgen er rett og slett tørket tarmtalg fra sau.

"Om en promille av utlendingene liker rastfisken, er det enda færre som klarer å spise talgen," smiler sønnen i huset, som ankom med sin familie i dag. Det er til ære for dem at delikatessen kommer på bordet, for bedre mat finnes ikke, mener han.

Jeg lener meg over pannen der innvollsfettet surrer i seg selv. Jeg leter etter en beskrivelse av lukten, og sier det som det er; "Dette lukter rett og slett av gammel kirkegård." Undergang og fordervelse - diametralt motsatt av godt.

Regent RegenFamilien knekker sammen i latter, og smiler forventningsfullt da vi setter oss til å spise. Det kan være litt vanskelig å filme slike situasjoner, for da blander jeg jo den ekte gjestfriheten jeg møter med et profesjonelt arbeid, men ved ikke å gi kameraet alt for mye oppmerksomhet, går det fint. Færingene har vært svært avslappet til filmingen min. Smaken er forresten god. Jeg ber om påfyll, og forsyner meg godt, til familiens unisone tilfredshet. Vi sitter i kjøkkenkroken, far ved siden av meg, og det kommer Tuborg på bordet. De nevner at det ikke er bra å spise grindhval for ofte, på grunn av kvikksølv og tungmetaller som spesielt lagres i fettet, men faren påstår det ikke er noe han har tatt skade av. Han har spist mye i sin tid.

Jeg kikker skrått bor på ham: "Nåvel," sier jeg. "Du har kanskje ikke sett deg i speilet i det siste?"

Alle brøler av latter. De tåler en støyt, disse folka. Sønnen forsikrer at det skal bli sommerens kommentar, og at faren vil få høre den ofte. De er begge politimenn inne i Tórshavn. Faren er riktignok pensjonert nå, og bor da her ute flere måneder om sommeren. De forteller at det er 22 år siden sist det var et mord på Færøyene - det lyder utrolig. Folk gjør opp med nevene, dersom det er uoverensstemmelser som ikke kan løses av familiens overhode.

"Det er litt mafiatendenser her," slår faren fast. "Hvis vi har trøbbel i familien kommer man til meg, til familiens overhode, og så løser vi problemene." Han ser så visst ut som en som er vant til å bli respektert.

"Ja, vi har sterkere familietilhørighet på Færøyene enn i Danmark," bekrefter sønnen.

Utpå ettermiddagen er det min tur til å sette meg på båten. Jeg har kommet i snakk med en ung fyr som kommer litt fra hele Norden, og betegner seg som sjaman. Han er snart fornøyd med oppgavene han har i denne tilværelsen. Etter å ha løst en siste oppgave er han klar til å gå videre. Jeg synes det virker i tidligste laget, men det får være hans vurdering. Det er uansett interessant å snakke med ham. Vi tar bussen inn til Tórshavn og jeg finner veien til Kristian. Henk er fremdeles i havnen, men reiser snart til Island, sier han. Vestmannaeyar blir hans første havn, hvis Gud og været vil. Der vil han tas godt imot av våre gummibåtvennene våre.

2. juli - til Fugloy med koret
Jeg var nervøs for å forsove meg, men det er grunnløst, for jeg sitter med PC'en i resepsjonen til Tórshavn Hotell helt til jeg må pakke snippesken om morgenen. Jeg kommer i god tid til Kristian Blaks hus, hvor han er i ferd med å stappe harpen han har fremskaffet til Francesco inn i bilen. De fleste av korkvinnene bor like ved, midt inne i den gamle bydelen på Tinganes. Jeg får frokost hos dem mens Kristian utålmodig småtripper utenfor.

skipperEn gammel ferge venter oss i Hvannasund, der Korintha ligger i et naust. Været er latterlig bra, og vi tøffer ut forbi Svinoy og øst til Fugloy. Det er bare et par andre passasjerer med helt ut, hvor en imponerende oppmurt landingsplass lot båten ligge til. Heller ikke her kan du ankre opp, for beskyttende molo har de ikke plass til, bare en slipp.

Husene er like fargerike og fantasifulle som ellers i øyriket, og tre av dem er bebodd om vinteren. Det ser ut til å være omlag tretti i alt, og når ferien snart starter blir det folk i de fleste. Et par kraftige kvinnemennesker er i full gang med å lage mat til oss på kjøkkenet i samfunnshuset. De smiler vennlig og stabler et herremåltid på beina. Jeg får bare slengt i meg en blings, for jeg er oppe i lia for å få noen gode panoramabilder i godværet. Det er virkelig sykt flott i dag. Utsikten over Vidaroy er komplett og nydelig, slik at jeg ser over eidet til havet på motsatt side, der jeg padlet for få dager siden.

Første konsert er i Hattavik, grenda som ligger over fjellet mot øst. Hele ensemblet trasker over dit i spredt orden. Husklyngen er hjem til seks personer om vinteren, hvorav en er en kvinne, yngre enn meg, og de øvrige er godt voksne menn. Hun kommer til konserten med sin far. Det kommer også to vandrende italienere, som må få feriens overraskelse når vi inviterer dem inn i en vakker landsbykirke. Tretten artister, meg, to fastboende og dem.

Glas (som betyr stemme på bulgarsk) er kjempefornøyd med akustikken, og synger svært bra. Det gjør også Niels og Siv, som sammen drar Alf Prøysen på Færøysk. Blonde og vakre lille Siv er tyve år og utrolig søt når hun snakker færøysk (eller færøysk-norsk-dansk-svensk ... eller for så vidt også når hun Siviblant ikke snakker - for ikke å snakke om når hun synger ...). Niels har oversatt visene selv, og mener at Prøysens overflod av ord letter jobben. "Færøyske ord er lenger enn norske," forteller han meg, "men han bruker så mange at det ikke er vanskelig å fjerne noen uten at historien mister sin mening." I tillegg gjør han temaene litt færøyske, og så blir resultatet svært interessant å lytte til for en nordmann.

Jeg dyppet meg forresten før konserten. Det er jo virkelig varmt, og jeg må vel øve før jeg møter Mia, så jeg kler av meg og smyger meg ut på et tange hvor lavvannet har blottlagt et tykt lag brun tang. Det er som en madrass, og jeg behøver bare skyve forsiktig fra for å gli ut i de slake dønningene - akkurat som en sel. 12 grader inspirerer ikke til noen lang svømmetur, men jeg må gjøre det to ganger, for den første vinkelen jeg filmet i, traff ikke svømmeturen særlig godt. Det er likevel et vakkert bilde, med de bratte fuglefjellene til Svinoy i bakgrunnen. Jeg filmer også kvinnene mine, som sitter med tærne i vannet foran en foss som er irrgrønn av mosevekster.

Turen tilbake blir noe hardere, for vi tar snarveien rett opp bakkene uten å følge fjellet. En i koret har høydeskrekk, og må virkelig konsentrere seg for ikke å få helt panikk. Den fastboende kvinnen kommer litt senere. Hun vil ikke gå glipp av neste konsert, men er så sjenert at hun nærmest må hjelpes fram. Jeg spør om hun føler seg forpliktet til å bo sammen med faren, og om hun har det bra på øya. "Fårene skal ha mat om vinteren," sier hun, og tilføyer; "Men det kan bli litt kjedelig." Noen sier hun har en god utdannelse - hun er en gåte for meg.

Mannfolka fanget 300 lunder i dag, og er ved å avfjære dem i en kjeller. Jeg filmer det, selv om jeg regner med å oppleve det samme på Mykines. Her kan man ikke ta noe for gitt. Konserten går så fint, og senere blir det middag. Selv om det kom en liten håndfull mennesker for å lytte, følger ingen opp med invitasjoner eller kjededans utpå kvelden. En fargerik kar jeg snakket med tidligere i dag ville nok gjerne, men jeg tror at han rett og slett var for sjenert til å komme frempå. Det er vel riktig å si at kvinnene i følget gir et visst feminint overload til disse grendene. Færøyene har et kvinneunderskudd på 2000 individer, hvilket er tydeligst i utkantstrøkene.

Sangen er uttrykksfull, med en avansert teknikk og melodi. Jeg får forklart litt om overtoner og samspill, men må lene meg tilbake og nøye meg med å akseptere og nyte, innimellom filmingen. Jeg opptar alt for mye, men det er jo enkelt å legge til side sekvenser som ikke skal med i produksjonen, så jeg gir jernet med kameraet, og får ikke nok av kjoler, midjer, ansikt, lepper, tenner og spillende øyne. Det er lett å se at Kristian Blak også har en god dag.

3. juli - en liten pust i bakken!
Det blir skrivedag i Torshavn. Målet er å få web'en helt oppdatert i løpet av helgen, med bilder og det hele, men det ser ikke ut til å la seg gjennomføre. I morgen er det jo kapproing, så det ser ikke ut til a bli tid til mye jobbing på PC'en. Kanskje på søndag.

4. juli - Kapproing i Fuglafjord!
Småpikene mine ligger på førsteplass i sammendraget, men tabbet seg visst ut sist lørdag, og kom på tredje plass. De hadde ligget og solt seg i det fine været, og var alt for slappe til start. Nå må det kjempes for å beholde ledelsen. Jeg får haik med en trivelig familie og fokuserer ikke så mye på racet denne gang, men mer på publikum og reaksjonen etter målgang. Det er en fin liten folkefest dette her, og det går unna med vafler og pølser, slik at roklubben på stedet får litt penger i kassa. Billetten koster 80 kroner, og det betaler jeg gjerne til et så bra formål.

Det innledende heatet kontrollerer Jallurin fint, og kommer inn til en annen plass, men dessverre ryker de på en sølv i finalen, slik at de nå deler førsteplassen. Det vil i praksis si at de er nødt til å vinne under Olavsøka for å vinne FM - Færøy-Mesterskapet. Det vil bli grisespennende. Tilbake fra Fuglafjord får jeg skyss med en av roerne. Vi har en av båtene på slep. Det er nesten utrolig at de ofrer så mye tid på dette. Daglige treninger, romaskinkonkurranser om vinteren, lemping og sjauing - og masse vannblemmer. Jeg får større og større respekt for denne sporten. Nå håper jeg bare at historien kan fortelles på en spennende måte.

5. juli - en dag i himmelen ... jeg er kollektivt forelsket!
Det er utrolig godt å sove ombord i Nordlysid, men det ble litt sent i går, ettersom båten var ute til etter midnatt. Det var et overstadig beruset lag av hovedsaklig unge damer, som Birger resolutt stengte inne i båten for at de ikke skulle svime rundt på dekk og havne i sjøen. Han er ansvarsfull, og drikker sjelden selv. Hele fyren er flott, og han gjør alt han kan for å hjelpe meg. Frokost blir fiskesuppe-rester fra nattens tur, servert av Booscha (min stavemåte), bulgareren som jobber ombord. Ham er det vanskeligere å gjøre seg klok på, men han smiler iblant og er her på tredje året, så totalt sett er han vel fornøyd med situasjonen. De siste ukene har han innimellom jobbet med puss og lakkering av båten, som er rene museumsgjenstanden.

Som det kan gå etter en sen frokost, kommer jeg ikke helt igang med skrivingen før klokken blir tre og jeg skal opp til Nordens Hus for å filme Kristian Blak og Glas igjen, denne gang forhåpentligvis for et noe større publikum enn hittil. Forestillingen er fin den, og jeg får et lite intervju med Marthe, den norske i gruppen. Marthe har utstråling i bøtter og spann, sterke øyne og ansiktstrekk som til tider ser nær indianske ut. Klart jeg er hypnotisert av henne, og det har hun sikkert forstått, for hun irettesetter meg mildt, og sier hun ikke liker uklarheter. Jeg forsikrer henne da at det ikke er snakk om fnugg av uklarheter fra min side. Jeg beundrer henne for stemmen, utseendet, holdningen, humoren og er glad for at hun har funnet en måte å leve på som gjør henne lykkelig. Hvis ikke det er klart, så vet ikke jeg, men jenta er gift, så det er lite mer jeg kan gjøre enn å uttrykke min dypeste fascinasjon. En dag blir det kanskje min tur.

Kristian BlakRett etter konserten setter vi kurs mot havna, for Birger venter ved båten sin. Kristian har nemlig arrangert grottetur med koret. Han mener selv at han ikke har tid, for han har en masse administrativt å se til, men jaggu, før vi legger ut kommer han på sin typiske vaggende måte, med den askebrune håret i fri dressur. I neven har han to neverlurer. Alltid noe ekstra.

Birger anbefaler at vi tar en hurtig båt til Hestur, hvor grotten er. Det er nok lurt, for det vil ta et par timer med schooneren. Du gjør normalt lurt i å følge hans råd. Jeg har hørt flere utrolige historier om ham, men aldri av ham. Han kan dog bekrefte og utdype det andre forteller, nå da vi er kompiser. Som publikum trekker vi inn et herlig amerikansk par som har seilt opp og ned norskekysten, og også en ung fyr som heter Magnar, som jeg enda ikke har snakket med. Han ligger alene i en 32 fots båt,som er hjemmet hans, omtrent som Henk bor. Han har visst tenkt seg til Grønland, så fyren må være en riktig friskus.

Glas in caveGlas skifter til sine nydeligste kjoler, og stiller seg opp aller bakerst i båten, når vi glir inn i mørket. Birger manøvrerer den slik at lyset fra inngangen blir best mulig. Jeg må tvinge kameraet opp på 18 i gain, ganske forferdelig, men eneste løsning. Det ser likevel ut til at resultatet er brukbart, i det minste langt bedre enn når jeg har gjort tilsvarende med kameraer jeg har benyttet tidligere. Jeg nedlegger fotoforbud etter første fremføring, så jeg slipper blitsglimtene, og jobber med skygger og lys som veksler over de vakre kvinnene. Bak reiser den grønne klippeveggen seg, og dreier og beveger seg rolig med båtens vugging og drift. En sel stikker hodet opp for å betrakte seansen, og lyden av bølger blander seg i shining faceskraften fra sangen. De har sunget på havnen i Mykines, i nesten tomme kirker i fiskevær, i Nordens hus og nå i naturens katedral, med åpning ut mot det grå Atlanterhav. Kjolene skinner. Øynene skinner. Mørke vegger suger lyset til seg, men slynger de syv perfekt samkjørte stemmers felles røst tilbake, slik bølger er reflektert i millioner av år, mens de langsomt, langsomt har formet fjellet. Sangen gjorde det i kveld - det finnes ikke det berg som kan motstå slike toner.

Birger tar oss til et større publikum. Lenger nord på Hesturs steile vestside er to enorme naturlige amfi, hvor rekke på rekke av måker sitter hundrevis av meter over oss. "Dragana" er sangen om en bulgarsk pike som skulle konkurrere med nattergalen om hvem som har den vakreste røst, og sangen kunne vært skrevet for omgivelser som dette. Jentene drar igang. Det er rått. Fuglene skriker, vannet slår mot fjellet og lydbildet omfavner båten. Kristian forteller om hvordan han komponerer musikk direkte inspirert av naturen vi befinner oss i. Om stakkene, om linjene i fjellet og om sagnene som ofte knytter seg til disse mytiske juvene og holmene. Han prøver kresent om neverluren ligger i et toneleie som passer, før han fremfører verket han skrev om stakken som tårner seg over oss. Det er bare så sykt bra, og ingen hast, bare eksperimentell moro og glede over å bidra med enda en type skjønnhet til naturen som opprinnelig var opphavet til den, som en sluttet sirkel. Det er perfekt.

Fiskesuppa til Birger blir ikke noen nedtur, selv etter dette. Vi har vært inne i bebyggelsen på Hestur på hjemturen, og tromler ned i messa hans, hvor Booscha dekker på mens damene synger for maten. Ettersom de ikke har hatt muligheten for å smake grind enda, trekker jeg et pent stykke hval og ditto spekk opp av lommen. Jeg fant det for salg på kaia i går, før første gang. Det er jo ikke vanlig kommersiell vare. Egentlig var tanken å sende det hjem, men anledningen kan ikke bli bedre enn denne, så jeg kutter den opp som en liten appetittvekker. Marthe likte ikke skjerpekjøt, men dette gnafser hun i seg med velbehag, i motsett til de andre sangfuglene, som betrakter det som en engangsopplevelse.

Grunnen til at Glas er her på Færøyene er at en av dem er herfra. Det må være spesielt for henne å opptre i hjemtraktene, og fenomenalt å vise sine venninner og kollegaer hvor eksepsjonelt hennes land er. Som det tydelig skinner igjennom i alt jeg har skrevet om dem, har det vært en stor opplevelse å tilbringe disse dagene med dem. Jeg er usikker på hvilket inntrykk de sitter igjen med av meg, men det har vært herlig å lytte til kommentarene de gir hverandre og deres godslige kvinnekakling. Hver og en har en god varme i blikket. De vet at de er ekstremt gode til det de gjør, og de virker å være generelt trygge på seg selv. Jeg er nesten lei for at jeg har fokusert så mye på å formidle det som har skjedd, for da får jeg også en liten avstand til det, og de ser meg alltid med et kamera mellom meg og dem. Det er lite sannsynlig at de vil få en stor plass i programmet, ettersom det strengt tatt handler om Færøyene mer enn bulgarsk folkesang sunget av danske damer, men jeg håper å gi dem respekt, og jeg vil forsøke å kopiere over noen opptak de kan ha glede av.

Nettopp fordi jeg har savnet selv å slappe av under fremføringene, betyr det som nå kommer ekstra mye for meg. Birger hadde nemlig hørt at et svært spesielt mannskap i en temmelig spesiell båt hadde en tung kveld. Da banker hans digre hjerte for andre enn ham selv, så han kontakter mannskapet og tilbyr vårt selskap, før han kommer tilbake til oss og melder at irene har invitert til hygge i deres historiske farkost - en ombygd irsk lastebåt beregnet på transport av torv. Vi må vite at de mistet en av deres nærmeste venner samme morgen, en alt for ung mann som druknet ved sin båt hjemme i Irland.

Koret nøler litt, men alle klyver ombord i "Mac Duach". Det er lett å se at mennene tar seg litt sammen i det vi ankommer, og etter litt innledende sang forteller de at deres venn er død og at de vil synge en sang til hans minne.De er to usedvanlig barske brødre og to litt eldre karer med godt skjegg og kulemage. Karer av høy kvalitet. Den enkle irske låta handler om naturen og kjærligheten til deres hjemland, og synges med enkel mannsstemme og de andre som bidrar på refrenget. Det nytter ikke å holde på tårene, heller ikke for skipperen, som har seilt gjennom både nordøst og nordvestpassasjen, helt rundt Arktis. Kanskje er han den første til å ha gjort det, og denne store mannen gråter for sin nære venn.

Vi føler alle tragedien, men irer fornekter seg ikke, så de ber om en glad sang som kan bringe humøret opp igjen. Det får de. Og enda en. Og nok en. Så er det deres tur, så det dukker opp en fele og en gitar, og så løper Kristian hjem etter orgelet som i følge ham selv ikke har vært over alt: "Nei, det er et par steder i Nord-Vietnam der det aldri har vært," smiler han, og balanserer det rustne og forslåtte instrumentet på knærne til oss som sitter på benken ved siden av ham. En flaske ildvann kommer fram, og et glass sendes rundt. Det river og svir, men kvinnfolka heller nedpå uten å kny, herlige tøffe damer. Jeg nikker i retning av mannskapet som tydelig beveget lytter til sangen, og spør Marthe hva hun synes. Slike mannfolk opplever hun ikke hver dag, det bekrefter hun uten videre.

Vi holder koken inntil irene selv gir tegn til at de er utkjørt. Det var dem selv som ved vår ankomst proklamerte at ingen får forlate deres båt før 06.00, men nå tvinges de selv til kapitulasjon. Klokken er fem, og de er lykkelige i sorgen.

5/6.juli - jeg mønstrer på Magnars båt
Magnar and IJepp. Magnars 32 fots båt er stor nok til to, og han vil gjerne ha meg med til Island, så nå jobber jeg med å organisere bilder og web, lader batterier etc, før vi tar avsted omkring klokken tolv. Da får vi optimal strøm opp på vestsiden av Færøyene og kan muligens gå tett langs fuglefjellene nordover. Det er meldt høytrykk over Island, så det kan bli litt lite vind. Det er derfor vanskelig å si når vi når Vestmanna, men en gang sist i uken kanskje. Jeg har praktisk talt null erfaring med seiling, og gleder meg til å ta min tørn på midt i Atlanterhavet. Når høytrykket passerer regner jeg med måneskinn og rolig sjø om natten ... gleder meg stort til å oppleve naturen på den måten. Fra Island kommer jeg til å fly tilbake hit, for jeg er jo ikke ferdig med Færøyene enda ... men ... nå har jeg det travelt ... vi hør's om en ukes tid!


7.juli - til havs i "Medvind"
MedvindMagnar elsker å seile, men å gi båten navnet "Mevinn" ... hadde han hatt bikkje, hadde den sikkert hett Trofast. Nåvel. Mevinn er på 32 fot, og virker større inni enn utenpå. Jeg har stor sans for hvordan man organiserer seg på liten plass, og Magnar har alt han trenger her, soverom, stue, kjøkken og bad på snaue ti ganger to meter - sterkt avtagende i begge ender. Batteriene hans har ikke mye kapasitet og skryte av, og står i så måte godt til påhengsmotoren, som ikke har kraft til å dytte det beskjedne fartøyet selv mot svak vind. 2,3 forpinte hester er visst alt den yter - marginalt mer enn en hjulvisp. Han tok ut den originale volvo pentaen, som ble til mye mekanisk bry, og fikk dermed litt bedre lastekapasitet, men i praksis er det dermed vind og atter vind han har avhengig av for å forflytte hjemmet sitt.

Til daglig - om jeg kan benytte det uttrykket - er Magnar kontorrotte i IT-bransjen. Fremdeles bosatt i skuta, så han er avhengig av å finne jobb i havnebyer - eller tettsteder med havn, som han selv sier. Tettstedet han neste vinter ankrer opp i, heter Stavanger. De kan vel trenge til litt IT, vil jeg tro. Magnar er 29, og trivelig sosial, uten å behøve å hevde seg muntlig i utide. Vi møttes på grotteturen med "Glas" - faktisk kom han med på mitt initiativ, ettersom jeg var nysgjerrig på nordmannen jeg hadde hørt om, som etter sigende var bofast i seileren sin. Ettersom vi er forholdsvis ukompliserte skapninger, og vel nærmest vil betegne oss som praktiske pragmatikere (slik er det med single sjøfarende: konstruktiv selvkritikk sitter løst hos oss), aksepterte han meg som mannskap til Island. På kort betenkningstid hoppet jeg ombord, ringte venner og kjente på Færøyene når vi seilte ut, og fikk kjapt en føling med havet. Nå vipper det nemlig ganske betraktelig allerede før vi har rundet Kapp Kirkjebø, og jeg har unaturlig mye vann i munnen - et tidlig tegn på sjøsyke.

Som alltid har vi tatt hensyn til strømmen, og fått Birgers anerkjennende nikk da vi delte planen om å seile ut klokken ett. Da har vi stadig medstrøm sydover, og fanges av strømmen som går nordvest mellom Straumey og Hestur og Koltur. På kappet reiser det seg en fascinerende langsgående vegg av vann der strømmene møtes. Det går fra rolige forhold til hulter og bulter i løpet av en meter. Alt er i bevegelse på slike steder, før det gradvis avtar og vi får unaturlig høy fart opp gjennom sundet. Med moderat seilvind setter Mevinn rekord, med nesten elleve knop. Hennes marsjfart er normalt det halve.

Mykines farewellSkydekket slipper gjennom enkelte strimer av sol, Hestur får et streif, der Petur skal lempe kalvene sine opp på toppen med helikopter. Vinden er i øst-nordøst, så vi velger å ikke gå i sundet innenfor Vagoey. Det er ikke mye manøvreringsrom der inne, så det kan bli problematisk. Like greit da, og gå rett vest, den veien jeg padlet, forbi veggen med grotter, syd om Tindholmur og ut forbi Mykines, som jeg nå har besøkt med kajakk, motorbåt og seilbåt - det mangler bare helikopter ...
"Det roer seg sikkert så snart vi fjerner oss fra øya," sier Magnar når de sterke nordgående strømmene river opp kompliserte bølgemønstre og svært rørlige bevegelser vest for fyret. Men det varer og varer. Først når Færøyene er redusert til en prikk i horisonten blir det roligere, men til gjengjeld går det fort, vi holder jevnt 8-9 knop. Pussig nok har mine innledende symptomer på kvalme gitt seg. Isteden har Magnar fått dem - og vel så det.

Halibut'en vi kjøpte på brygga ble til et smakelig måltid før vi passerte Adrian, som jeg ringte da vi passerte Kristianshus. Nå kommer den opp igjen. Og igjen og igjen. Jeg tror Magnar er småflau over at han, som skipper i økende grad er slått ut av bølgene, men jeg synes tvert i mot at det er halibutmealutrolig tøft av ham å legge ut single i en knøttliten båt mens han vet at han kommer til å brekke seg når bølgene har stått på en stund. Han legger seg, og jeg tar en lang vakt, men han blir mer og mer elendig, og teller selv at magen har forsøkt å tømme seg sju saumfulle ganger - til lenge etter at det ikke gjenstod mer enn syre og tarmsaft. Vi funderer litt over kroppens åpenbare svakheter, for noe mer idiotisk enn sjøsjuke kan vel knapt tenkes. Hva i all verden skulle det vel hjelpe å kaste opp, bare fordi du er svimmel?

Paul8.juli - i rom sjø
Det er meldt høytrykk. Det ser vi på et slags radio-fax-kart som Magnar får lastet ned via et lydkort i en bitte liten batteriøkonomisk PC. Det er digert, og ligger og godgjør seg over Island i øyeblikket. Vind går med klokka rundt høytrykkene på den nordlige hemisfære, men inni er det stille, så det ser ikke lovende ut med tanke på vind.

Høytrykket bier litt, så vi har fin fart i dag. Magnar kommer seg gradvis, som bølgene gir seg. I natt var han virkelig ubrukelig, for å bruke hans egne ord. Til min overraskelse slår han fast at det var godt å ha meg ombord, og jeg kjenner at jeg setter pris på at jeg ikke er til byrde. Han nøyer seg med tørt brød i dag, mens jeg lager fiskesuppe på resten av kveita ( er det riktig ord for halibut?). Alt smaker godt på havet, og jeg har kjempeappetitt, så den svaiende byssa hans bobler jevnt og trutt. Egg og bacon, hans cous-cous, vann til havregrøt med honning og kanel ... vi lever godt disse dagene.

sucking fishDet forbauser meg at det er så få båter å se. Jeg ser en en natt, og Magnar får øye på to, i løpet av sine tørner, men ellers er det tomt. En flokk hval - jeg tipper de er grinder - passerer på hundre meters avstand, og en liten en, eller en niseaktig skapning dukker stille opp bak båten for å ta en kikk på oss. Det er også en lang og tynn sugefisk som setter seg fast like under vannlinjen bakpå, og blir blindpassasjer noen timer. Faktisk tre forskjellige, til varierende tider. Munnen er fascinerende, jeg skulle nødig ha en slik en sugd fast på låret. Men ellers kun måker, suler og et par storljo.

Medvind9.juli - bråstopp
Som ventet løyer det. Seilet blafrer formålsløst og kun enkelte spede vindstøt gir oss et par knops fart. En måke provoserer ved å svømme rundt båten. De kommer ofte veldig nær, og gidder ikke fly når de ikke får aerodynamisk hjelp av vinden. Jeg mistenker dem dessuten for stort sett å fly for å leke seg med bølgetoppene, ikke for annet. Dermed tar de en hviledag, og dupper omkring mens de holder øye med oss og utveksler skryt om hvor kult de har fløyet i det siste.
Når nettene er så lyse som her, og ingen ova oss tenker på dato og klokkeslett, er det merkelig hvor fort tiden blir noe surrealistisk som ikke har med praktisk virkelighet å gjøre. Sola gir en pekepinn når den er synlig, men ikke om hvilken dag det er. Det spiller for så vidt ingen rolle, for her er det absolutt ingen grunn til å stresse seg opp for noe som helst. Skydekket er lenge helt jevnt, med fri sikt nedenunder. Jeg forsøker å gjøre meg klok på værtegn, men kan ikke få øye på ett eneste ett - hvilket i seg selv vel er et slags signal, vil jeg tro. Utmot ettermiddagen aner jeg likevel en lysning mot vest, og den har jeg ventet på, for slike høytrykk skal etter boka gi sol, og nå kommer den. Det blir skyfritt.

I Tórshavn kjøpte jeg "Barbara", en bok om en kvinnes tre prestegiftemål på Færøyene. Det er interessant å lese om livet for ett hundre år siden nå da jeg kjenner navnene, strømmene og bygdene på øyene. For en tid det var, med isolasjon, mørke og presteskap, samtidig som drukkenskap, synd og fest var verdslige sysler som tiden har vist er mer overlevingsdyktige. Færøysk dans, folkedrakter og heftige, trauste rytmer. Tiden har formet sjela her. Tiden, naturen, været og hardt arbeid. Tap og seir. Jeg begynner å skjelne konturen av mennesket her, og kjenner min egen oppfatning igjen i beskrivelsen i boken. Færingene er barske og milde -. i en kombinasjon jeg ikke tidligere har vært borti.

sunsetMagnar leser også. Vi ligger på dekk og daser, mens autopiloten av og til slår inn for å justere vår stillstand. Når kveld faller på er det ingen krumninger på de slake dønningene, og solen nærmer seg svært langsomt horisonten. Jeg spoler på videotapes for å logg innholdet, og kommer ut på dekk når fargene er på sitt sterkeste. Månen kommer opp før solen er helt borte, men blir først sterk når den er enerådende. Det slår meg at jeg har beskrevet akkurat denne situasjonen i manuskriptet til den neste boken jeg skal gi ut på Gyldendal. På Rio Pantanal satt jeg nemlig i Alma på samme tid av døgnet. Jungelens lyder var rundt meg, det grønne var svart, et tørt tre med to fugler gled forbi den runde månen og solens rødskjær farget vannet om styrbord. Slik er det nå også, akkurat likt, kun bortsett fra at kulissene ikke kunne være mer kontrære. Her er det kun vann. Og vann. Og vann. Og vann. Det er ufattelig, så mye vann.

Magnars wafflesOg vafler. Magnar reinnvier et gammeldags vaffeljern han har kjøpt, over spritbrenneren han for anledning har hektet av det bølgesikre opphenget og plassert på dekk. Oppskriften har han tatt på husken, så den første mangler sukker, men så tar de seg opp. Vafler etter midnatt, midt på et blikkstille Atlanterhav - dette er romantiske forhold på høyt niva. Det hersker bred enighet om at vi ikke er homofile, om så var ville vi blitt totalt forelsket nå, så da fikk vi i det minste klarhet i dét ...

10.juli - ny vind
Jeg har liksom tørn utover natten, mens jeg leser Barbara. Avtalen er at jeg skal vekke Magnar ved behov, men ingenting rører seg, så jeg leser og dupper av og våkner hvis et seil mot formodning skulle blafre eller for å lese et kapittel til. Kikker på refleksene i vannet, en måke. Det knirker og night readdasker i skjøter og spant, men ingen ting er i sikte, hverken av båter, hval eller annet. Det er kun oss på denne ubegrensede flaten.

Tilfredsstillelsen av det første vindpust med kraft nok til å skape sildring om baugen er vanskelig å beskrive. Vannet behøver ikke engang kruses. Du kjenner draget i lufta, og seilduken går fra slapp til å fylles i en langsom hvelvende bevegelse som ender i et lite rykk i båten. Et utålmodig. lekent rykk, som ber skroget slippe vannet og følge med. Jeg sjekker vinkelen på fokka, eller genovaen, som Magnar kaller den. Det henger to taustumper kalt lus på hver side, et stykke opp. De skal begge fanges av vinden når duken er trimmet etter retningen på vinden. Storseilet er helt oppe, og har også et par trådstrimler som indikerer om vinklene er ideelle for maksimal framdrift. Det er jo ikke snakk om å fange mest mulig luft i seilet, men om å skape en luftstrøm omkring det som trekker seilet framover, lik en flyvinge som suges opp i luften av undertrykket på oversiden. Det er morsomt å eksperimentere med utslagene, og raskt å lære de enkleste prinsippene. Når Magnar våkner har vi litt fart, det går i tre-fire knop, og øker.

usUtpå dagen hever Magnar spinnakeren og gps'en viser jevnt 8-9 knop, ofte over 10. Høytrykket skal ha passert nå, og lavtrykkene over Grønland gjør seg gjeldene med fallende verdier på barometeret og syd-østlig vind som øker jevnt utover dagen. Jeg jobber med å logge videotapene mine og er veldig overrasket over at jeg kan sitte konsentrert inne i den lille stua uten å bli kvalm. Like overraskende er det at det er mulig å sove i en farkost som kontinuerlig krenger, støter, vipper og støyer, slik denne farkosten driver på. For ikke å ramle ned på gulvet har briksen en smart lerretsinnretning som bindes opp som et bredt og omfavnende sengegjerde. Jeg våkner kun da det virkelig braker løs utenfor, men stoler på at Magnar har kontroll og sovner raskt igjen - utrolig nok.

Jeg får roret med fokka oppe, men da skipper skal sove er det best vi returnerer til genovaen i tilfelle vinden snur. Den kan jeg lett trimme selv, hvis det er nødvendig å slå om. Jeg legger knapt merke til om det er morgen eller kveld, men vinden og dønningene fortsetter å hisse seg opp, slik at jeg etterhvert får min fulle hyre med å holde båten i retning Vestmannaeyjar.

11.juli - full fres mot havn
Dette blir for vilt. Jeg kjenner ikke båtens begrensninger, men begynner å ane mine egne, så jeg vekker Magnar og ber ham fjerne litt seil. Jeg har blitt nødt til å styre etter bølgene, slik jeg gjør med kajakken når jeg tar de største bølgene rett bakfra og surfer. Båten gjør det samme, og har vært oppe i 10,4 knop. Vi slører - vinden er skrått bakfra - så det er full effekt og da aner det meg at det er en mulighet for å broutche. Det kan skje hvis båten tvinger seg rundt opp mot vinden og lener over så mye at roret glipper tak i vannet. Da må seilene frigjøres så fort som mulig for ikke å trekke båten ned. Det skal helt sikkert mer til enn dette, og båten har betryggende 1.5 tonn bly i kjølen som motvirker slike uheldige opplevelser, men jeg sitter nå her aleine og føler på kreftene som indikerer at slikt faktisk kan inntreffe, og får møter ingen sure miner hos søvndrukne Magnar, som skjønner meg og tar ned hele storseilet før han fortsetter sin søvn. En seiler vet å sovne på kort varsel.

Kanskje dette er kjedelig å lese om, men for meg er det ganske heftig at båten - som jo ikke er konstruert som en regattabåt - gjør opptil 9,4 knop når en god vindkule treffer synkront med en serie av de største bølgene - kun med genoaen oppe! Selv når vi senere på dagen reduserer den ved å rulle inn en god slump, holder farten seg jevnt rundt 7-8 knop, og når Magnar tar over, med økt areal på duken, setter skuta ny pers igjen, med drøye tretten knop. Jeg tar dette som en opplevelse på høyt nivå - vi krenger nok godt 40 grader iblant, alt løst ombord ligger på dørken, dønningene vokser som fjell bak den symbolske påhengsmotoren som vettskremt og inaktiv får seg en real dusj idet en bølge faktisk slår inn over Magnar bakfra. Jeg står i luka og skal akkurat til å si han ser fantastisk ut, idet bølgen faktisk bryter inn over ham. Et herlig syn, men ikke så bra for 2,3 hesteren ...

Iceland
Island har forlengst dukket opp. Det skjedde i natt, da jeg satt ved roret. Det var skyet, men klart, som den første dagen, så jeg så hvordan den gigantiske kuppelen til Vatnajøkul forsvant i det grå. Bølger dekket tidvis utsikten, men da båten kneiset høyt på dønningene hadde jeg panoramaet kart for meg, og så at solen skinte over sagaøya. Det ble den ved med inntil Magnar våknet og vi også kunne se isbreen lenger mot vest, som ligger vis a vis Vestmannaeyjar. Den første alvorlige splid oppstår mellom oss nå, ettersom jeg er like skråsikker på at Vatnajøkul er Vatnajøkul, som Magnar er på at det vi ser bare er en del av Myrettelannetjøkul.
"-Tenk på Norge," sier han. "Hvor langt unna ser du Galdhøpiggen?" Det sier meg ikke en dritt. "Kjempelangt!" sverer jeg. Jeg mener, hvis jeg ikke har rett, må Island være på størresle med Vest-Europa, men jeg skal vedgi at det er utrolig vanskelig å bedømme avstand og størrelse her ute fra, så han får meg til å bikke over i en usikkerhet jeg forøker å unngå å vedkjenne meg. "Jeg vedder den første dama i havnen på at det er Vatnajøkul," våger jeg. "Eller en is."
Han tar utfordringen, og så moderer vi innsatsen til isen. Det er ikke godt si hva slags kvinnfolk som gror på Vestmanna. De er spesielt harde, etter priateri, vulkanutbrudd, pest og kolera, og lever nå svært godt av fiske. Slikt kan vel gi allskens utslag, så det er best å ikke ta noen sjanser. Is vet man hva er.

Det Magnar ikke forteller meg, er at han er i ferd med å bli bekymret. Det er faktisk en tåkebanke som ligger og lurker langt i vest, vinden og dønningene har tilsynelatende strak peiling på havna vi skal inn i, og vi vet lite om fortøyningsmulighetene. I hardt vær er nemlig ikke det verste som kan skje at du må ligge på været og kastes rundt utenfor en havn du ikke tør gå inn i. Det verste er å gå inn, og ikke klare å manøvrere - det kan bli både dyrt og pinlig.

Entrance to Doom?Under utbruddet på Heimey i 1973 kjempet man med vannkanoner for å hindre en lavastrøm som truet med å stenge havneinnløpet. Nå ligger den sorte nye moloen av lava som en tung arm ut i vannet, kun med hundre meters klaring til fuglefjellet på motsatt side. I motlys ser det ut som inngangen til en mytologisk verden i Ringenes Herre. Sort lave på den ene siden og et fuglefjell med runde hull og myke former i lys sandsteinsfarge på den andre. Om styrbord og babord andre øyer, alle blitt til de siste 10 000 år, som siste tilskudd til Europa. Og det går bra. Motoren klarer ikke å dytte oss opp på plass, men vi klamrer oss til en redningsbåt inntil en sterk zodiak kommer forbi og kaster ut et tau. Nå ligger vi godt - et steinkast fra min venn Henk, som forlot Tórshavn for to uker siden. Unødig å si at han smiler bredt.

"I have been worried for you," forteller han. "There are strong winds coming, and several low pressures towering up!"
Magnar bekrefter at han er glad vi er i havn nå, og at vindene utviklet seg langt kraftigere enn han kunne tolke fra de meteorologiske lyd-faxene han fikk ned på PC'en. En dag til, og dette kunne faktisk ha blitt vanskelig. GPS'en har faktisk registrert maks hastighet på 14,6 knop, fire over den gamle "bestenoteringen". Turen tok altså fire døgn og seks timer - svært raskt, tatt i betraktning høytrykket vi krysset kurs med. Så få dager, og så varierte forhold. Fenomenalt!

12.juli - Vestmanna
Doing nothing much. Organizing the detour to Faroe Islands and having a sight-seeing med Henk. Merkelig at jeg plutselig skrev på engelsk ... vel ... i dag skal det ikke skje så mye. Jeg så akkurat at jeg er for seint ute for fremvisningen av filmen som går hver dag klokken to, om utbruddet og byen under aske og lava. Dette er jo en svært dramatisk plass, må vite. Vi var i super'n og handlet inn til grill hos Henk klokken fire - det må jeg for all del ikke komme for sein til - og så har jeg fått bekreftet av en islending at Magnar skylder meg en is. Etter å ha hilst på Elona i blomsterforetningen heller jeg til at vi heller skulle holdt fast på den første innsatsen ... akk, ja. En av gutta fra zodiakene dukket også opp, veldig hyggelig fyr, som slår følge til BBQ'en senere. Det er en fin dag. Og kult at blomstersjappa har oppe på en søndag - "jeg har jo avkuttede blomster, og de klarer seg ikke så lenge, så jeg må selge i dag også," sa Elona og er søt.

Ford Econoline 13-15. juli - med Gunnar til Reykjavik
Gunnar er glad i motorer. Store motorer. Disse sitter inni små, men likevel digre firehjulstrekkere kalt ATW'er, samt inni store, og vitterlig enorme monsterkjøretøyer - hvorfra vi ser ned på alle de andre biltakene. Små biler må vi se opp for, for ikke å parkere på dem. Bilene hans spiser Yaris'er til frokost, for å si det slik. Den i øyeblikket største er en Ford Econoline med 44" hjul. De skal byttes i noen større... Gunnar møtte jeg første gang på Færøyene, da kom han dit med de 20 spinnville islendingene som tok seg over havet i RIB'er - gummibåter - med STORE motorer. Slik er disse gutta. Gunnar er stor selv, han, men inni der banker det et svært gjestfritt og problemløsende hjerte, som lot meg få sitte på til Reykjavik, hvor han bor med sin kjæreste og hennes sønn. De er like trivelige som han, og denne idyllen er toppet med et par foreldre som har tilbudt seg å være mine reserver mens jeg er på Island. Jeg har nå disponert deres hus mens de er i sommerhuset sitt, og har fått interessante rundturer med Gunnar. Han er en travel og allsidig fyr, som har masse interessante prosjekt i sving. Jeg kalte ham "nettverksekspert" etter å ha betraktet ham en stund, og det er en tittel han visst er svært komfortabel med. Vel, nå skal jeg tilbake til Torshavn, for å fullføre mitt besøk på Færøyene, la meg bare legge inn en liten snutt her, så dere kan se hva som er i vente, når jeg returnerer til øya i nord ...

16. juli - innledende tanker om Island
Jeg sitter nå på Norrøna, den eneste fergen fra Island. I morgen tidlig kommer jeg etter planen til Torshavn, og jeg savner allerede Færøyene ... jeg er ikke ferdig med den forunderlige øygruppen. car mine Savnet er ikke til Islands forkleinelse, for det jeg har sett her, er svært imponerende og oppmuntrende. Etter kun få dager har jeg vel ikke lov til å uttale meg, men det vil bli interessant å se om dette raske inntrykket holder stikk...

Der færingene er individualister, ser islandingene ut til å være mer sosiale, med tilbøyelighet til å være redd for å være annerledes. Dersom en ny restaurant er populær, skal alle dit, og andre restauranter skyter opp som kopier, og lager således en "pizzeria-bølge". Folk er altså drevet av mote og trend, mye mer enn på Færøyene. Det ble populært å trene i helsestudio, så alle gjorde det, mens helst i ett bestemt helsestudio - og når de reiser til syden, er det gjerne til steder hvor de treffer andre islendinger, og får vennskap de holder ved like etter at de kommer hjem.

Island er i kraft av sin fysiske plassering isolert, og islendingene tilhører en egen genetisk lomme. De fleste kan spore sin familie tilbake hundrevis av år. Den mest betydelige innflytelse utefra siden vikingene presset ut de irske munkene som kom hit før dem, har etter hva jeg har forstått vært den amerikanske basen på Keflavik. Nå er de vekk igjen, men på femti- og sekstitallet slo de an tonen for alt som var spennende og moderne. Før krigen hadde det knapt vært biler på Island, og seksten år før landet fikk sin egen tv-stasjon, Gunnars ATW anskaffet folk fjernsyn som kunne fange opp signalene fra senderen på den amerikanske basen. Det er lett å tenke seg hvilken voldsom påvirkingnskraft det må ha hatt. The American Dream skyllet inn over saga-øya, og har skapt behov og vaner som tydelig sees i supermarkedene og kjøpesentrene i dag. Det ser kort og godt amerikansk ut, og sikter mot høyt forbruk.

Frem til den kraftige nedturen som pulveriserte deres overopphetede økonomi, kjørte lommebøkene på høygir på Island. Folk jobbet som gale for å finansiere hus og biler. Ingen steder har jeg sett flere dyre sportsbiler og modifiserte monsterjeeper enn her. Som amerikanerne kjører de ut i naturen, både i oppjekkede biler med store hjul, med ATW'er og med snøscooter. Teltliv vrakes til fordel for bobiler. Etter hva jeg kan bedømme, foretrekker folk fra Reykjavik å gi gass framfor å ri den tradisjonelle hesten, som gjennom 800 år ikke har blitt blandet med blod utefra. Det skal være betydelige gnisninger mellom hestefolk, som later til å mene at de kom først og kan gjøre som de vil, og motortilhengerne. Gunnar mener det er litt merkelig at ingen kritiserer en hesteflokk for å maltraktere naturen de tramper gjennom, når en ATW på vidvanke skaper umiddelbare protester. Han understreker også at de seriøse klubbene har streng selvjustis, hva gjelder å holde seg til godkjente veier og traseer.

girlfriend thai-snadder Det synes i det jeg skriver, at jeg nærer en viss skepsis overfor den islandske kulturen. Det er blodig urettferdig av meg etter så kort tid her, og jeg må på det sterkeste understreke at jeg hittil kun har møtt overstrømmende velvilje og hjelpsomhet hos folk. Enten det var i havna i Vestmannaeyjar, i hovedstaden eller underveis til Seydisfjord har positivitet og hjelp møtt meg hele tiden. Gunnar og familien hans tar naturligvis kaka, med hans invitasjon og forslag til hva vi kan foreta oss. Kjæresten kid tilberedte en supergod thai-middag (tom-Yam og snadder ...) og så fikk han moren til å ringe til Solla og Runar - hennes familie - i Seydisfjord. Disse to ventet meg når jeg kom fram, etter å ha fått lift fra flyplassen i nærliggende Egilstad. Paret er tvers gjennom koselig, med egyptisk svigersønn og stor interesse for mitt kjære Kairo, så klokken ble 02.00 før de forskrekket ble oppmerksomme på hvor sent det var. Jeg ble så vekket til god frokost med lokalt mykt flatbrød og et underlig oppkok av lav, melk og brunt sukker. Det smakte godt, og sikrer min helse i uken som kommer ... Sjelden har jeg møtt gjestfrihet større enn dette, og jeg blir fortalt at den ikke er et enestående tilfelle.

Solla og Runar Spørsmålet er, om det også behandler andre folkegrupper pent. Dette skal jeg studere nærmere. Etter hva jeg hører er immigrasjonsmyndighetene unødig usympatiske. Asylsøkere blir sendt på hue ut fra landet, og antallet fargede er svært lavt. De som bor her, sliter med å aksepteres på linje med islendingene, og får ikke de samme smil og den samme vennligheten som jeg møter der jeg kommer. Jeg så selv eksempel på dette, så jeg vil se nærmere på fenomenet når jeg returnerer. Jeg er også veldig nysgjerrig på forholdet mellom Reykjavik og det øvrige Island. Min vertinne i Seydisfjord mener at folk i hovedstaden overhodet ikke interesserer seg for distriktene. "De behandler oss nesten som undermennesker," fortalte hun meg. Hun gav også uttrykk for at sentrale myndigheter gjør svært lite for å stimulere til vekst og overlevelse i utkantstrøk. Resultatet er stor tilflytning til Reykjavik.

bok 2bok 1 Nuvel. I øyeblikket sitter jeg på Norrøna. Island blir det tidsnok mulig å forstå seg på - nå er det fremdeles Færøyene som gjelder ... enn så lenge kan jeg bidra med å formidle et par hete boktips med Island som tema. Leserne er Niels og kona, et hyggelig dansk par fra Ringkøbing.

17. juli - retur til færøyene
Etter å ha sittet og skrevet hele natten på båten er jeg litt groggy når jeg går i land. Norrøna er ikke annet enn enda en bilferge fylt med pommes frites og enarmede banditter, så turen var ingen stor fornøyelse, selv om jeg møtte hyggelige folk. Det ble litt for mye lakris, for å si det slik...

Noe av det første jeg gjør, er å ringe til Katrina på Mykines, for å spørre hvordan det går med lundefangsten, som startet den trettende. Hun forteller at Hans Meinard fikk sin første fugl i går. Jeg kan komme når jeg vil, sier hun, så jeg ringer fergen og bestiller det de hevder er den siste ledige plassen (sannheten er at de ikke eier kontroll...) og kommer meg på bussen litt over tre, slik at jeg for tredje gang nå er på Mykines, hvor mine venner tar varmt imot.

sheep searing shedSauene er drevet inn, så det blir noen fine opptak av hvordan ullen klippes av. Denne rasen er en avart av den norske spellsauen, sier Esben, og kjennetegnes ved at den har dobbelt ull. Det er nærmest som å skrelle en tykk frakk av den finere underulla, og utføres lettest med saks. Som en del av prosessen får fårene vaksinasjon og medisin mot innvollsorm. Dessverre kaster ikke ulla mye penger av seg, så jeg tror ikke at all denne ulla brukes til noe. Det burde være mulig å lage en tradisjonell garnproduksjon eller noe her på stedet - med salg av lokalt produserte sheepstrikketing, laget av sauene oppe i lia?

Jeg slår opp teltet i nærheten av huset deres, slik at de lett kan si i fra i morgen, før det eventuelt blir lundefangst. Ingenting er sikkert, på Færøyene - og enda mindre når det gjelder mulighetene for å få fugl i "fleygingarstongen" ...

18. juli - lundefangst
Esben foreslo i går at de skulle vekke meg om det var lundevær. Klokken seks stikker Hans Meinard hodet under teltduken - han finner ikke inngangene - og sier at tiden er inne. Før jeg har fått på meg støvler og jakke, sjekket batteri og tape, er han over alle hauger. De har glemt å fortelle meg hvor detskjer, men jeg går ut i fra at det ikke er på den bratte sydsiden, da ville vi nok måttet ha gått ut i går kveld, og sovet i den lille hytta som klamrer seg fast på en hylle med gras. Den turen er ikke helt ufarlig heller. Nei, jeg går hastig gjennom bygda uten å se antydning til liv, men ATV'en er heller ikke i sikte. Først ved nedgangen til båtslippen treffer jeg på en kar, og spør om han har peiling på hvor Espen og Hans Meinard har tatt veien.

"Opp der," sier han, og peker mot nordøst. Ganske riktig, nesten helt øverst oppe står Esben attmed kjøretøyet sitt. Jeg halser oppover, og skjønner når jeg kommer fram, at det er meg han venter på. Hans Meinard har nemlig gått videre, med Adrian.

"Vinden er ikke så god," sier han. Det er noe lurt ved ansiktet hans som av og til får meg til å lure på om han driver gjøn med meg, eller holder noe tilbake. Vi går i retning av en "sessur", som er en strategisk plass hvor lundene flyr tett mot fjellet ved en bestemt vindretning. Noen få grader dreining av vinden, så har man ikke sjans. Ettersom andre har fortalt at Esben er blant de som disponerer de beste områdene og han nå sier det er verdt å forsøke, er jeg optimist. De skryter jo ikke i utide, disse færingene.

"Hva er det høyeste antallet du har fanget på en dag?" spør jeg.
"Over fem hundre."
"Flere ganger?"
"Ja."
Det er det ikke mange som kan si. Jeg visste det fra før, men ville gjerne hale det ut av ham mens kameraet går. Fjellet skråner ned mot brinken før det stuper i havet. Mange hull i bakken avgir en murrende, utålmodig klaging, som av de underjordiske. Det er årets kull, som venter på mat. Vi setter oss nær kanten. Stedet er valgt gjennom århundrers erfaring og bærer preg av at noen for svært lenge siden har ryddet plass i den grove ura. Hver sess har sitt navn og sine muligheter.

Over skulderen har Esben slengt en hvit lerretsspose med en bredt vevet stropp. Blir fangsten tung, legges stroppen om pannen og sekken slenges om på ryggen. Slik får man med seg oppmot 150 lunder per tur, om det har vært en riktig god dag. Over skulderen har han selve redskapen, en drøyt tre og en halv meter lang fleygingarstong, laget av glassfiber. Før var materialet tre, og da må den ha vært enda tyngre. Han legger den Esben puffin catchingskrått nedover skrenten, på en gressflekk uten rask den kan henge seg opp i. Så sitter han der. Ganske tyst. Ikke så stille at han ikke kan snakke med meg, men når jeg holder inne med undringene mine, sier han ikke stort. Han bare kikker, med et godt dobbelt grep om stangen.

Esben er en guttunge. Du ser det i øynene hans. Han er med rette stolt av øya her, og gjorde et godt valg da han møtte Katrina. Det er jo hun som har familietilhørighet, for selv kommer han inne fra Vagar, første øy på "fastlandet". Sammen har de fått oppført et flott hus - det var som om hele Færøyene frydet seg over at en barnefamilie satset her ute. Det er jo barn som skal til, ellers dør denne øya.

"Det viktigste er å se om fuglen har sild i nebbet," forklarer Esben. "De fuglene som har unger i redet flyr rett inn fra havet, og returnerer strake veien ut igjen. De må vi unngå. Lundene som ikke yngler, derimot, flyr i store sirkler over havet, og kommer ofte langsetter land. Da kan du fleynga, men du må være rask og sterk, for de er flinke til å manøvrere unna og stangen er tung."

Av og til avbryter han seg selv med et stønn idet han slynger stangen ut mot en passerende fugl. Det lykkes ikke hver gang, men etter en times tid ligger det en håndfull døde lunder omkring oss på berget. De gjør nytten som lokkelunder, og kan også trekkes på en pinne, slik at de ganske livaktig står oppreist. Selve avlivningen skjer ved at man legger fuglen på ryggen i den ene hånden, som har grep om vingene, og så bøyer hodet bakover og med et rask nøkk river av både hvirvler og blodårer. Blodet strømmer da ut i halsen, mens hodet dingler viljeløst. det går veldig kjapt, mye raskere enn "utdanningsvideoen" jeg har limt inn her ...
"Kjøttet blir mye bedre på denne måten enn om man skyter fuglen," informerer Esben, "for da blir blodet værende i selve kjøttet."

Ingen tvil om at det er å foretrekke å dø som lunde femfor som papegøye i Panama (ref: siste del av denne sekvensen...)."Kan jeg få prøve stangen?" spør jeg.
"Vil du? Jada." Espen setter seg i en sprekk i steinrøysa og betrakter meg. "La stangen ligge på gresset," rettleder han. Det går ti sekunder, så må han si det igjen. Jeg er rimelig spent på det her, og kniper nevene om glassfiberen. Esben håner meg for ikke engang å prøve meg på en som var innen rekkevidde, men ... den kom så plutselig. Det er visst slik de kommer. Jeg har et avbrudt utfall mot en som har nebbet stappfullt av fisk - de nøyer seg jo ikke men en, når de først er ute å fisker, men kan ufattelig nok ha titalls med hjem. I det hele tatt er fuglen mystisk. Ingen er helt sikre på hvor den tilbringer vinteren - man antar at den ligger på havet, men det er vel bare fordi den ikke sees på land. Enda mer fascinerende er det at de kan bli mer enn førti år gamle! Ingen vet hvor gamle, for ringmerking med skikkelig stålringer har ikke vart så lenge. Dessuten holder de seg godt. Nebbet indikerer om fuglen er yngre enn fire år, men ellers er de visstnok evigunge av utseende, disse sjarmetrollene som mest av alt ser ut til å like å sitte å sludre seg imellom på hyllene.

Nå tar krampa meg snart, men jeg ser en formodentlig sirklende lunde nærme seg, forsøker å beregne hvor den vil være 3,5 meter unna meg - og kliner til. Lettere sjokkert skjønner jeg at jeg faktisk treffer krabaten, men dessverre ikke med nettet, og ikke så hardt at'n dauer av det. Under truselen av senebetennelser og fysiske slitasjeskader gir jeg det femten minutter til. Nok en gang dasker jeg til en flygende fant, men uten success. Da langer jeg redskapen tilbake til ekspertisen, som har sittet og småhumret over min fallitt.
"Det er ikke så lett, hva?"
Nei, det kan han si. Riktignok går det nå en stund før neste lunde må bøte med livet, og en slipper med en utrolig porsjon griseflaks unna fra den sikre død. Esben forbanner seg selv: "Nei, nei, nei - slik skal ikke skje!"Jeg gir ham et satirisk trøstende ord.

Hans Meinard gjør oss selskap. "Vi" har fått 14 - Esben lar meg generøst inkludere meg selv som fleyngamauer - og er under rådende forhold fornøyd. Guttungen har ikke hatt hellet med seg, men er lykkelig over fuglen han fanget i går. Den ligger i fryseren, klar til å stoppes ut. Hans første lunde.

19. juli - nattmat
Natten ble ikke veldig behagelig. Vindstøtene fulgte dalen nedover og så ut til å fokusere all sin styrke på søkket der jeg sover. Flere ganger fikk jeg bokstavelig talt teltveggen klasket ned i ansiktet, men jaggu om det ikke gikk bra lell. Om noen telt klarer slike støt, så er det vel Hillebergs ... Et tysk par som slo sitt østtyske telt opp litt bortenfor var ikke så heldige. De måtte forankre teltet innvendig med en stor stein, og klarte ikke å holde regnet ute.

Et selskap danske journalister med den folkekjære Søren Rygh i spissen tar litt plass. De har av en eller grunn medbragt en lundefanger fra Torshavn, og vil helst ha ting på en veldig tradisjonell måte, hvor lundene bl.a. bindes sammen og bæres på ryggen. Det er en temmelig utdatert metode, men ser fin ut på TV. Morsomst er det likevel at min trønderske venn Adrian poserer i rekke med fangstmennene, men fleyngastongen sin over skulderen. Han synes såklart det er moro, selv om han ikke har fanget flere lunder enn meg. Et par av de lokale gubbene finner det underlig at ingen snakker med dem, og fnyser av skuffelsen til Søren når han skjønner at man kan være temmelig verdensvant selv om man bor på Mykines om vinteren. Oscar har for eksempel vært maskinmester på havet i tretti år ...

Nåvel. Jeg skal ikke skite i eget reir her, for det gjenstår å se om det jeg selv lager blir så mye bedre, men det var i det minste tydelig at jeg fikk litt økt respekt hos mykinesingene gjennom mine prioriteringer. Det er jo derfor jeg reiser alene, på lavt budsjett - for å ha tid til å bli på stedet en periode. Søren hadde naturligvis kun tre-fire dager å gjøre det på. Men bevares - en riktig koselig kar, og morsomt å snakke med ham om erfaringen knyttet til det å finne mennesker og formidle deres historie.
"Jeg velger alltid voksne, eldre mennesker i mine program," sier han. "Barn er umulige å ha med å gjøre." Det skal jeg gi ham rett i. Det er ti ganger enklere å få noe vettugt ut av en person som har tenkt og erfart litt. Jeg håper bare at ro-jentene i Jallarin viser seg å være gode til å uttrykke seg.

RonjaEttersom Katrina har mye å gjøre med danskene og andre gjester, utsettes tilberedningen av lundene. I kjelleren under huset plukker vi dem med en finurlig rotasjonsmaskin med gummitapper som effektivt river av dun og fjær. Jeg bruker naturligvis fire ganger så lang tid som Esben. Etterpå renser ham dem og skjærer av hodet. Da får jeg se den tykke blodvellinga som ganske riktig har samlet seg i halsen. Det funker, altså.

Ronja og en venninne svinser rundt og leker med kadaverne, og tegner to fine tegninger til meg. Det virker som om Ronja komuniserer godt med fargene sine, og hun poserer alltid villig for meg når jeg ber om det. Virkelig en underlig lita jente. Jeg kan ikke la være å uroe meg litt over at de er isolert her ute hele vinteren, men Katrina vokste opp på samme måte, og nå skal de snart en uke i måneden inn på skole på fastlandet. Det skal nok bli folk av dem også.

Først nærmere midnatt er lundene serveringsklare, etter å ha kokt i to timer og deretter blitt stekt i ovn. Kjøttet er mørkt, saftig og smakfullt. Jeg bes forsyne meg to ganger, det er utrolig snilt av dem, for jeg vet de er trette nå. Når magen er full har Esben allerede lagt seg, og jeg rusler ut til hjemmet mitt igjen.

Katrina20. juli: Helikopter tilbake
Katrina har tid til meg om formiddagen. Hun har sterke, levende øyne. De er våkne og direkte uten å anklage eller kreve, og gjør meg usikker når hun ser rett i meg. Samtidig har hun den færøyske sjenansen og pikepreget som får meg til å tenke på Ronja. Og hun er ærlig. Hun snakker villig om det meste foran kameraet, men når det når en grense, ber hun meg pent om å slå det av før hun fortsetter. Lyset kommer gjennom kjøkkenvinduet og et titalls utstoppede fugler kikker på oss. Det er et flott hus med en enda flottere utsikt. Jeg får høre om problemene som kan oppstå på steder som dette, og om hennes utfordringer i livet. Det er ikke liketil, å bo så tett på så få mennesker, isolert så lenge om gangen. Men hun smiler, og gir uttrykk for at hun elsker sin øy og sin familie, mens hun kikker på meg på den måten som igjen gjør at jeg må fumle litt etter ordene. Jeg synes hun minner om Ronja. Både hennes Ronja og røverdatteren. "Du kunne vært en heks," prøver jeg meg, og hun ler og ler. Men det er sant. Det finnes jo de av dem som er snille - i hvert fall de jeg vet om. Jo, jeg tror nok Katrina ville vært en aldeles utmerket heks.

Intervjuet kom bokstavelig talt i tolvte time, for jeg har plass på helikopter allerede før lunsj. Petur på Koltur har fortalt at kalvene hans skal slinges opp på fjellet med helikopter, og det har jeg tenkt å filme. Jeg lager derfor en introduksjon til dette, idet jeg stiger ombord i maskinen som tar meg fra Mykines. Slik vil jeg vise at lufttransport er en forutsetning for å leve på Færøyene, samtidig som jeg binder hendelsene sammen. Vi lander på Vagar, hvor jeg stikker bort for å hilse på jenta i Atlantic Helicopters. Jeg har bare snakket med henne på telefonen, og har skapt meg et bilde av en litt slapp godt voksen kvinne med en frisk telefonstemme. Det er jo de som har slike jobber. For å muntre henne opp, stikker Atlantic Helicopters Irdijeg derfor hodet inn på kontoret og proklamerer høyt at jeg søker en vakker ung kvinnelig velgjører. Det er bare en kvinne blant piloter og slingemenn, og hun er såvisst både ung og vakker. En skikkelig fin friskus. Min lille morsomhet blir altså vendt mot meg, for jeg blir så paff at jeg mister både munn og mæle, og de smiler rundt bordet. Hun gir meg brød med sjokoladepålegg og ville nok ha vært min perfekte livsledsagerske hvis det ikke var en som er flottere enn meg som allerede har lagt beslag på henne. Akk ja. I det minste vil hun gjøre hva hun kan for å hjelpe meg, og det er jo en trøst, der jeg tar bussen til Torshavn.

Johann Laksafoss er padler her i byen, en helt usedvanlig flott, real og hjelpsom kar. Foruten å padle driver han et arkitektkontor, hvor han lar meg skrive og sove. Her går jeg i gang med å organisere videotapene som nå skal sendes hjem. Dette burde jeg ha gjort for lengst, men det har vært noe nytt som har skjedd hele tiden. Det er så utrolig mye bedre å sitte her enn i resepsjonen nede på hotellet, eller i en kafe hvor jeg fra tid til annen må kjøpe noe for å bli værende. Her er det både kjøkken og bad, og pulten til en kvinne som holder sommerferie står til min disposisjon.

21.-27 juli: videologging
Jeg bor på kontoret hele døgnet, og spiser meg gjennom borti 40 timer med video, som skal loggføres. Det er interessant, fordi jeg ser feil jeg gjør, og litt skremmende, fordi jeg ikke vet om det er godt nok. Til tider river jeg meg i håret over ting jeg har sagt eller ikke sagt og over tekniske blundere. Jeg har kjøpt et bedre sett hodetelefoner, og blir skremt av det også, fordi de lar meg høre mye mer rumling av vind i mikrofonene enn det jeg hadde tidligere. På toppen av all denne terroren viser det seg vrient å få gjennomført intervjuer med jentene i Jallarin. De er rett og slett for sjenerte, tror jeg, selv om jeg nå har fulgt dem lenge. Jeg får bli med ut å filme dem når de ror igjen, og har en ubehagelig fornemmelse av at jeg plager dem, selv om de selv nekter for det, så da så. En vel så stor ørefik får jeg da Petur på Koltur ringer etter å ha snakket med kona, som mener de kan få dyrevernere på nakken hvis jeg filmer at de løfter kalvene opp på fjellet. Jeg summer meg, og skriver til ham for å få dem til å ombestemme seg, med referanse til marsvin, abortfoster og iguaner jeg har hatt i programmene før, uten at det skapte rabalder. Det kommer ikke noe svar, så kanskje er det en vikarierende grunn, for det er noe pussig med de to. Det er nytteløst å spekulere i slik. Ergelig er det i hvert fall, ettersom helikopterstuntet mitt på Mykines nå sannsynligvis ikke kan brukes. Pokkers. Da må helikopterbiten tenkes på nytt.

28 juli: FINALEN!
Dette er den store dagen. FM i kapproing skal avgjøres. I går var jeg innom jentene, som hadde smurt skroget inn i såpe, noe som forekom meg som en underlig ting å gjøre. Jeg uttrykte min skepsis, men de hadde fått tips om at båten slik ville gli lettere. Det stemmer ikke med hva jeg vet. Jeg skjønner heller ikke hvorfor andre båter i klubben poleres, for lakk mot vann har større friksjon enn vann mot vann, slik Jallarin Soapman oppnår dersom overflaten er en anelse ru. Jeg filmet innsatsen deres, og fikk et mikroskopisk intervju. De er jo så trivelige, men det er bare ikke nok, derfor har jeg nå blitt tipset om Katrin, deres kvinnelige trener. Hun er lege og såvisst talefør, så vi skal få til et intervju, hvor hun attpåtil har nasjonaldrakten sin på, slik at samtalen kan starte på det temaet og skli over i kapproingen, hvor vi naturligvis begge skal være tilskuere. Elegant.

Jeg møter klokken halv tre, i delen av havnen hvor Norrøna legger til. Her er det god plass til robåtene, og jeg finner Jallarin og Katrin - som ikke har nasjonaldrakten sin på, til forskjell fra 80 prosent av folk det er naturlig å sammenlikne henne med. Hun hadde hatt tid, sa hun, med et blikk ned på en vilter treåring i vogn. Jeg sukker, og skjønner at jeg må bygge om planen min igjen, men i det minste har jeg kvinnen. Hun har et bestemt drag i ansiktet, samler jentene rundt seg, og gir dem en siste oppsummerende støtte før de setter seg i båten. Hun virker tøff.

Ut fra start går det riktig bra. Speakeren roper Jallarin ut i ledelse, og den varer og varer. Av ansiktet til Katrin skjønner jeg imidlertid at den ikke ser ut til å holde, og litt over halvveis er katastrofen på gang, da hun først må gi førsteplassen fra seg, og så må tevle om annenplassen. Dette er helt ulikt de jentene jeg gjentatte ganger har heiet på, og som jeg har planer om å filme med den helt store pokalen. At jeg heller filmer tårer, er i orden for meg, men det er da utrolig at det skulle gå så galt akkurat når det gjelder som mest. Katrin gav meg beskjed før løpet om at hun ikke ville ha spørsmål underveis, men nå gir un uttrykk for sin fortvilelse, og vi haster avsted til målområdet. Jentene ligger strødd, hulker over foreldrenes skuldre og kaster opp i grøfta.

Det blir etter hvert klart for meg at såpestuntet ikke bare er diskvalifiseringsgrunn, og derfor skapte debatt og ødelagt konsentrasjon før løpet, men i tillegg har den sinket båten, slik jeg mistenkte. Innspurten jeg har beundret i tidligere heat uteble rett og slett. Da de slang beina opp på setet foran seg for å løfte båten fram med forsterkede krefter - så hang den igjen i vannet. "Jeg ble fly forbannet da jeg så det," forteller Katrin, og er like oppgitt som foreldrene. "Jenter på den alderen tror de kan alt best selv," sukker hun, men er tydelig mer lei seg på deres vegne enn hun er forbannet for påfunnet. Da er det ett år til neste gang.

Sett i retrospekt ville jeg gjort lurerer i å følge båten med litt eldre jenter. De er det såvisst liv i. Kristianna ror med dem, en gnistrende dame med kort blondt hår. Ikke bare skal hun i folkedrakt i morgen, men hun bor inne i ett av de sorte små husene i gamlebyen på Tinganes. Hun lar meg få være med hjem, slik at jeg kan våkne i stua og filme påkledningen i morgen.

Kristianna PARTY 29 juli: Goa Olavsøku!
Det utartet seg i går. Oj, oj, oj. Kristianna - veldig fint navn, forresten - hadde jentene fra båten hjemme hos seg på party. Og for en fest. Jenter ser ut til å ha det mye mor morsomt uten gutter i nærheten, og det lot ikke til at jeg talte i denne sammenhengen, for det ble skrålt og sunget med en iver og iherdiget som knapt har sin like. I timevis, i et volum Edithsom i den knøttlille stua virket fysisk umulig. Når vi omsider begav oss ut i natten, hvor folk vrimlet tykt omkring og feiret årets største begivenhet, fikk noen ideen om at vi skulle ta en tur i RIB'en som ligger i havna. Det koster en Edith og Paulhundrings, så får du en overlevelsesdrakt på og beskjed om å klamre deg fast. Tatt i betraktning antallet snaps og øl vi hadde skylt ned er vel ikke dette største eksempel på sunt sjømannskap, men det å hamre ut i bølgene i svarte natta, i lag med denne lystige gjengen, det var ... moro.

Jeg fikk beskjed om hvordan jeg skulle låse meg inn, og gjorde det, i firetiden om morgenen. En time senere returnerte imidlertid en rekke festlige mennesker, så jeg ble forvist fra stuegulvet til et temmelig korsnapsoverfylt loft. Det var plass nok til meg, og jeg har et godt talent for å sove, selv når folk slår takten i tretaket i rommet nedenunder. Denne sovingen medførte dessverre at jeg gikk glipp av en stor forestilling på torget klokken tolv. Det var kor og folkevalgte og prest og lensmann tilstede, så det var rimelig dumt. I fylla i går hadde jo jeg trodd at Kristianna nok skulle kle på seg før dette, slik at jeg fikk med meg alt, men hun blir det ikke liv i før etter klokken ett. Da har jeg allerede gått igang med oppvasken i det lille kjøkkenet, etter å ha vært nede ved Tinganes og filmet en annen korsang. Vinden tvang koret til å stå i le av bygningen, men flott sang de, og mye drakk de. Vakre kordamer i de nydeligste folkedrakter smilte og skålte så det var en fryd.

Det er klart at det lett å rote med hvordan sølvlenkene skal tres inn i små hull på bringa når nasjonaldrakten din kun skal på en gang i året, og du er totalt i bakrus når det skjer. Først finner Kristianna ikke sølvet, som hun har pusset på et par dager tidligere, så jeg står og er usynlig ved oppvasken mens hun brummer rundt og forbanner seg selv.
"Noe så pinlig som ikke å finne sølvet til folkedrakten," stønner hun. "Dette må du love å ikke fortelle noen!"
"Nei, det er klart, jeg skal ikke si det til en sjel," forsikrer jeg.

Drakten sitter som støpt. Det er opp til den enkelte hvilke fargekombinasjoner og broderier som brukes, slik at alle har sin egen variant. Ofte går smykkene i arv, eller man ønsker seg de til fødselsdager og konfirmasjon for å samle sammen til en komplett drakt. Kristianna har et ensfarget sort sjal, og mener hun ser ut som en enke. Det er mormorens. Knappene og brosjen har blomstermotiv. Andre har vikingskip, grindehval eller norrøne symboler.
proud traditionthree girls Det er rart. Her sitter jeg i et knøttlite hus med takbjelker så lave at hodebunnen min er et landskap av buler og sår. Kristianna har omsider blitt enig med seg selv i hvordan lenken skal træs på kryss og tvers over brystet hennes og sjalet må sies å sitte rimelig rett, festet med den store brosja. En av to rettetenger får en stri jobb med den lange lyse luggen, som må tvinges under kontroll med en strikkelue. Ett skopar forkastes til fordel for et annet, og hun lyner da hun ser at det sorte sjalet har fått flekker ettet å ha blitt lånt ut i går. De lar seg heldigvis børste av.

Det er vanskelig å si hva hun synes om at jeg er her. Gjentatte ganger har færingene vist at det å bedrive småprat er fjernt for dem. På meg kan det virke som om de ikke har interesse for hvem jeg er og hva jeg kan fortelle. Ingen nysgjerrighet. Denne regelen har jeg naturligvis sett atskillige unntak fra blant de supre menneskene jeg har blitt venner med her, men likevel. Når jeg treffer nye folk er det gjerne slik - de stiller svært få spørsmål. Når det er sagt, fortjener Kristianna en medalje for å holde ut mine spørsmål og min filming, når hun nå helt åpenbart ikke har dagen sin. Men den kommer. Dagen, altså. Det er jo Olavsøku!

Esben og bror Det viktigste i Olavsøku er ikke å synge og drikke, selv om det tilsynelatende er det folk går mest opp i. Nei, det aller viktigste er å gå opp og ned i sentrumsgatene og snakke med gamle kjente, folk fra andre øyer og endog hjemkomne fra utlandet. Dette er den Store Sosiale Dagen. Jeg treffer på Espen, Adrian og flere som hilser meg som Paul eller nordmannen "nordmauer" uten at jeg riktig husker hvor jeg har møtt dem. Det er godt å kjenne noen, for fellesskapet slipper ikke til hvem som helst. Du blir ikke vinket ned av folk som ser du kommer et annet sted fra, slik for eksempel tyskere ville gjort. Men når du kommer inn i de åpne hjemmene hos kjentfolk i sentrum, hvor de har lagt ut skjerpakjøt, tørrfisk og spekk, og det står en kasse øl og en boks vin på bordet, da kommer varmen fram. En introduksjon gjør underverker, og påskudd til prat behøver ikke være all verden. Dette blir naturligvis lettere og lettere utover kvelden, ettersom akevittflaskene i jakkelommene også blir lettere og lettere.

social femalesKristianna tar meg inn i et atelier hvor jeg treffer kjentfolk, som i sin tur inviterer meg til deres hjem, like bortenfor. Det er sprengt lam, stekt lam, kjøttboller og humus. Kjempegodt. Og øl og snaps, naturligvis. Også godt. Denne familien møtte jeg første gang på Mykines, hvor vi sang langt ut i natten under Kristian Blaks konsert. De har også en datter som ror for Knørrur. Slik er det på Færøyene - alt henger sammen. Du kan nesten ikke gjøre et nytt bekjentskap uten at dere allerede er forbundet i familie eller venner. Dette er en spesielt god familie, ikke minst pga den strålende jenta til venstre på bildet, som også er deres datter. De øvrige er lystige venninner ...

Stockholm SyndromeVed bordet sitter også Sigmundur Isfeld, direktør for direktoratet for offentlig diplomati. Kall det utenriksdepartementet. Han er full av kunnskap og inviterer meg til omvisning med historisk info på Tinganes. Det må jeg forsøke å få til. Jeg forteller at jeg har filmet et folkemøte i dag - det har jeg glemt å nevne her - hvor de oppmøtte med en alvorlig undertone fremførte taler for selvstendighet med smil og ironi. Noen har et æreskors festet på brystet. Det gjør narr av de danske utmerkelser på Færøyene, og har påskriften "Stockholmssyndromet" - som er betegnelsen på en tilstand hvor et gissel begynner å sympatisere med sin frihetsberøver... Partiet som ønsker løsrivelse har hele 20% oppslutning, og Sigmundur er en av ildsjelene.

Johann Laksafoss og PaulErindringene omkring begivenhetens rekkefølge er noe sløret, når jeg nå ser tilbake på denne festligste av dagene på Færøyene. Før eller etter det ene og det andre var jeg imidlertid på besøk hos Johan. Johann Laksafoss, padleren jeg har fått så god hjelp av, og som lar meg sove på sitt arkitektkontor denne uken. Hans herlige kjæreste har disket opp med kjempegod mat, og de har huset fylt av hyggelige folk, blant annet hennes familie. Jeg blir lenge stående på kjøkkenet, hvor den ene etter den andre kommer forbi for å snakke, og får så et sanghefte stukket i hendene. Færinger elsker å synge. Jeg elsker færinger. Vi synger.

mayorPå et tidspunkt støter jeg på borgermesteren, som brisker seg med hele fem kjeder i vesten (de fleste nøyer seg med en, høyst Trondur and wifeto) og den fenomenale glasskunstneren Trondur Patursson, som promenerer med sin kone. Jeg unnskylder at jeg ikke har vært i kontakt med dem, men hun repliserer at de har hatt en svært travel tid. De er et flott par, og driver sin virksomhet i Kirkjebø, hvor han visst har en av verdens største glassovner, og tryller fram de utroligste kreasjoner.

Kapproing, åpning av tinget og hjemmealenefester er vel og bra, men det alle nå går og venter på, er allsangen ved midnatt. Aldri har du opplevd allsang som dette. Jeg begir meg innom Kristianna på veien, hun har en ny jentefest på gang, denne gang mer lavmælt. Vi går sammen til torget, kommer litt sent, og red and blueborer oss i vei fram til gressplenen foran hva som kan være rådhuset. Det er hvitt og pent, bygd i tre. Jeg har kameraet med meg, og gjør så godt jeg kan i det svake lyset. Vi står som sild i tønne, og Kristianna lyser på sangheftet med mobilen sin, slik at også jeg kan lese og skråle med. Det er nitten sanger, som smart nok står i rett rekkefølge i bladet alle har sikret seg i løpet av dagen. Ti tusen stemmer fyller natten. Det er stappfullt. Barn sitter på skuldrene, noen har klatret opp på muren til en bakhage, alle smiler. Alle smiler. Alle sammen. Jeg har i løpet av hele dagen ikke kommet over en eneste stakkarslig sjel som har uttrykt uoverensstemmelse med noen som helst. Når du tar konsumeringen i betraktning er det enestående. Alle er glade og fulle og mer og mer såre i halsen, uten at det bryr oss det minste, for dette er den Store Sosiale Dagen. Klippene gir bare tilfeldige smakebiter:



custum custume tattooEtter sang kommer dans. Esben dukker opp igjen, på jakt etter broren sin. Han danser, slik tusenvis av andre danser. Arm i arm, i en bølgende sirkelform som folder seg inn i seg selv. Forsangeren framfører versene i kvadet, og folk faller i når de kan teksten, i det minste i refrenget. Disse sangene kan ha hundre vers, og handler ofte om historiske begivenheter og store slag, med innslag av kjærlighet, glede og sorg. En i folkedansgruppen fortalte meg at denne type ringdans utviklet seg i Frankrike rundt 1500, spredde seg nordover og forble levende i en færøysk form, etter at den nå er glemt alle andre steder. I et krafttak skrev en gammel mann på Njolsoy ned borti 10000 vers før han døde, men samme vers har forskjellige varianter, og det er svært mange i tillegg. Noen hevder så mange som 80000. Det er heftig. Da skal du synge lenge.

Ut i de små timer går jeg opp i forsamlingshuset hvor den harde kjerne danse videre. Jeg burde vel danset selv, og funnet noen som kunne filme det, men jeg lar det være. Noe sier meg at det vil være feil i denne sammenhengen. Dermed nøyer jeg meg med å filme de dansende, før jeg møter Esben atter en gang, og finner hjem til det lille sorte huset på Tinganes.

30.-31. juli: rolig, veldig rolig...
Det sier seg vel selv, at disse dagene ikke er av de mest produktive i min karriere, etter foregående "høytid". Jeg får likevel filmet oppvåkningen min i stua til Kristianna, og at jeg tar oppvasken. Det er bare morsomt å stelle litt i "dukkehuset", og jeg synes hun fortjener å komme hjem til strøken kåk, etter å ha vært vennlig og tålmodig med meg. Henne selv ser jeg imidlertid ikke mer til, for om hun kom litt seint i gang med festingen, så holder hun på desto lenger.

Oppe i tegnestuen fortsetter jeg mitt videobåndmaraton. Det har blitt 40 taper nå, hvilket med de opptakene som gjenstår, bør nærme seg to fulle program. Det har gått litt over styr det her, men det ene har tatt det andre hele veien, så jeg håper nå at Storyteller ser positivt på det jeg kommer til å sende hjem.

Be true.
I try to love you.

Paul

på sidelinja;

Bloggen min ...


Dagbøker er slitsomme, men tidvise innfallsstyrte beskrivelser av noe du vil bevare, det er virkelig gull. Om ikke for andre, så i hvert fall for deg.

Skriv med den pennen du har!