startsiden startsiden ... dette er kameraet mitt. Birch er av denne modellen Korintha er en "Exodus"! Dette har skjedd ...
blog journeys gallery TV-series Q&A shows shop press equipment translate...

Noen ganger er'e allright ...

2009: Færøyene og Island
APRIL:
20.april: første sykkeltur i marka
Denne bloggen har ligget hen i glemselen over vinteren, men jeg skal gire opp nå da ting begynner å skje. Veldig mye tid har gått til å finne nye partnere i media og til søknader om stipender og sponsoravtaler. Det er lenge siden slikt var så vanskelig, men jeg er optimist. Jeg er kjempeglad over å ha et nytt telt og ny sykkel, og ser at det er noen flotte muligheter for å jobbe videre med redaksjoner i blad og tv. I øyeblikket snakker jeg med flere, men har ingen konkrete avtaler - det har vært noen nervepirrende måneder.
tre desperate menn Midt i alt finanspeset er det viktig også å koble av og trene, så jeg har gått alvorlig til verket i Tøyenbadet, og hadde etter påske min første sykkeltur i skauen. Der støtte jeg på tre andre forvillede menn, de på ski. Vi ble skjønt enige om at forholdenen var svært ugunstige for våre valgte transportformer, og tok et gruppebilde for å forevige overgangen fra vintersesong til sommersesong. Jeg må gjengi begge bildene her, for at alle skal få være med ... :o)



22. april
Ishestar har tatt meg med på prøveridning av islandshest innerst i Sørkedalen og fant en gård hvor en flokk trasket rundt på jordet. Virkelig nydelige dyr. Jeg fikk underveis innpodet historikken, og litt elementærkunnskap, som ble omsatt i praksis når jeg fikk tildelt en hest. Dette var gøy. Selv om hestene på island etter sigende er mer viltre enn denne tålmodige test-hest portrett skolehesten, er jeg imponert over det rolige gemyttet. Jeg sjekket hovene, salte på og fikk råd av instruktør Berith og av Gert fra Ishestar, før vi sneiet innom minst fire av fem aktuelle gangarter. Gert og jeg har store planer for mitt besøk på Sagaøya! test-hest











Det vakre og tålmodige dyret heter Rodi, og dette er linken til Lillemorstallen Ridesenter.

30. april - en MEGET usedvanlig dag!
Dagen ble helt spesiell for meg. Ikke bare fordi jeg stod usedvanlig tidlig opp for å rekke en usedvanlig sunn økologisk frokost klokken 07.30 på Royal Christiana Hotel, hvor Göran Persson og Petter Stordalen holdt usedvanlig viktige taler på Petters formiddagsmiljøseminar. Dagens høydepunkt var heller ikke at jeg i pur entusiasme crawlet den for meg svært usedvanlige, for ikke å si antatt umulige distanse av 3000 meter på Tøyenbadet. Nei, den aller beste nyheten for mitt vedkommende i dette årtusen kom i forbindelse med en gratis lunsj - det finnes altså noe slik som gratis lunsj - men ei heller dette var den store begivenhet, men det som skjedde under og etter måltidet. Jeg tør ikke å skrive om det nå, men det kommer til uka. Helt sikkert. I mellomtiden kan du hygge deg med et godt bilde jeg har rappa fra bloggen til Stordalen. Som du sikkert ser, viser det Göran, Paul og Petter. Jeg drev og signerte bøker til de to herrer, som takk for god mat og gnistrende Göran, Petter og Paulfolkeopplysning. Jeg lærte noe om å holdeforedrag,mye om miljøet og en hel del om hva personligengasjement betyr. Petter tror alt er mulig med Choice-hotellene, og Göran foretrekker å være optimist framfor pessimist: "De to mennesketypene har omtrent like mye rett og galt, men optimisten har mest moro mens det står på!"

MAI:
07. mai - en fransk syklist på Carl Berner ...
... ser litt forkommen ut. Det er yr ilufta og han har ikke noe skikkelig kart, så han hadde rotet det skikkelig til for seg på veien fra Ski til Oslo. "Du skal vel til Nordkapp, du som er fransk," spurte jeg. Jo, på et elendig engelsk fikk han bekreftet det. Om jeg vet hvor ungdomsherberget ligger? Jegforklarer ham veien opp til Haraldsheimen, og triller selv motsatt vei, i retning av Tøyenbadet. Det har vært en sabla fin dag så langt, og nå skal jeg svømme.
Etter noen meter kommer jeg på andre tanker. Mange franske hjem har åpnet seg for meg, så en våt fransk syklist skal ikke sove på herberg! Jeg tar ham igjen, og forklarer at jeg bor underveis til EmmannuelNordkapp. Litt fortumlet tar han betenkningstid, men gir etter, og står nå og tar oppvasken hos meg, etter at jeg lagde middag til oss. Han blir vel en dag eller to, før han tråkker videre over Gol mot Ålesund. Etter Nordkapp skal han sør gjennom Finland og Baltikum til kjæresten i Polen. Emmanuel Exposito heter han - kult navn - og jeg har heretter en stående invitasjon til Bonneville mellom Chamonix og Basel ...Emmannuel og Paul













08. mai - produksjonsavtalen er i boks!
Storyteller-dealenJeg har ikke turt å skrive det før, men den siste uken har jeg vært i dialog med produksjonsselakspet STORYTELLER, som har en lang merittliste å vise til. Vi har gått gjennom planene mine og diskutert et mulig utkomme. Nå er alt klart. To fenomenale videokameraer er allerede på plass hjemme hos meg, og i dag signerte vi avtalen om at den neste halvannet års ferden skal produseres for fjernsyn! Det er en bra avtale for dem, og en perfekt løsning for meg. Vi er i den grad på bølgelengde at jeg nesten synes det virker litt rart. Det synes som om tillit og forståelse har fått en slags "jumpstart" i dette forholdet, stor kunst - sykkel og operaog jeg skal gjøre alt jeg kan for at mitt bidrag står til forventningene. I fire måneder har jeg lett etter samarbeidspartnere - og jeg burde jo egentlig være på tur allerede - men når kabalen nå endelig gikk opp, virker den åpenbar, ideell og naturlig. Verden er snål - og jeg er svært glad!
- Dagen har ellers gått til min annen ridetime hos Berith i Lillemorstallen ridesenter. Hun er superkoselig, og anbefales på det varmeste. Dernest stakk jeg ned til byen og viste franske Emmanuel operaen. Det er han som tok bildet av sykkelen min (hva skal hun hete?) og meg ... Han tråkker mot Nordkapp i morgen tidlig.

12. mai - Stein Eian er igang med ny kameraboks!
Jeg syklet 150 kilometer tur-retur Hokksund idag. Der oppe hadde jeg en veldig positiv prat med en god mann, som jeg kommer til å blogge mer om snart, men lenger ned langs elva stoppet jeg hos Stein Eian, som har levert de tre kajakkene mine. Han er en sann tryllekunstner, og har gjennom årene jeg har kjent ham jevnt og trutt utvidet og forbedret butikken, hjemmet, Landrover'n og bobilen sin - alt med islett av karbon, multilag med klarlakk, raffinerte detaljer og mye kjærlighet. I tillegg til å være en guru på kajakker, er Stein hjernen bak de vanntette kameraboksene mine. Nå er det Sony HVR A1E som skal pakkes inn, og de små grå gikk på høygir både hos Stein og meg mens vi utvekslet ideer, forutsetninger og behov. Vi høstet mye erfaring med den forrige boksen, så denne skal bli Stein bygger kameraarmvesentlig råere. Den blir til i neste uke, og da vender jeg tilbake med bilder av prosessen. Ettersom kamerabatteriet mitt lå til lading på Tonsenhagen må vi nøye oss med arkivbilder som viser arbeidet hans i forrige runde. Alma er nesten støpt ferdig, og den sinnrike videoboxsupportarmen er langt fremskredet. Den virket 100% etter planen! Stein og Alma











14. mai - Tredje prioritet er nå sikret, etter en vrien tid.
Denne reisen har jeg slitt for. Det skyldes først og fremst at samarbeidet med TV 2 er avsluttet. Dessuten har et par av gamlesponsorene kuttet meg av med den skumle sparekniven sin. Naken kvinne lærer imidlertid nye triks, og det har vært interessant og utfordrende selv om jeg var nede i kjeller'n et par måneder når løsningen syntes å ligge Alfas velkomst - nesten riktig skrevet ...langt unna. Det ble mange nei, for å si det slik. Tre personer betød mye for pågangsmotet mitt. Redaktør Mia på forlaget (nå sjefsredaktør - grattis!), Robert på Foss sykler og Stein, som er min kajakk- og fixeguru. De er alltid positive, og sviktet meg ikke. Jeg lagde den gang en prioriteringsliste. Pri én var selve turen. Uansett hva som skal til - jeg måtte reise. Pri to var videoutstyret. Jeg ville dratt uten, men nødig, så jeg ble ekstremt glad når Storyteller for et par uker siden ønsket samarbeid, slik at den siden av saken er i gode hender. Nå har jeg derfor slåss for tredje prioritering, som er alt som vil gjøre reisen bedre, uten å være kritisk nødvendig. Her kommer ny telefon/kommunikasjonsverktøy inn, og nytt speilrefleksutstyr. Dette trenger jeg penger til, så jeg har spurt firmaene som profileres på Jeg skos på Deler AShjemmesiden min om hjelp. De sviktet ikke, så nå er også tredje prioritet i boks - med et nødskrik, selvsagt. Nytt av måneden er at Bergans er min leverandør av klær, sovepose og sekker, Alfa lager skotøyet, Primus dekker kjøkkenavdelingen og Deler AS står for garnityr til sykkel og rytter. Alle disse firmaene har vist den entusiasme og glede som hører "Paul i vesterled" til, og produktene er sykt bra!


22. mai - Stein Eian i Eian Fritid er i gang med å støpe boksen ...
Mesteren er i arbeid; Den nye kameraboksen blir til denne helgen, jeg skal ut å bivåne finishen på tirsdag, da skal alt ha herdet, inkludert de finurlige "XLR-plugg-pluggene" vi har oppfunnet for de avsagde padleårene som skal overtrekkes med kondom og pels for å beskytte mikrofonene mot vær, og vind. Her vakuumstøper Stein veggene til boksen. De skal få gjennomgående kabler og transparent topplokk ...

Bergans of Norway... også 22. mai - Bergans er med på leken ...
Mitt gamle utstyr trenger hardt til fornyelse, så etter kvalifiserte råd fra kjentfolk tok jeg kontakt med Bergans. Med dette hedersmerket på laget har jeg jaggu en utrolig samling tradisjonsrike firma, ta bare å kikk på den nye utstyrsoversikten min. Virkelig gode saker. Bergans bidrar med bekledning, sovepose og sekker, og viser den samme idealistiske holdningen til Pauls Planet som mine andre sponsorer. Det er klart de forventer å få valuta for pengene, men her ligger det en god holdning i Hæ? Du også?bånn - slike folk er det inspirerende å samarbeide med. På bildet har Stein fra Eian Fritid tatt pause i kameraboksmekkingen og kjørt meg fra Mjøndalen opp til Hokksund i sin ombygde Landrover. Der ventet Rune Dokken med et par digre kolli på lageret til Bergans. Jeg synes en bra bildetekst kan være: "Hæ, mener du at den tullingen har lurt også ditt firma til å sponse den sprø turen hans?"

31. mai - Velkommen søvn i Reykjavik
tale wingsDet har vært et par krisedøgn med heldig utfall. Leiligheten hjemme skal leies ut, så jeg hadde et svare pes med å lempe eiendeler opp på loft og ned i kjeller, samtidig som ting til turen skulle systematiseres og det helst skulle se rent ut. Midt i det hele fikk jeg flere hyggelige besøk, så selvangivelsen ble utsatt til de siste timene før flyet gikk. Med feil info om flybussen, kom jeg så sent fram at jeg etter å ha diskutert overvektproblematikk i skranken ikke hadde tid til å sjekke inn min kjære Leatherman som sikkerhetskontrolløren fant i sekken. Den ble baggage-troubledesturert, til tross for min bønn om at han endelig måtte ta den med hjem til seg selv - for et ressurssløseri. Jeg småskubbet meg gjennom den merkelig plasserte taxfree'en når de ropte opp navnet mitt for siste ombordstigning, så jeg fikk fordelen av at alle hadde satt seg, da jeg kom ombord ... Etter halvannet døgn uten søvn, husker jeg ingenting av flyturen før jeg så ned på et landskap av stivnede steinstrømmer og sprukne platåer. Island blir en stor opplevelse, når jeg kommer tilbake hit. Vel nede ble jeg stående og glo ved spesialbagasjen inntil jeg skjønte at padleåra ikke kom til å dukke opp den veien, men i skranken for slikt, lovet de at den skulle ligge klar på innenriksflyplassen, hvor jeg skal fly utenriks i morgen ...


JUNI: første måned på Færøyene
01. juni: Island transit
Søvnen jeg siktet til i forrige overskrift, inntraff et steinkast fra flyplassen, like ved bussterminalen. I en liten park var det en helt perfekt skult liten plass for husværet mitt. Tre gutter fant meg riktignok, og lurte på hva jeg er for en, men trasket avgårde da jeg gjorde klart at søvnbehovet var rimelig prekært. Utpå morgenkvisten kjøper jeg en pakke kjeks og en liter melk på vei tilbake til busstasjonen, hvor informanten informerer omat det bare går ett fly til Torshavn før fredag, og at dette tar av om drøye to timer. Det er bra det ikke er så store forhold her. En taxi får meg kjapt til flyplassen, og personalet er mye rausere med kiloene på bagasjen enn den strenge nordmannen var i går. Jeg slipper en formue i overvekt, og får attpåtil noe godt til kaffen ombord, før de steile fuglefjellene reiser seg opp av Atlanterhavet og ønsker meg velkommen til Færøyene. Skjønt velkommen ... sett fra en padlers ståsted er det knapt et vennlig landskap. Her må jeg finne gode råd, før jeg legger utpå.

First night in Thorshavn 02. juni - Torshavn er en lekeby ...
Byen virker nesten uvirkelig sjarmerende, med sine små fantasifulle trehus og utrolige språklige blomster. Jeg ankom i går, med fly fra Reykjavik og har allerede funnet bra og hjelpsomme folk her. Det er raust med HOTSPOT'er for internett, trygg oppbevaring for sakene mine bak skranken til Hotel Thorshavn og lutter vennlighet og smil hos folk. Jeg trasket opp på skansen ved havnen i går kveld, og fikk en upåklagelig første natt i Torshavn.

Henk fra Nederland har seilet i mange år i sin lille båt, og har invitert meg på middag i morgen. Båten måler ikke mer enn 8 meter, men rommer visst svært mange historier. Jeg kommer tilbake med et par her etter måltidet. Jeg har også fått meg et lokalt SIM-kort, som ser ut til å funke, så nå begynner ting å komme under kontroll her...

03. juni - På rekognosering ...
Natten tilbringes i sovepose og overtrekk, på Skansen. Noen ungdommer som feirer avsluttett grunnskole synger og spiller oppe ved fyret, men jeg tror ikke de hører meg, for jeg ligger på avsatsen nedenfor, bak en kanon. Det er faktisk hyggelig at de synger meg i søvn.
Det første jeg gjør etter å ha stått opp er å borde båten til Henk for å skyve middagsavtalen vår en dag fram. I kahytten sitter Thommas Christophersen, en færing som jobber på supplybåt på norsk sokkel, og er hjemme i fire uker om gangen. I Torshavn har han familie og en hund som er på slankekur. Han inviterer meg med hjem på fårekjøtt som virkelig smakte av ull, og deler nyttig informasjon om roklubber og historie før han viser meg en original kirke. Han vil senere introdusere meg for en kvinne han omtaler som "den siste havfrue" - hun er 80 år gammel og temmelig original, mener han.
Gunnar og KjetilUtsettelsen av middagen skyldes at Gunnar Grønlund og en av hans kolleger fra NRK kompetanse er her og holder kurs for færøysk kringkasting. Dette er morsomme karer som er fulle av kunnskap, i tillegg til at de i dag disponerer en bil, og skal på rundtur i kveldinga. Solen går ikke ned før i ellevetiden, så vi har tid til å kjøre helt nord på øyene. Underveis stopper vi for å spise gode burgere i Nordskali, hvor brusen som serveres er av det fargerike slaget. Det er beroligende å se at det er mange gode havner, men vi ser også at tidevannstrømmen driver vannet som elver i sundene, og at fjellene stuper ubarmhjertig i havet. Dette er forhold som innbyr til den største respekt.

06. juni - begivenhetsrike dager!
Ettersom jeg ikke har hatt anledning til å skrive på flere dager, kan du skjønne mye har skjedd. Det er i hvert fall ikke av mangel på saker jeg ønsker å fotelle om. Nettene har jeg tilbrakt i sovepose eller telt, bortsett fra en natt i Sogno d'Oro, som er Mr. Oosterwijks seilbåt. Prinsippet med vanntett sovepose kombinert med vanntett yttertrekk fungerer fint. Selv om det har kommet litt regn i løpet av natten har kroppsvarmen min sørget for at det er fordampet om morgenen. Teltet er helt vilt bra: Det står flott, er enkelt å montere og ta ned, ventilerer ekstremt godt under ytterteltet og gir meg nesten for mye plass. Med all bagasje stuet inn på Torshavn Rowing boatshotell går nettene derfor helt greit. Jeg sov på historisk grun utenfor selveste Tinganes et par netter, på en liten gressplen mellom det gamle parlamentets røde hus med gresstekte tak.

Færingene har fortalt om den tradisjonelle kapproingen som foregår i en velorganisert cup hele sommeren. Første konkurranse i serien var i går, så Mr. Oosterwijk og jeg gikk over til klubben her i havnen og spurte om skyss. Roerne blir kjørt av familiemedlemmer, og de fire-fem store båtene transporteres på lastebil og tilhengere. Den største tar ti roere og heter Ormen Lange. De andre båtene i klubben er også døpt etter kongesagaene.

My winning team ...En humørfylt kvinne på drøyt min alder ønsket oss velkommen i sin bil. Mannen hennes er en av drivkraftene i klubben, og sønnen har kjempet seg plass i en besetning. Roing er nemlig mer populært enn noen sinne, og har spesielt fått et oppsving blant de unge. Etter omlag tre kvarter, en bro og flere tuneller - blant dem en lang undersjøisk mellom to øyer - ankommer vi Klaksvik, hvor flere og flere folk samler seg utover dagen. Det er prestisje i disse oppgjørene, og klubber fra hele landet har kommet for å delta. Radio og TV er her naturligvis. De samarbeider ikke, for dermed å tilby hverandre en viss konkurranse. Det hele går naturligvis live, og folk sitter klistret til apparatene over hele landet. Vårt jentelag får gullmedalje, og det gjør visst en av de større båtene også, så folk er temmelig fornøyd.

bachlor partyMye tyder på at jeg må returnere for Qlavsøka - vaken for St. Olav, som falt på Stiklestad. Denne nasjonaldagen utspiller seg i månedsskiftet juli-august. Da er finalen for kapproingen, samt en masse ringdans, musikk og festligheter. Dette har vært en super introduksjon for meg, og Brynhild og Sjulder har sagt de vil hjelpe meg. Det blir nok plass i naustet deres til kajakk og sykkel, og Mr. Oosterwijk og jeg er invitert på hvalkjøtt og spekk, hvilket jeg kommer tilbake til!

Jeg trodde at denne bloggen skulle bli små stikkord med et par bilder, men alt for mye skjer til at det kan avspises med smuler, så jeg vil komme med noen avsnitt om spesielle folk og begivenheter. Ikke fulle artikler, bare litt mer enn stikkord. Nå har jeg først lyst til å fortelle om Mr. Oostervijk.

HenkMr. Oosterveijk heter Henk til fornavn, og er nederlender. Etter et langt liv som familiefar og ansvarsfull ansatt med kapteins rang i offentlig tjeneste, grep han anledningen til å gjøre en skjellsettende endring i tilværelsen. Han flyttet på havet. I en 8 meter lang båt har han alt han trenger - dersom noe nytt skal få plass, må noe gammelt ut. Han har seilt i Middelhavet, til Azorene og opp Bottenviken til Happaranda, før han nå er på vei til Island og bier noen uker fortøyd i Torshavn.

Ansiktet og legningen strutter av livsglede og åpenhet. Historiene er ekte og meningsfulle. Han elsker havner for samtalene og menneskemøtene. Verden møtes i havnene, på kaiene, i kabinene. Jeg blir vinket ombord da jeg står og betrakter hans grønne "Midget", som båttypen så betegnende heter. Tre meter bred og komfortabelt rommelig. Jeg er ikke det minste overrasket over at en enslig mann kan leve godt her, på en plass mange ganger større enn min Korintha. Thommas er allerde invitert ombord, han kommer jeg tilbake til. Bekjentskapet er et faktum, og jeg er invitert på middag neste dag. Jeg behøver ikke ta med meg noe, sier han. Senere erfarer jeg at skapene er fulle av snask fra stedene han har gått i land. Tysk leversnadder på glass, skotsk whisky som gjør seg best med en skvett vann, dansk marmelade ... "Jeg kjøper alltid fem av hver", forklarer han. Økonomisk har han det bra, etter at han er ferdig med å finaniere sønnens utdannelse, så Mr. Oosterwijk har et nær ubekymret liv, ser det ut til. Jeg enser ikke fnugg av annet.

Middagen består av en raus mengde pasta dynget ned med en rik saus. Det har blitt til i et minimalistisk kjøkken bestående av en parafinbrenner med futt i, og en gammel som kun egner seg til å holde maten putrende. Jeg velger å ikke blande meg, men åpner vinen jeg har kjøpt inn på Torshavns bortgjemte alkoholutsalg - Rùsan. Han roser vinen og sørger for at jeg får den største porsjonen. Vi snakker om hvordan ting henger sammen i livet, om reiser, samliv og nasjonaliteters innbyrdes forskjeller. Så nevner jeg at min tur hittil har gått rimelig greit, med unntak av at jeg tabbet meg ut og fikk min Leatherman inndratt på Gardermoen. Fryktelig dumt, og skandaløst at den nå blir destruert i stedet for å gå til et fornuftig formål. Mr. Oosterwijk smiler og lener seg fram. Han kjøpte en Leatherman i Amerika, men har siden gått til anskaffelse av en Swiss Army knife som er hakket mer moderne. Den gamle har bare ligget og ventet på sin nye eier, sier han, og trekker ut skuffen rett ved siden av meg. Et strøkent multiverktøy kommer tilsyne, det eneste jeg nå mangler av utstyr. Slikt har skjedd meg før, på reiser. Det virker tilfeldig, men skjer gang på gang. Vi smiler begge to, i visshet om dette, og jeg protesterer kun i øyeblikkets overraskelse, for jeg vet han har rett. Den dyrebare kniven har faktisk ligget her og ventet på meg...

Mr. Oosterwijk with "pullsack"Mr. Oosterwijk er en livsnyter som har stor glede av enkle, men eksklusive gjenstander og ritualer. I Frankrike kom han over et håndlaget italiensk trekkspill - en nytelse for øyet - som han umiddelbart følte sterk affeksjon for. I sin fine koffert fikk det æresplassen i kabinen, hvor kunstverket andektig ble beundret i to uker før han i det hele tatt forsøkte å få toner ut av det. Han kunne den gang ikke spille, men det kan han nå, etter mange enslige stunder i kabinen. Låtene er gjerne melankolske og drømmene, de går godt til livet på havet, og er ypperlig for kommunikasjon og kontakt når han ligger i havn. Hank inspireres av ting som kommer ut av radioen, eller av musikken han har i ipoden.

Pipetobakk er en annen ting Mr Oosterwijk kan veldig mye om. Han karakteriserer seg som en god, om ikke meget god piperøyker, og forklarer at han, når han ikke tvinges ut i konversasjon, kan holde liv i pipen i en og en halv time. Favorittpipen til slike konsentrerte og ettertenksomme stunder er skåret av tre med langsgående linjer, som gir aller høyeste kvalitet, forsikrer han. Måten pipen er brent inn på, hvordan tobakken er partert og kraften det suges med, er med på å gi det endelige resultatet. Jeg visste ikke engang at det er mesterskap i slikt, men nå er jeg klokere, takket være min nye venn.

Hanks facePetanque (boule, boccia) er også et spesiale for Mr. Oosterwijk. Han har vært seriøs aktiv i sporten, som den som kommanderer laget og kaster støtkula som fjerner en konkurrerent som har kommet for nær den lille alle sikter på. "Du setter det virkelig i respekt med en presis fer-au-fer fra ti meters hold," forklarer han med stor overbeviselse. Det vil si en direkte treffer uten bakkekontakt. Da ser belgiere og franskmenn på en nederlender med nye øyne ...

Det er godt å sitte og snakke med en erfaren og reflektert mann. Han elsker sine barn, han elsker sin båt. Han har fulgt sin lidenskap og innrettet seg på en måte som gir ham frihet i livet. Enda har han mange år og opplevelser foran seg, og har tross alt bare fire bak seg som reisende, hvilket jeg tillater meg å erte ham litt for. Men han har hatt en god start - selv om den drøyde litt. Jeg gleder meg til å utvide vårt bekjentskap, og håper på å få en natt til i båten hans, slik den jeg hadde. Jeg sov som en drøm i kabinen, i full lengde på tvers av båten. Hvis han tillater, vil jeg gjerne filme et neste besøk, men det er opp til ham. Han er en individualist nå, vant til sitt rom. Slike er som katter - deres oppmerksomhet er i seg selv et kompliment.

Thommas Christophersen er hjemme den siste uken før han skal ut på supplybåten i nordsjøen. Han er fire uker på, og fire uker av. Her hjemme kan han da være 100% far, ektemann og hundeeier, samt sysle med prosjektene sine. Ett av dem er i hagen bak rekkehuset i skråningen bak Torshavn. "Det er mest av hensyn til kona," betror han meg. "Jeg må inn i mellom ta i et tak med ting hun forlanger må bli gjort, slik at jeg kan kjøpe meg tid til det andre..." Det er Thommas cuts foodtydelig hvor hans lidenskap ligger, men jeg tar hans beskrivelser med en klype salt. To Landrover-rester satt sammen til èn, en båt bygget fra skroget, et nytt skrog på vent og en mengde andre løse planer kommer opp i samtalen vår. Jeg kunne tatt det for å være skryt. Han kunne vært en selvhevdende original med behov for å fremstå som lokal helt. Det kunne vært en bløff. Men så inviterer ham meg hjem.

"Det er et alminnelig hjem og ser sådan ud," forsvarer han seg, før vi er helt fremme. Rester etter frokosten står fremme på kjøkkenet og en dynge tidskrift ligger ved siden av laptopen på stuebordet. Dette kan være et ungkarshjem, men den store trampolinen det er klemt plass til i bakhagen tyder på at barna prioriteres høyt. Når vi sitter og tygger på det tørre fårekjøttet som er spikket av så jeg skal få smake, kommer datteren hjem. Hun oppfører seg naturlig, og aksepterer uten tvist at det er henne oppvasken venter på. Moren jobber i barnehagen ikke langt unna, og må være et interessant menneske.

"Dette rommet strides vi om," smiler Thommas, og viser meg et romslig kott som på den ene siden er pakket med boremaskin, dreiebenk og hva vet jeg, mens den andre siden klart bærer preg av å være utstyrt for mer kvinnelige sysler. Det ser trivelig kaotisk ut. Alle kan vel ha bruk for et hobbyrom, tenker jeg - uten å vite at jeg senere skal bli klokere enn som så. Nå dreier det seg imidlertid om en spesiell kvinne: "En du må møte heter Mia Aheim," sier Thommas. "Hun svømmer hver dag, hele året. Mia er min moster." Moster Mia kunne være en ny potensiell overdrivelse, men Thommas beskriver henne i malende vendinger, og vil plukke meg opp klokken ti neste dag, slik at vi kan kjøre til bygda Vestmanna og besøke henne der.

Færøyene er kjent som "the island of maybe", så jeg er forberedt på overraskelser og skuffelser. Thommas kommer ikke til tiden, og da jeg ringer klokken elleve oppgir han at han blir litt forsinket, uten å unnskylde videre. Han lyder småstressa, så det er kanskje et av prosjektene hans som i hardt vær. Klokken tolv dukker han opp, og virker helt uanfektet av at jeg sitter der, skrubbsulten i Torshavn Hotell, hvor jeg får legge sakene mine selv om jeg sover utendørs.

På hans forslag kjører vi over fjellet heller enn å ta tunellen. Den ville naturligvis vært kjappere, men han vil jeg skal se utsikten. Mia er vidunderlig, og skal omtales senere, men besøket ville være vel verdt uleiligheten kun for å få en nærmere kikk på alt Thommas har fingrene i. Det er nemlig sant at han har satt sammen en Landrover - han peker ut skjøten for meg. Det er også sant at han har en hjemmelaget, 28 fots stålbåt liggende i havnen her. Det er imponerende nok, men så viser han meg så først ett roterom med et bilvrak i midten, så et rom som han deler med sin søster som har systue, en underetage med en dykkerdrakt, arbeidslamper og uendelig mye skraml, et lagringsrom med ny bekledning til huset vi står i og en loftsetasje hvor han har lagt nytt gulv og snart er ferdig med å bygge kjøkken. Her er det arbeidsoppgaver for flere år fremover, men han vinker meg gjennom en liten igjenvokst hageflekk til et stort skur helt nede ved vannet, hvor han vil i gang med å lage sitt tilfluktsted - sin grotte. "Jeg skal ha store Thommasvinduer mot vannet," forklarer han. "De ligger klare oppe i det andre huset. Så skal jeg gjøre noe med taket, og kle det innvendig." Også dette lokalet er breddfylt. Et rustrødt skjellett av en antikvarisk dansk motorsykkel står ved veggen, en knust glassfiberkajakk han ikke har hatt tid til å fikse er lagt opp på tverrstokkene over oss og en zodiak ligger sammenbrettet foran benene mine. Thommas vokste opp her, og forsikrer meg at dette er overkommelig. Jeg må huske han er hjemme fire uker om gangen. Før han gyver løs på dette må han bare fikse litt på hagen hjemme, minner han meg på. Han blir stående i døråpninen og vente på at jeg har glodd ferdig. Armene hans er som tømmerstokker og ansiktet virker ungt på den kraftige kroppen. "Bli stående," kommanderer jeg. "Lyset er bra, jeg må fotografere deg." Han smiler, og legger de muskuløse armene i kors.

his boatNå trodde du kanskje at soga var slutt, men det er den jaggu ikke, for det er enda tid til å svinge nedom havnen hvor båten han har bygd ferdig ligger. Det er en skikkelig liten skute, tidligere fiskebåt. Den bærer på en koselig, praktisk måte preg av å være hjemmelaget, og har nylig vært åsted for en fest som har etterlatt en del flasker og søl. Thomas sukker, og nevner at han må snu båten slik at den blir lettere å komme ombord i, uten egentlig å fordømme hans unge slektninger som har griset til hans skip. Jeg er glad for at jeg valgte å stole på ham, og svært takknemling for at han satte meg i kontakt med Mia. Hun blir helt sikkert ett av mine kjæreste bekjentskaper her på Færøyene.

07. juni - på sjøen!
kayak-guys!Norske Jan-Egil har jeg hatt kontakt med hjemmefra. Han inviterte meg i går til å slå følge med ham og en annen trivelig padler ut fra klubben deres nå i formiddag, så jeg satte teltet opp like ved naustet for ikke å forsove meg. De hadde båt og klær til meg, samt en god åre jeg hadde interesse av å prøve ut. Jeg fritter dem for alt jeg kan når det gjelder strøm, landingssteder og erfaringer, og har en jamt over deilig tur til en bukt ikke så langt unna Torshavn. Der trekker de opp kaffe og kanelboller, og det begynner ikke å regne litt før jeg igjen har fått på jakka. Faktisk blir jeg litt hair dresserssolbrent, etter å ha besøkt noen svært sjarmerende frisører som barberte skallen min i går. De hadde faktisk stengt for å jobbe på sine egne frisyrer, men åpnet da jeg tryglet om det. Slik er man her. Folk hjelper meg med alt mulig. Det skjedde også da jeg var for sent ute for å kjøpe vin til middagen ombord i Sogn d'Oro. Jeg ante ikke at Færøyene også har vinmonopol, og måtte spørre en ung fyr som stod og tanket bilen sin om han ville kjøre meg inn i det obskure industrifeltet der "Rùsan" er etabler. Jeg var da allerede seint ute, så da jeg nevnte det for en medkunde, fikk jeg skyss av ham tilbake til havna. Skulle jeg senere skjønne hvor bybussene går, så er de visstnok gratis .. hva er egentlig dette for et sted?

Johann, enda en padler, dukker opp når vi er tilbake ved naustet. Han er også en kjernekar og inviterer meg hjem på tradisjonell kost og en god prat over kartet. Kjæresten hans er utdannet sykepleier, jobber som eiendomsmegler, driver som freelance journalist og dømmer internasjonal turn! "Jeg liker å utfordre meg selv på områder hvor jeg ikke har helt kontroll," forklarer hun med skinnende øyne og ildrødt hår. Virkelig en god dame! Hun lar Johann og meg snakke padling, strøm og landingsplasser, mens hun steller i stand et rikt måltid av tørket fårekjøtt, tørrfisk og hvalspekk. Det blir første gang jeg smaker på spekk, og er nesten litt skuffet over at jeg faktisk synes smaken er ganske god. Forhåndsomtalen av dette tradisjonelle produktet har gått i retning av mulig vemmelse, men etter drøye to år i ei bøtte godt saltet vann smaker det rå fettet altså slett ikke verst. Det inntas med poteter og tørr fisk, ingen saus, men gjerne en av de gode mørke øl'ene til. Nammenam!
whale blubbersheep meat










DavePå vei hjem ser jeg at Mr. Oosterwijk har fått en nabo fra Orknøyene. De sitter sammen ombord i denne større seileren, og vinker på meg. Det blir jamaica rum og en heftig prat, som faktisk kan lede til en svært nyttig kontakt for meg når jeg neste år kommer til Orknøyene. Kapteinen er nemlig usedvanlig erfaren, uhyre frittalende, svært uttrykksfull og etter eget kvalifiserte utsagn ikke bare den beste, men sannsynligvis den eneste som kan lede meg trygt over det vannvittige farvannet mellom Orkney og Skottland - et sted som av sjøfolk omtales som "hullet". Dave så på meg med sitt knallharde fjes, og forsikret at hvis han ikke var mann for å få meg trygt over, skulle han i det minste være kar for å redde meg - og det løftet har jeg vitner på!

10. juni - Korintha er klar og været gir muligheter
Værmeldingene er vanskelige å bedømme her ute, sier Birgirdur i havna. Han har peiling, og har gitt meg en bok med strømkart Johann har scannet for meg. I morgen skal vi laminere disse livsviktige dokumentene, og jeg skal følge opp med spørsmål til Birgirdur før jeg legger utpå i morgen. Jeg harlagt ut kart som viser planen. Første overnatting skal bli på Koltur, så blir det Tindholmur, hvor jeg håper å møte halibuttutenriksministeren, på mandag, og så ankommer jeg Mykines på tirsdag. Været skal da bli dårlig, så jeg etter alt å dømme blir værfast i den lille bosetningen tre dager. Vi får se...

I går var jeg på teater, invitert av Jan-Egil. Kona hans er en trivelig rødtopp, en av mer enn 200 medlemmer i amatørteaterlaget her, og bygningen er en flott gammel teaterbygning. Det var ringdans etterpå, med øl og lokal mat. Veldig trivelig å være med på. De skal ha denne forestillingen hver tirsdag i sommer, primært for turistene. I tillegg har de en oppsetning for å feire 100 års selvstyre eller noe slikt, som jeg skal se å forhøre meg nærmere om, med tanke på å filme arbeidet.

Hank har gjort klart at han seiler alene, så det er ikke snakk om å få sitte på til Island. Jeg skjønner ham, og han forsikret at dersom noen skulle fått være med, ville det vært meg. Han er en god kar. Som plaster på såret fikk jeg overnatte i båten hans igjen, med et godt intervju med ham på morgenkvisten, hvor han også dro et par låter på "trekk-sekken" sin. Han hjalp meg deretter å flytte bagene mine fra resepsjonen i hotellet til naustet hvor jeg nå har base. Jeg har fått nøkkel, og sover på betongen ved siden av Korintha. Det høres kanskje stusselig ut, men det er herlig å sove et sted jeg ikke vekkes om morgenen, og jeg har vært stup trøtt de siste kveldene, så jeg sov visst elleve timer sist natt. En hel dag gikk til å organisere Korintha, som kom med EIMSKIP presis som lovet. De plasserte henne elegant øverst i en container, med sykkel og tilhenger satt pent innenfor døren. Super service - stor takk til dem! I morgen gjelder det altså å bli helt klar til tur, jeg trenger drivstoff, proviant og må lodde noen kabler - så skulle jeg være klar! Underveis skal jeg forsøke å sende twittermeldinger til forsiden, men det kan nok gå noen dager før det kommer nyheter fra meg.

12. juni - Det ser veldig bra ut.
Jeg har fått, og kryssjekket tre forskjellige strømkart. Det er steder her hvor jeg bare har en time på å krysse mellom øyer, to ganger i døgnet. Da gjelder det at vinden ikke fucker til idyllen, ved å stå inn på de stupbratte fjellsidene som reflekterer bølgene og gjør havet til et frustrerende oppkok. Værmeldingene tyder nå på at jeg unngår dette, og det ser ut til at jeg vil få fire svært gode dager. Da vil jeg i morgen overnatte på øya Koltur, eventuelt etter å ha utforsket grottene på Hestur i morgen ettermiddag. Disse skal være spektakulære, men det er strømmene og timingen som avgjør om jeg får det til i morgen eller må ta det på lørdag. På Koltur bor det en familie ...
... avbrudd ... her jeg sitter i lobbyen i hotellet, er jeg et landemerke fra fortauet, så Kristian Blak, selve kjernepersonen i færøysk folkemusikk, kom inn. Mannen er helt rå, og inviterte meg ut til en festival på Fugløy, lengst i nordøst. Denne avløser direkte konserten på Mykines, lengst i vest, som jeg MÅ oppleve. Artister og publikummere tar en liten ferge ut, og kjører først konsert i en bygd før de går over fjellet og holder konsert i den andre også. Færøyene tar fullstendig luven fra meg - folk er klin gærne uti her!
... men hvor var jeg; Jeg tror altså at jeg får flotte forhold nå, så jeg må spille på lag med tidevannskartene for å boltre meg i naturen fram til tirsdag. Jeg trenger tid til film og foto. Så tror jeg det blåser opp til 15 sekundmeter fra syd, og jeg blir isolert på den ytterste øya tre dager (iht yr.no). Vi får se hva som skjer deretter ... Jeg skal prøve å twitre om progresjonen ... dette er moro!

12-13. juni - Torshavn - Hestur.
I går stresset jeg fælt med å bli klar til å fange den riktige strømmen opp i sundet vest for Streymoy. Det siste jeg gjorde var å lodde på fjernkontroll og mikrofonplugger til den vanntette enheten på kajakken. Dette skulle jeg naturligvis ha gjor før, men dagene har vært fulle. Det er flott at jeg har fått lov til å lagre alt utstyret inne i roklubben "Knørrur", hvor jeg også sover på gulvet, hvis det er utsikt til regn. Jeg kom avsted klokken fire, og hadde ingen problemer med å komme meg syd og nord opp Hesturfjorden. Ettersom jeg var et par timer senere ute enn jeg hadde planlagt, hadde jeg vurdert å ta inn i Kirkjubø, men forholdene var fine, så jeg drar like godt rettover til grenda på øya Hestur.
"Hei, er det mulig å finne en plass til teltet mitt her?" spør jeg en ung kvinne. Hun henvender seg videre til en eldre mann, som er ved å luke i en liten, men blomsterrik hageflekk. Han ser usikkert på henne. Hun har boddlenge i Danmark, får jeg senere vite, og har et fritidshus her. Det er ikke så mange fastboende igjen, men de har en fullstendig overdimensjonert havn.

Hestur campDe to diskuterer seg imellom. Han trekker på skuldrene. Hun ser seg rundt. Det går plutselig opp for meg at det ikke er uvilje mot campister som gjør at de ikke umiddelbart anviser meg boplass. Årsaken er rett og slett at det ikke er fire flate kvadratmeter på denne øya, som raskt hever seg til en topp mot vest, hvor klippene går lukt i havet.
"Gå forbi låven, så ser du en plass til venstre for veien," sier han. Det er på færøysk, men denne setningen skjønner jeg. Han har rett, jeg finner en nesten flat fordypning i den skrånende gressbakken. Solen forsvinner bak fjelltoppen, men dukker opp igjen lenger mot nord litt før klokken ti. Her vil jeg bo.

Om morgenen får jeg vite at den alt for store havnen skyldes at denne husklyngen har samme ferge som den langt større bosetningen på Sandøy i syd, dermed måtte anlegget oppgraderes. Det ser perverst ut, men er altså et eksempel på den radikale distriktspolitikken her i landet (jeg kommer heretter til å omtale Færøyene som eget land, slik skikk er her). Korintha ligger urørt ved Peturslippen. Etter å ha kommet meg i tørrdrakta går kursen nordover til neste øy, Koltur. Det er bare en times padling dit, hvor en enslig mann tar meg imot. Det er Petur.

Petur og kona kom hit tidligere i år, etter å ha fått tilbud om å disponere jorda mot å engasjere seg i oppbyggingen av en gammel by påp neset der jeg setter opp teltet. Sagn forteller at det også har bodd vikinger her på øya, og Petur er mer enn villig til å fortelle om hvordan gjenoppbyggingen foregår. Her har det bodd folk i hundrevis av år, på det meste talte de i nyere tid 47, da var det to-tre gårder her. Nå har han 160 sauer, som er det beitet tåler. En flokk skotsk høylandsfe har blitt legendarisk på Færøyene og øye selv er ganske usedvanlig, med en topp på nesten fem hundre meter. Der oppe fra har jeg flott utsikt til hvor jeg kommer fra, og jeg ser så vidt til Mykines, som er den vestligste øya, og den jeg håper på å kunne padle ut til.

Som jeg filmer at en båt legger til, mens Petur står i enslig positur på betongkaia, legger jeg merke til at en kvinne ombord har et spedbarn på armen. Likevel bøyer hun seg for å hjelpe til med trossa, for slik er folk, her i landet. Tøffe. Senere forteller Petur at kvinnen er hans cavekone, og babyen hans datter, som ankom Koltur for første gang. Fra før av har de to sønner, men folk i Torshavn har allerede fortalt meg at det nå er født barn på Koltur for første gang på lenge. Mens jeg stod å så på, økte altså øyas folketall med 20 %!

Utpå kvelden padler jeg tilbake til vestsiden av Hestur for å se de dype grottene der. Birgir i Torshavn anbefalte dem, og jeg møter ham igjen her, med en gruppe som har chartret tjenestene hans. Grottepadling er en spektakulær opplevelse, og mye bedre enn i en båt som både larmer og avgir eksos. Solen dukker opp når jeg returnerer til Koltur. Det er sent, så jeg banker ikke på hos familien. De har uansett mer enn nok med sitt nye familiemedlem, som visst har litt vanskelig for å sove.

14. juni - Medstrøms til Tindholmur.
Det meste av dagen tilbringer jeg med Petur og med å vandre rundt på den rare øya hans med videokameraet. Dette må være Europas mest utsatte boplass. Utmarka skråner noen få hundre Kolturmeter opp mot vest, til en omlag 30 meter høy klippe. Deretter er det kun Atlanterhavet, som under stormen hver generasjon etter sigende vil oppleve, slår bølgene over kanten, kaster steiner nedover på jordet og truer med å vaske husene ut i fjorden. Siste storm var sist på syttitallet, da evakuerte folk i tide.

Klokken seks er strømmen riktig. Jeg får fenomenal hjelp, og holder lenge syv til 10 kilometer i time, hvilket er svært raskt for meg i min tunge kajakk. Jeg har jo heller ikke padlet siden jeg var i Adriaterhavet for snart to år siden, så ingen kan påstå at jeg er i trening for tiden. Den første krysningen er vel på snaue ti kilometer, over til sydenden av Vágar. Igjen er det klipper, og utenkelig å lande andre steder enn i de etablerte havnene. Det er tunge skyer, så jeg filmer ikke, men beundrer like fullt steinformasjonene, og en liten foss som tilsynelatende strømmer ut fra ingen steder. Fra kartet husker jeg at den faktisk danner utløpet fra en ganske lang innsjø, men fra kajakkens perspektiv ser det rimelig absurd ut.

Som så ofte endrer været seg mot kveld. Lysningen som lenge har ligget og lokket i horisonten brer seg mot meg, og slipper den lave solen fram. Klokken passerer ti da jeg ankommer Tindholmur, som ligger badet i kveldsol. To imponerende stakker - det kaller færingene de frittstående klippesøylene ute i havet - skiller strømmen. Den ene er attpåtil en majestetisk bro, med et digert hull tvers igjennom. Jeg ville fotografert den, men er så tissetrengt at jeg bare klarer å tenke på å nå i land. Dessuten skal jeg ringe til utenriksministeren.

Jørgen er for frigjøring av Færøyene, han ble utenriksminister, sies det, fordi hans forgjenger - som visstnok var landets første - ikke var fornøyd med kontoret han fikk tildelt på Tinganes. Det kan naturligvis ha en mer fornuftig årsåk, men Jørgen skal være en artig kar, og han eier sauer her på Tindholmur. Da jeg ringte ham om det for noen dager siden ville han gjerne vise meg stedet, som hans familie har lang tilknytning til. Det er jo morsomt at det ikke bare er Norge som har ministre som er sauebønder, så jeg sa jeg skulle ringe igjen. Nå er det søndag. Jeg burde naturligvis ringt før, og ikke hjem privat til fyren etter klokken ti om kvelden på en helligdag, så da det ser ut til at forbindelsen blir brutt, lar jeg det være med det. Øya er uansett ganske unik. I profil likner den en hoppbakke, enda mer enn Koltur gjorde det, men den er ikke fullt så høy. To hytter er oppført her, og i den ene er det muligheter for både å sove og tilberede mat. Selv vannklosett er innstallert her, men jeg har naturligvis tisset fra meg lenge før jeg oppdager det.

En måkeskit treffer meg midt i planeten. De er i villt opprør, tydelig inspirert av Hitchcock's "The Birds", men det er heldigvis et begrenset areal de ønsker enerett til, så jeg finner en meget fredelig teltplass på en høyde noen få hundre meter bortenfor. En vidunderlig plass, hvor mitt fenomenale telt gir utsikt innover i fjorden eller utover til Mykines, avhengig av hvilken vegg jeg åpner. Jeg lager meg en god middag. Utvalget består i noen suppeposer, mye løk og hvitløk, ris, egg, pasta, fruktmüsli, havregryn og tørrmelk. Den lille brenneren kan gå på hva som helst, men jeg har kjøpt med en flaske gass, for å prøve det. Tidligere har jeg alltid brukt parafin. Gassen gjør forvarming unødvendig, så det blir vesentlig lettere å slå varmen på og av etter behov. Effektiviteten er vannvittig god, så det skal bli spennende å se hvor lenge flasken holder, for jeg trenger ikke å bruke den lenge om gangen. Takket være noen sinnrike ribber på undersiden fanger den lille kjelen opp så mye energi at det er vanskelig å skru blusset så lavt at noe småkoker. Den er utstyrt med et lokk som passer perfekt til å steke et dobbelt (evt tredobbelt) speilegg, og en enkel, men fullstendig funksjonell innretning omgjør potta til en presskanne for kaffe! For en dingsefrik er dette midt i blinken.

Alt i alt har kvelden og situasjonen vært så overdådig vakker, at jeg på min twitterside skriver: "I am in probably the most beautiful place anywhere. I can see Mykines from my tent opening. What a day. I'll go for the light house tomo..." Det later til at de siste tegnene faller ut når jeg twitrer med SMS, så jeg må passe på å holde meg til de 140 tegnene som tillates. Men sant er det - dette er et vidunderlig sted. Fiskebåter returnerer i skimringen av den lyse nattehorisonten og måkene lar meg i fred. Dette er et sted å være lykkelig.

15. juni - overraskende enkelt!
En av de vanskeligste passasjene jeg ønsker å foreta i disse farvannene, er sundet over til Mykines. Strømmen er svært sterk i dette løpet, så muligheten for å krysse inntreffer hver sjette time, da strømmen snur. På tabeller og i dataprogram har jeg studert vannets bevegelser, og beregner helt riktig da jeg setter over klokken 14.00. Jeg merker knapt bevegelse i vannet, og det er lite vind. Først da jeg når øya tar strømmen tak, men da i min retning. Det blir litt bølgegang oppunder berget, og ett sted hvor jeg vil snu for å filme bak en stakk, bryter en bølge plutselig stygt, som for å gi meg en advarsel. De skal man lytte til, så jeg padler videre, og finner en like fin stakk lenger fremme. Øya er større enn jeg har trodd, men omsider kommer jegfram til den lille havnen som krøker seg sammen i en trang, naturlig bukt. To grove bølgebrytende moloer er murt opp på berget som skråner ut i vannet, og kaien innenfor er beregnet til av- og pålessing. Havnen er for liten og utsatt til at båter kan ligge fortøyd her, men det er løst med en bratt tyve meters slipp med trapper på hver side. Denne fungerer som glidebane for de tradisjonelle færingene, som er trukket opp og bastet fast i bolter i bakken, høyt over dønningene. Jeg nevner til kameraet at det kan bli vanskelig ere å komme fra Mykines, enn til Mykines ...

Om vinteren bor det ti her, nå er det visstnok nesten 30 her sommerstid. Det er to herberg tilgjengelig, det ene heter Kristiansus, og bak disken står en ung trønder ved navn Adrian. Han er superfornøyd med å jobbe her dette sommerhalvåret, og føler nærmest at han er tatt inn i familien som driver stedet. Det er Katrina og Espen, med barna Ronja på 8, og Hans Meinardt på 12. Han lager gode pannekaker, og jeg forsyner meg uten at han teller. Med krem. Og solbærsyltetøy.

Første mann gjennom fjellet!
Teltplassen skal denne gang virkelig bli spektakulær. Det er tåpelig å sette teltet opp øverst på en topp, med Atlanterhav på tre sider, men klarer ikke dy meg. Jeg forsikrer de av de fastboende jeg møter om at jeg vet det ser litt underlig ut, men at jeg nok skal flytte ned til husene når det blåser opp - for det skal det gjøre, fra i morgen av. Så fortsetter jeg praten med Adrian, og Hans Meinardt. Sistnevnte indikerer vennlig at det er greit hvis jeg bare vil kalle ham Hans, for Meinhardt uttales med en færøysk vri som litt vanskelig lar seg forme i norsk munn. Det gjør meg sikker på at jeg må kalle ham Meinhardt. Gutta forteller om en passasje gjennom Holmen, som er en del av Mykines som er atskilt fra hovedøya med en kløft. Meinhardt insisterer på at det går en grotte tvers igjennom.
"Det er ikke mulig," mener jeg. Det er alt for langt.
Gutten insisterer.
"Men har du vært gjennom da? spør jeg.
Det har han ikke, men sier: "jeg ble tatt så nær åpningen i båt, at jeg tydelig så at det var lys i andre enden. Jeg tar det med en klype salt, men himmelen er blå og strømmen er ved å snu igjen, så jeg setter meg i Korintha for å ta en kikk, og helst komme helt ut til fyret. Jeg starter med å padle inn under brua i Hulletkløften mellom øya og holmen. Solen står midt imot, og treffer selv dypet i sprekken, så jeg klarer ikke å skjelne stein fra sprut, og vender om for sikkerhets skyld. Jeg får kikke nærmere på forholdene ovenfra, for eventuelt senere å forsøke å komme igjennom. I stedet for tar jeg litt lenger ut, og ser at det faktisk er en grotte omtrent der på kartet hvor Adrian og Meinhardt har pekt ut den mystiske passasjen. Den ser ut som grotter flest, helt til jeg kommer opp til inngangen. Da ser jeg jaggu at det stemmer, det med lyset. Faktisk er det så mye at hullet må være temmelig stort. Jeg tar et par tak inn i hulen, uten å regne med at det i tillegg er strøm som trekker min vei. Det blir fort for smalt til å snu, og jeg skjønner at det ikke vil nytte å manøvrere baklengs. Igjen slår det meg at takhøyden er imponerende, stort sett tror jeg at jeg har to meters klaring til taket. Lyset som kommer bakfra bærer langt innover, ettersom øynene vender seg til mørket, og jeg fortsetter å padle. "Ingen har vært gjennom" sa pjokken. Det har jeg vanskelig for å tro, men det vil si, at jeg faktisk ikke vet om det er mulig.

Hullet med lysOm lag hundre meter inne, skjønner jeg at dønningene må være større på nordsiden, for de trenger helt inn hit, og skaper sammen med strømmen et kraftig sug i bølgedalene. Veggene smalner inn, og dønningen som har løftet meg opp, slipper meg lenger og lenger ned, mens de knudrete veggene nærmer seg fra begge sider. Fjellet under den normale vannstanden er markert lysere, og Korinta suser gjennom passasjen med under en halv meters klaring på begge sider. Det sier seg selv at jeg må unngå å støte inn i noe, og at åra for all del ikke må komme på tvers der det er for smalt. Hundre og femti meter inne er det så mørkt at jeg bare sikter etter lyset som nå kommer inn fra nordsiden, og som reflekteres i vannet som bølger mot meg. Det blir mer romslig en stund, kanskje fire meter bredt, og bølgehøyden sperrer til tider helt for lyset forfra. Jeg begynner imidlertid å tro at dette vil gå, og klarer å begynne å snakke til kameraet, høyt gira på adrenalin. En ny smal passasje nærmer seg, men nå tiltar lyset, og jeg føler at jeg har kontroll. Etter å ha klatret over bølgene feies jeg elegant frem av strømmen, som om det var en elv jeg fulgte ut av grunnfjellet, og etter noen få tak vider trakten seg ut igjen, og jeg er på nordsiden, etter tre hundre meters padling tvers gjennom øya - eller holmen som den altså kalles. "Ooooyy!" skriker jeg, gang på gang. Jeg vet ikke hva annet å si. Det lyder kanskje som en kurant orgasme, men føles langt bedre. Min eneste bekymring nå, er hvorvidt dette er filmet eller ikke. Tenk om jeg ikke traff knappen riktig...

Frykten for feil knappetrykk murrer i bakhodet, men solnedgangen er på sitt flotteste og jeg drar til for å komme ut foran fyret. To seler stikker hodet opp og kikker på meg, og jeg holder klar av skjærene hvor dønningene velter seg rundt. Her er jeg vest for Færyøene. Kajakk er tingen. Å ligge her og duve, fremdeles ruset av å ha penetrert berget, er på høyde med alt jeg før har opplevd. Havet rundt meg forteller hvor vannmassene beveger seg, og jeg velger den beste ruten mellom stakker og skjær. Legner ute ser det allerede ut til å koke, og strømmen er temmelig stri der jeg bakser meg gjennom også, men det byr overhodet ikke på problemer - det er bare gøy.

Utstigningen er litt kronglet, jeg må få begge knærne opp av sittebrønnen, slenge en fot utenfor, og nærmest hoppe ut, når bølgene plasserer Korintha riktig i forhold til den sleipe, men eneste plassen det lar seg gjøre å trekke henne opp på. Det går likevel veldig greit. Jeg skifter, og trasker opp alle trappene før jeg halvveis på de 400 meterne til husene treffer på Eddie, som bor her hele året. Jeg må fortelle ham om tunellen, og han ser på meg med forundring.
"Du mener under brua..." prøver han seg.
"Nei, jeg mener litt lenger ut, tvers gjennom øya. En tunell."
Ansiktet hans får et pussig drag over seg. "Der har ingen vært gjennom," sier han så.
"Jo, helt sikkert," insisterer jeg. "Bor du her?"
Han blir litt mer bestemt, og insisterer: Jeg har bodd her i 35 år, og har aldri hørt om noen som har vært gjennom. Aldri. Det ville jeg visst om."

16. juni - dusj og pannekaker
Selv sauene på Mykines samarbeider. Jeg vil nemlig filme at jeg kommer ut av teltet om morgenen, så jeg plasserer kameraet med en pent komponert sau i høyre bildedel. Ikke bare blir den pent liggende mens jeg løper frem og tilbake og kommer ut av teltet igjen, men jaggu, på rein cue dukker to sauer til opp over gresskanten, og stiller seg i en vakker triangelkomposisjon. Jeg gjør alltid slike opptak to ganger, går inn i teltet igjen ... kommer ut, og hva så? Lammet til sau nummer en har trasket bort til henne, fått henne på beina og står nå på knærne og suger på juret. Skikkelig premiesauer. Senere opprørte en katt og en hane seg like pent, når jeg tok fram kameraet, slike er vanligvis klin umulige å få enkle opptak av. Jeg måtte bare nevne det.

Teltet står nå helt øverst på fuglefjellet. Når jeg lukket opp døra i teltet satt en rekke lundefugl tre meter unna. Tusenvis av dem flyr rundt meg. Det er også flotte suler og annet flaksevesen jeg ikke kjenner betegnelsen på. Lundene er utvilsomt de mest sjarmerende, og her har de få fiender (vi får nå se ...), så jeg kommer tett innpå. Hele veien til fyret er det likedan. Havsulene hekker lengst ute, det sitter en gruppe tyskere og kikker på dem. Været er flott, og det er morsomt å se tilbake mot grenda, hvor det røde teltet er synlig på lang avstand. Vinden tar seg imidlertid opp, og river godt i teltveggene når jeg kommer tilbake. Det er litt spooky, med tanke på stupet to meter unna, så jeg nyter en siste kopp te på "balkongen" før jeg bakser det ned i le, og slår leir nede ved husene. Det var moro så lenge det varte, og bildene ble bra. Denne leiren er heller ikke dårlig, med utsikt helt ut til fyret. Jeg prater med folk, som stadig bekrefter at ingen har vært før meg gjennom det de konsekvent omtaler som "hullet".

17. juni - hviledag.
tent viewDet er godt å sove lenge og ikke skulle noe spesielt. Været er rufset, så båtene med turister har problemer med å komme inn. De seiler to-tre ganger om dagen nå i sesongen. Om vinteren er det bare helikopteret. Jeg sitter mye inne i Kristianshus, og blir kjent med de som kommer forbi, spesielt Ronja og Meinhardt, som virkelig er noen flotte barn. Ikke rart, egentlig, med de foreldrene. Morfaren snakker lite engelsk og dansk, men en annen kar er virkelig traust og god, med et pålitelig ansikt. Jeg filmer ham og Espen ta imot forsyninger nede på havnen. Det er helt utrolig hvordan de får til å heise tønner med fyringsolje fra en liten båt som duver tungt i bølgene. Gutta smiler og prater, som om dette skulle være totalt hverdags - hvilket det nok faktisk er. Tønnene deiser i bakken, og trilles bort til den bratte slippen, hvor en transportanretning har blitt senket ned til nivå med kaien. Seks og seks oljefat heises opp, og så følger staur til nye gjerder, øl og brus. Skikkelig god øl, faktisk.

18. juni - foreløpig farvel
Disse dagene har månen stått i en spesielt positiv posisjon for tidevannet, som altså har vært på sitt svakeste. Det er fremdelses strøm i massevis, men ikke direkte sinnsykt, slik det ellers kan være. Nå er dette imidlertid i ferd med å endre seg, så jeg bør komme av sted, dersom jeg skal klare å komme meg tilbake til de større øyene. Først vil jeg vise filmen jeg tok i Hullet til familien og gubbene. Jeg ser at de er spente, og gjerne utsetter oppsettingen av gjerdet en times tid. Vi benker oss inne i stua til Katrina og Espen, og jeg setter opp begge videokameraene for å filme situasjonen og reaksjonen deres. Det gjør inntrykk på meg. Det er helt klart at de ikke kjenner til at noen har vært gjennom, og de er temmelig satt ut av hva de ser. RonjaDet er klart at det må en kajakk til, og at forholdene må være nær ideelle. Slik jeg ser det, var det naturen som tillot at jeg tok turen. Det måtte bli slik, og derfor gikk det bra.

Som jeg har opplevd i andre samfunn langt herfra, får menn større respekt for meg når jeg har gjort noe de kan se opp til, i deres nærmiljø. Det er helt naturlig. Nå får jeg morsomme kommentarer fra bestefar, og den andre gode gubben begynner å fortelle om hans tid på havet. Han har vært over alt, og seilte ut på den tiden da sjøfart var eventyret unge mennesker la ut på, når det følte verden kalte på dem. Den gang tok det en måned for hardt arbeidende bærere å fylle et lasteskip i Brasil, så det var mye tid for maskinisten til å se seg rundt. Til Antarktis kom han imidlertid aldri, for da han fikk sjansen var han blitt gift, og kjerringa hjemme sa plent nei! Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med disse menneskene, og jeg skjønner Adrian veldig godt, når han sier at han føler han har blitt et nytt familiemedlem her. Ronja åpner seg også mer og mer, etter en litt forsiktig start. Nå sitter hun og tegner meg, en herlig detaljert tegning, og lærer meg å lage roser av servietter ...

Paul on bridgeDet er lite tid nå. Jeg vil være ute av havnen klokken seks, men må over høyden og ned til broen, for å vurdere kløfta en siste gang. Det er nemlig den veien jeg vil, for å få ly fra dønningene som er tvunget opp av et lavtrykk sørvest for oss. Adrian er med, og er skeptisk, men jeg mener det vil gå. Det samme gjelder havna. Timing må til, men en kajakk er en kajakk. Selv om turistbåten måtte gjøre vendereis tidligere på dagen, skal jeg greie det. Det tror ikke de gamle gubbene på.
"Du kommer ikke herfra i dag," konstaterer den ene med full overbevisning. Han advarer meg ikke mot å prøve, han slår bare fast et faktum.
Når det blir klart at jeg likevel vil gjennomføre det, ser den andre ned mot moloene som fra tid til annen overrennes av dønningene. "Kommer du ut, så kommer du i hvert fall ikke inn igjen," sier han tørt. Det har han nok rett i.

Adrian og Hans Meinhardt finner fram tauet med en redningsring i enden, i tilfelle av at jeg driter meg ut. Videoboksen er boltet fast foran meg, for ikke å svinge ut over siden ved en krapp bevegelse. Jeg tar også på meg den tykke ulluen under hetta, i tilfelle av at jeg slår hodet mot en stein, og så trekker vi Korintha ned i startposisjonen, like etter at en serie store bølger har skylt over min startrampe. Pjokken står oppe og holder utsikt etter de neste, mens Adrian må ofre seg og bli våt på beina for å skyve nesa til kajakken i riktig retning. En stor bølge nå, så deiser jeg sidelengs uti havnebassenget ...
"Dytt, Adrian - dytt nå!" roper jeg, og de sleipe grønne vekstene under meg lar meg rutsje ut i vannet i en perfekt sjøsetting. Jeg manøvrerer meg opp mot de innkommende bølgene, senker roret og vet det vil gå greit å buksere skuta ut gjennom skumkavet i den lille bukta. Jeg smiler med tanke på tilskuerne oppe på veien, og på min nye trønder-venn, som har krøpet til korset og tilstått at han nå har skjønt at det finnes Oslo-folk med baller. En fin fyr, Adrian.

Paul and Krintha out of harbour

Dagens andre utfordring er kløfta, hvor jeg på samme måte ligger og venter på luken i bølgemønsteret. Når det er min tur gir jeg jernet, og peiser gjennom den halvannen meter brede åpningen mellom holmen og en kampestein. Et raskt blikk tilbake bekrefter timingen, for tre sekunder senere velter neste dønning over steinene i passasjen. Da er jeg allerede i åpent lende på nordsiden. Høyt over meg ser jeg snart vennene mine vinke. De er små fyrstikkmenn på toppen av fuglefjellet, og må virkelig ha beinflydd opp. Jeg ba dem ta noen bilder av meg der oppe fra, som jeg kan få ved mitt neste besøk. Jeg skal nemlig tilbake hit. Ikke i kajakk, riktignok, men for å bivåne en spesiell konsert, og for å bli med Hans Meinhardt på lundefangst!

Dessverre kom jeg litt seint ut fra havna, og da min tyve minutters forsinkelse blir doblet av at strømmen slett ikke hjelper meg slik jeg forventet på nordsiden, blir jeg bekymret. Som gubben sa, kan jeg jo ikke returnere, så jeg må over det beryktede sundet som jeg så enkelt krysset forleden. Nå skal jeg imidlertid krysse diagonalt mot nord, noe som vil ta lenger tid. Og tiden går fort. Merkelig nok blir klokken åtte uten at jeg merker stort til strøm nordfra. Bølgene var litt vanskelige oppunder Mykines, men har vært lange og rolige en stund nå. Avstanden til det avgjørende neset på Vágar har krympet for langsomt, og plutselig endrer dønningenen karakter. De reiser seg og kommer i to retninger. currentsDet skyldes at Mykines ikke lenger dekker meg og at de reflekteres fra Vágars klipper, men først og fremst at tidevannet omsider har begynt å røre seg sydover. Det er skikkelig dårlig nytt, for jeg har en pokkers snau kilometer igjen, og farten som indikeres på GPS'en kryper ned mot 3,5 kilometer i timen, av og til 2 ... jeg forsøker meg nærmere fuglefjellet, men der mister jeg litt av bølgekraften bakfra, så jeg må faktisk oppsøke de større bølgene for at de skal løfte meg forover. Hvis jeg mislykkes i dette, må jeg gå med strømmen og kontrollere de større dønningene for å safe meg inn på Tindholmur igjen, men det vil koste meg en dags padling og være skikkelig surt, så jeg konsentrerer meg om å bruke hele kroppen, få en god rytme og bite meg fast mellom hver bølge, når GPS'en står på null. Det slår meg at noe av farten den hittil har vist meg, kan ha vær vertikal ...

Historien skal ikke ikke gjøres mer dramatisk enn den er. Korintha takler helt greit slike forhold, så lenge jeg ikke gjør feil, men det er virkelig på grensen av hva mine relativt utrente padlemuskler er gode for, så det føles litt heftig når jeg er midt oppe i det. Samtidig er det lett å se det vakre i situasjonen, der jeg dupper rundt i elementene for foten av en to-tre hundre meter høy klippevegg som bare avbrytes av grotter og stakker. Og slik strøm er helt ny for meg, for mange ting oppfører seg annerledes nå. Bølgene reflekteres ikke som de pleier, hvilket hjelper meg. Dessuten er det bakevjer i hver lille bukt, hvor strømmen faktisk går min vei. Jeg er temmelig sikker på at det er tilfellet på den andre siden av neset, og det er grunnen til at jeg kjemper for å komme rundt.

Bakevjeteorien slår til. Strømmer følger lover og regler, heldigvis, og gir meg pusterom før jeg skal forbi neste nes, som er langt enklere. Da har jeg klart det. I en bukt finner jeg til og med en sprekk hvor jeg kan gli inn for å tisse og finne fram epler og kjeks fra midtskottet. Pinlig å tilstå, men dette glemte jeg å ta ut før jeg startet, og jeg har rukket å bli temmelig sulten. Som magi roer havet seg nå, så jeg får bare en kjælen rullen på de lange dønningene i solnedgangen. Lykkefølelsen sniker seg innpå igjen. Måkene suser tett over vannflaten, så konsentrert at de rett som det er må foreta uelegante refleksmanøvrer for ikke å krasje i meg. Det hender også at de kolliderer med hverandre, og det ser ikke særlig imponerende ut. Jeg ser aldri at de dykker, ikke engang der overflaten plutselig koker av vakende fisk, så hva de lever av må jeg huske å spørre kjentfolk om. Lundene er mer fornuftige, de ligger dovent og dupper i sosiale flokker, og venter med å dykke eller flakse unna meg til jeg er et par meter unna.

Klokken er 01.00 da jeg trekker Korintha opp til roklubben i Vestmanna. Ullundertøyet mitt er for første gang gjennomsvett, etter den intense padlingen - det får være grense for hva du kan forvente av et pustende, vanntett materiale. Utstyret har imidlertid igjen fungert perfekt.

19. juni - frokost hos Jorunn
Grunnen til at jeg stopper her i Vestmanna og setter teltet opp i en privat hage midt på natten, er at Mia bor her. Hun har jeg jo besøkt tidligere, det er den herlige kona på 84, som minner meg om mormor. Vi har en stående deal om at jeg bare skal dukke opp, og så tar vi ting på sparket. Det er jo greit, men jeg har uflaks og finner det sjarmerende røde huset tomt. At teltet mitt, som først ble totalt netskitt av lunder på fuglefjellet nå er oversneglet av store sorte skogssnegler, er så sin sak, men det er litt leit at planen om å bli funnet i hagen hennes ryker. Jeg banker på hos leieboeren i underetasjen. Det er en hyggelig 29 årig kvinne, Jorunn, som vekkes av meg, men like fullt inviterer meg inn på frokost og løper ut og kjøper morgenrundstykker. Hun jobber med en folkedrakt som skal være ferdig til Olavsøka - Olaifesten - om en drøy måned.

Vestmanna havnet i en bakevje da tunellen til Vágar dukket under sundet noen kilometer nærmere Torshavn. Da forsvant fergetrafikken, og dagene ble stillere i den gode naturlige havnen. Det er sjarmerende hus her, og folk nikker og hilser vennlig på gaten, slik de forsåvidt også gjør i Torshavn. Frokosten rettet ikke opp underskuddet fra i går, så jeg kjøper en liter yogurt og en liter melk, samt litt müsli med høyt energiinnhold. Det går ned, og jeg haiker mot Torshavn. Det er ikke mange biler som skal dit, så det tar litt tid. Den første som plukker meg opp, er en danske som drar kjensel på meg etter at vi har snakket en stund. Han er her for å jobbe, og er sønnen til den nye kjæresten til min mors snart åtti år gamle onkel. Verden er ikke stor, og Færøyene er mindre.

Det blir et rørende gjensyn hos Henk og Dave. Sistnevnte har vært tur retur Orkney med seilbåten sin, for å plukke opp nye kunder som er her for å fiske. De er også bra karer, og vi sitter og ljuger litt om livet og havet, mens god whisky og godt med øl kommer i glassene. Birger, kapteinen fra den store trescoonerene - han jeg rådførte meg med om strømmene - kommer også innom, samt en havnesjef og gud vet hvem. De er alle gode menn, vi har nesten blitt som en familie, på merkelig kort tid. Etter framsyning av filmen fra Hullet, endrer Birgers holdning seg en anelse, fra god mann til omsorgsfull, god mann. Jeg skal være velkommen til å sove i hans båt, sier han. Vel, i natt har jeg allerede invitasjon til Henks Sogno d'Oro, så jeg velger å ha den til gode.

20. juni - heia jentene mine!
Det er tredje lørdag i FM i kapproing, samtidig som 100 meter kake er stablet opp nær havna i Torshavn. Byen har nemlig jubileum som folkevalgt kommune, og det markeres høvelig. Kollafjord 100 meter cakeer småsure, for de har roingen i nabogrenda, som dermed får færre besøkende. Slik er litt vanskelig å unngå, når det er roing hver lørdag, men de perifere byene har litt rivaleri med hovedstaden, har jeg merket.

Etter to-tre kakestykker og filming av mengden møter jeg Sjulder og Brynhild i roklubben. Jeg får skyss med Brynhild til konkurransen, og spør krinkastingen (Kringvarp) om å få bli med i deres båt, hvilket er fullstendig uproblematisk. De spør ikke hvem jeg er eller hva jeg skal, men gjetter seg til det etter hvert. Nyhetssjefen Jon er ombord, og er en kjernekar. Han sier at de hadde stort utbytte av kurset meg Gunnar og Kjetil, og at de fra dem har hørt om meg.

rowersJeg er heldig. Jentene i Jallarin ror i det første heatet Kringvarp sender fra. Dette er båten jeg heier på, med superjentene som stadig imponerer meg. Nå ror de 1000 meter, og ligger på en solid annenplass, en halv båtlengde bak lederbåten, da tre hundre meter gjenstår. Jeg filmer, og tror ikke mine egne øyne da båten i løpet av fire rotak formelig hopper framover, halverer forspranget, og deretter siger jevnt forbi til en klar seier. Fy fabian for en maktdemonstrasjon! Senere forteller de at rykket kom ved at de plasserte føttene opp på setene foran seg, for bedre å bruke lårene. De sliter seg helt ut, og blir mer og mer avslappet med å ha meg innpå seg, så jeg tror dette vil gå fint. De er morsomme å jobbe med, og veldig glade jenter. Det virker som om de også synes at det er morsomt at jeg filmer dem.

Utpå kveldinga henger jeg litt i havnen før jeg setter meg på Kafe Natur for å skrive litt. Et norsk film-mannskap har imidlertid startet sin ankomst, og er veldig trivelige. Lokale krefter er blant dem, Hullfilmen gjør stor success, og så har jeg plutselig fått både en og to snaps - og her serveres ikke enkle. Det hele blir riktig trivelig, og jeg forsøker til og med å ta opp allsang i heisen (i mangel av god heismusikk), men det er ikke så høye hus i Torshavn, så vi kommer aldri skikkelig i gang. Omsider takker jeg for meg, og rusler ned til Norlysid, som Birgers Scooner heter.

21. juni - skrivedag
Jeg er helt i bakleksa når det gjelder å skrive, så det er fint å ha en dag til det. Jeg sov på dekket til Birger, det regnet ikke, og jeg sov godt. Han kom nemlig ikke tilbake i går, og jeg ville ikke gå ned i båten hans uten tillatelse, selv om den alltid står åpen. Han var litt overrasket over å finne meg der i morges, og forsikret meg om at jeg bare kunne slenge sakene mine inn i en køye under dekk, han har mange å velge i. Dave bød så på frokost, og jeg fikk Birgers betalingskort til dusjen, slik at jeg fikk vasket meg skikkelig. På vei vekk fra kaia møter jeg så en aldrende syklist. 74 år er han, og har på sine eldre dager krysset Europa i flere retninger og vært flere ganger i Norge, som han elsker. Han er usedvanlig pratsom, og er nå på vei til Mykines.

Regnet og tåken senker seg etterhvert over byen. Jeg kontakter Sigvør, managaren til Eivør, som er en lokal sangerinne med supertalent. Flyet hennes kan ikke lande i dag, så hun kommer forhåpentligvis i morgen. Jeg vil gjerne intervjue henne, og kanskje bruke noe av musikken i programmet. Hun skal også til Mykines, hvor jeg får enda en vinkling på hennes liv, samt mulighet for å portrettere Kristian Blakk, som er øyas musikalske nav. Dette egner seg mao perfekt som en skrivedag, og jeg har fylt inn de siste dagers hendelser her. Nå gjelder det å time Eivør, Mia, videre padling og returen til Mykines ...

islendere... men dagen er ikke slutt, for nede på kaia har 20 islendinger brukt 19 timer på å krysse havet fra Island i gummibåter med store påhengsmotorer. Karene er mildt sagt lystige, og vi klarer å stappe tolv av dem, pluss Henk og meg, inn i hans lille båt. De har med tørrfisk, Henk har rom og whisky, og gutta er virkelig festlige. En skikkelig mannekveld, blir det, også etter at vi trekker ut på kaia og ned i båten til Birger, hvor de fleste skal sove sammen med meg i det oppholdsrommet som har 16 sengeplasser langs veggene. Henk ser ut til å ha det strålende, selv om fem flasker edle dråper forsvinner til et godt formål. Til gjengjeld kan han vente seg kongelig behandling når han ankommer Vestmanna, som han har tenkt seg som første stopp på sin tur rundt Island. Jeg får også lovnader om god hjelp, både av en monsterjeep-eier i Reykjavik, en dykker i Akureyri og resten av gjengen fra Vestmanna. En kanonkveld, mao.

24. juni - visiting www.eivor.com
Birger er en engel. Han lar meg komme og gå i sin store trebåt, hvor jeg nå har fast køyeplass. De 20 islendingene setter kulør på tilværelsen når jeg er her, de har det kjempegøy med sine hurtiggående zodiak'er og er som meg godt tatt imot av færingene. Jeg går nesten i surr med hva jeg foretar meg hvilken dag her, men i går hadde jeg avtale med Eivør Palsdottir, som er den fremste internasjonale artisten her i landet. Hun er respektert av alle, og de fleste synes å være stolte av å ha en slik representant for Færøyene. Jenta er 25 år gammel, og lot meg komme til øvingslokalet, hvor jeg fikk gode opptak både av hennes uttrykksfulle ansikt og den vannvittige stemmen. Eivør skal synge på Mykines i neste uke, der jeg planlegger å befinne meg etter tre padledager nå. Det blir med andre ord kun twitternyheter fra meg en ukes tid, men der skal jeg som vanlig komme med livets essenser.

Jeg må nevne at jeg inviterte meg med hjem til bygda til Eivør. Hun er her bare noen få dager mellom øvinger, konserter og ymse i Danmark - og skal snart igang med innspilling av ny CD, så det var sporty av henne å si ja, og enda mer sporty å ringe hjem til faren for å be ham diske opp med et festmåltid av færøske spesialiteter - tørket hvalkjøtt, spekk, tørket får stekt i ovn og masse godt. Selskapet var kjempekoselig, og naboer kom til gjennom døra som aldri er låst. Jeg tipper at de gikk etter lukta, for eimen av delikatesser må ha båret langt av sted.. Det endte med at jeg overnattet hos manageren hennes Sigvør, en virkelig god kvinne. Hun presenterte meg for sin stadig sovende nittenårige datter i morges (tenk å våkne av å få en klem av en halvgammel, skjeggete nordmann!) og tok meg på en flott kjøretur lengst nord på øyene.

Tilbake i Torshavn ventet Henk med en øl og gode brie-smørbrød, før Birger bød meg sin hjemmelagede fiskesuppe. Den fyren er en tusenkunstner, jeg liker ham bedre og bedre. Nå skal jeg snart i køya, jeg er noe forkjølet, men er kvitt en vond hals. I morgen sikter jeg først på å komme meg til Mia a Heygum (Mia på Haugen) i Vestmanna, hvor jeg akter å svømme med henne, slik hun gjør daglig hele året. Deretter padler jeg nordover langs flotte fuglefjell. Hei så lenge!

25. juni - svømte ikke med Mia
Birger har kokt god havregrøt om morgenen, som nok bevirker at jeg ikke når bussen klokken ti. Ikke at jeg visste det gikk en buss kklokken ti, men det gjorde det, og det er lenge til neste, fikk jeg høre, da jeg indikerte at det er Vestmanna som er mitt bestemmelsessted. Bussen til flyplassen går imidlertide klokken elleve, så da tar jeg den istedetfor. Sjåføren er grei og setter meg av nær rundkjøringen der veiene møtes. Jeg rekker knapt å sette sekken fra meg før en bil kommer, jeg slenger ut armen med tommelen - og så er det løst! Kvinnen som kjører har selv haiket, sier hun, og slik er det jo gjerne, hun har da forståelse for reisemetodens gode og dårlige sider.

Mia ser jaggu ikke ut til å være hjemme i dag heller. Det er jo derfor jeg har tatt ut hit igjen. For å bevare spontaniteten har jeg ikke ringt på forhånd, men det er hverdag, så jeg skjønner ikke hvorfor hun eventuelt er i Torshavn, hvor hun har familie. Jeg setter meg hen på kafeteriaen i havnen, hvor de har turistinformasjon og vikingmuseum. Jeg rekker ikke å se utstillingen før jeg får fatt på Mia per telefon. Hun har vært ute, sier hun. Når jeg sitter ned på kjøkkenet hennes får jeg høre at hun allerede har vært i vannet i dag. Jeg kommer rett og slett for sent. Hun ser skuffelsen min, og sier hun kan svømme igjen, og så tar jeg et intervju med henne utover dagen. Telefonen ringer omtrent når jeg mener det er på tide å gjøre alvor av badet vårt. Det er en venninne som ikke er særlig bra til beins. Det kan ikke være lett å være midt i åttiåra og langt sprekere enn de gjenlevende jevnaldrene. Mia tilstår at det som oftest er hun som må på besøk, og lover å være tilbake klokken åtte.


Tiden i Mias fravær bruker jeg til å pakke kajakken og systematisere innholdet. Alt er ferdig og fint da klokken blir åtte uten at Mia har vist seg. Det er lite imponerende av henne, for jeg har ettertrykkelig meldt at jeg skal ut å padle i kveld. klokken blir åtte, men Mia viser seg ikke, så jeg skriver en lapp på døren og lover å komme tilbake en annen dag, en annen uke - og da vil jeg ringe først. Jeg lurer på om hun begynner å røre en smule.

Ettersom jeg nå starter to timer senere enn jeg hadde ønsket, har jeg det noe travelt. Jeg skal likevel ikke så veldig langt, kun opp til Saksun, som ligger i en dyp og beskyttet fjord. Været har skiftet mye i dag, men det letter, og jeg får solstreif på de loddrette klippeveggene som er blant Færøyenes mest berømfe. Her er det mulig å badle inn i sprekker, broer og tuneller, og hver gang jeg runder et nes dukker en ny skyline av fuglefjell opp. Denne brutte rekken av to-tre hundre meter høye forberg gir kun mulighet for forsvarlig landing der jeg padler inn, i bygda Saksun. Strømmen har vært med meg hele veien, faktisk padlet jeg i hele 17 kilometer i timen ut sundet fra Vestmanna, og dro tvers gjennom virvler og skumtopper. Det gikk virkelig heftig for seg en stund. Nå får jeg en kraftig motvind imot meg når jeg skylles inn den smale åpningen til en grønn dal. Det er fjellenes form som konsentrerer luftstrømmene her nede i den smale passasjen, og jeg er ganske sliten når jeg slår opp teltet. Det er for sent å oppsøke folket i husene lenger oppe, ettersom klokken har passert midnatt.

26. juni - forkjølet mot nord
Halsen er elendig og nesa løper. Jeg tror jeg har hatt litt feber inn i mellom også, for jeg svetter på en litt underlig måte. Det var nok like greit at det ikke ble noe av svømmingen med Mia, den kan jeg alltids ta senere. Nå gjelder det å komme seg ut før klokken elleve, slik at strømmen hjelper meg i dag også. Til å begynne med går det greit. Jeg følger tett på bergene og har det meste av tiden lite vind. Kun når fjellene skaper turbulens ut av den milde vinden fra sydøst, blir det med- eller motvind.

north endPå nordsiden får jeg plutselig utsikt østover, langs de steile endene av øyene som ligger på rekke. Stakkur står opp som en diger kloss, atskilt fra fjellet innenfor av en rett sprekk jeg kan padle gjennom. Høyt over meg går en tauline, slik at sauer og folk kan bukseres over til den frittstående gigantklippen, som har et ganske raust område med gress, som på den måten kan utnyttes.

Litt lenger fremme ligger Risin og Kellingin, Kjempen og Kjerringa, to store stakker som stikker opp av havet nord for Eysturoy. Det sies at de forsøkte å trekke Færøyene opp til Island, men ikke klarte det i løpet av natten, så de ble til stein da sollyset traff dem. Før jeg kommer fram til disse to, skjønner jeg at jeg har gått for nær land, for jeg får en sabla strøm mot meg som simpelt hen ikke lar seg forsere. Jeg prøver litt lenger ut, og så litt lenger inn, før jeg tvinger meg rundt den, rimelig pumpa. Det renner bra mellom beina på Kjerringa også, men det skal jo koste litt å komme under skjørtet på damer, så jeg gir meg ikke før jeg lykkes. Formasjonen er helt mirakuløs, og det samme må jeg kunne si om den fortsatte padlingen. Jeg runder nemlig odden ytters på Eysteroy og kommer inn skaret til Gjógv. Gjógv betyr "juv", og det er et slikt jeg padler inn, til båtplassen hvor de trekker opp de små fiskebåtene. Her bor det en del folk, det er et smoltanlegg og en elementfabrikk her, som sysselsetter en håndfull mennesker. Døra er åpen inn til fabrikken, så jeg tar en kikk. Masse verktøy ligger fremme, men døra jeg gikk inn, kan rett og slett ikke låses ...

Jeg er så trett at jeg ikke orker tanken på å filme. Mer eller mindre utmattet sovner jeg halvt inne i soveposen, fremdeles med skoene på, og like ved en tursti hvor eventuelt passerende turister må ha betraktet meg med en form for undring.

27. juni - lengst mot nord
Været holder seg. Det er mer flaks enn noen kan ønske seg. Jeg filmer litt i Gjógv, spesielt et monument over menn og gutter som aldri kom tilbake fra havet. En mor med datter og sønn på fanget sitter og speider mot havet, foran lister over navn på mannskap som aldri returnerte til den lille bygda. Havet kan være vondt her, på andre årstider.

Min vandring i Gjógv forsinker avreisen. Jeg får heldigvis kjøpt en stift med solfaktor 20 av jentungen i en dansk familie, for nesen min er godt på vei til å ødelegges av solen. Så padler jeg ut, alt for sent. Jeg drar rett over sundet mot øst-nordøst og får utsikt mot runder spissen på Kalsoy hvor jeg har utsikt mot Kunoy, Bordoy og Vidoy. Kapp Enniberg som nå danner den endelige bastion mot nord, er i følge Wikipaedia verdens høyeste klippe, med 754 meter rett opp fra havet.

I god avstand fra sundene padler jeg rett mot Enniberg. Jeg tror knapt at det jeg gjør er mulig, for her ute går strømmen med meg uten å konfronteres med vinden, og uten å møte seg selv i motstrømmer. Flere steder går skiller på overflaten, og jeg velger den ytre vei, slik at jeg sitter helt på høyde med Færøyenes aller nordligste punkt. Det er sol, det er kun svak bevegelse i lufta og det verste som kan skje er at strømmen fanger meg og trekker meg ned på en av sundene på hver side av Kunoy. Jeg vil helst så nær Enniberg som mulig, og derfra lags land til Hvannasund, som er mitt mål. Da bir distansen omtrent som i går, 30 kilometer. Det er slett ikke verst på seks timers padling i tungt lastede Korintha.

De siste 10 blir skikkelig tunge, for vinden oppfører seg slik den gjorde i går, og kommer meg i mot når jeg følger Videroy mot sørøst. Øya er oppkalt etter veden som visst skyller opp her i store mengder, det er verdifullt på en øygruppe uten trær. Midt i fjorden finner jeg en liten grotte som gir meg le. Den er smal og fin, med en foss i utgangen, og et lite platå like under vann, hvor jeg kan sette en fot mens jeg tisser. Herlig. Nå skal det nok gå.

28. juni - ut til Mykines igjen
I går fikk jeg legge Korintha i et båthus hos en bilmekaniker i Hvannasund før jeg gikk opp på veien og strakte ut tommelen. Første bil stoppet, og sjåføren har dykkerskole, utstyr, forbindelser og interesse i at jeg får en opplevelse under vann. Han kjenner også fotografen Ingi, som jeg allerede har sett meg ut som en god sak. Han har fått undervannsfotografiene sine på neste års frimerker. Vi avtaler å få til noe, og han kjører meg en omvei for å vise meg hvor man går opp på landets høyeste fjell, før jeg settes av i byen. Utstyret havner i roklubben, og jeg sover hos Birger.

Det gjelder å komme tidlig opp, for jeg må med første ferge til Mykines. Der ute skal det foregå flere konserter, og Eivør blir ett av høydepunktene. Hun skal opptre med bandet Orka, som lager instrumentene sine på stedet, av tilgjengelige materialer. Bussen fra Torshavn korresponderer med ferga fra Sørvåg, så det byr ikke på problemer å komme ut. Været er fremdeles bra, og jeg blir tatt varmt imot av mine venner. Denne gang finner jeg en ny teltplass med herlig utsikt, og rusler omkring og filmer litt utover dagen.

29. juni - endring i programmet
sunburnSola skinner og alle er solbrent, men Jens, sentral person i ORKA, har spist kylling og blitt matforgiftet, så Eivør kommer ikke, sier manager Sigvør, som ringer meg. Senere får jeg Eivør selv på tråden, fra Danmark, hvor hun spiller inn ny CD. Hun virker oppriktig lei for at dette har gått i vasken. Jeg har funnet et perfekt sted hvor hun kunne spille for meg, med god akustikk og lunder på alle kanter - men lite nytter det. Denne bedrøveligheten setter humøret mitt litt tilbake, men jeg jobber med å finne på noe annet, senere. Problemet er at hun skal på turne til Norge og Canada, så her må det timing og flaks til.

Adrian tok noen rimelig hårete bilder av meg da jeg padlet ut sist. Det ser faktisk verre ut fra land enn det gjorde da jeg var uti der. Han forteller at en stor flokk suler lenge fløy over meg, og at det var slik de lokaliserte meg da jeg var kommet langt ut fra land. Moren hans er på besøk, en trivelig kvinne, og det er en del turister, samt de første musikerne som skal opptre i morgen. Kristian Blak har ikke kommet enda, men det ser ikke ut til å forundre noen. Han kommer nok i morgen tidlig.

30. juni - konserter på Mykines
Livet på Mykines har helt klart mer action om sommeren enn om vinteren. Espen høyt og lavt, han tar imot turister og varer i havnen, bygger hus for noen som ikke har tid selv, setter opp gjerder og foretar seg annet forefallende arbeid. Han virker alltid glad, og jobber med en svært trivelig, noe eldre kar, som har fortalt meg om hans liv på sjøen. Det er knapt den havn han ikke har vært i, og det er koselig når han kommer på glid og forteller om det.

Kristian kommer med formiddagsbåten, og starter straks med forberedelsene. En italiener med harpe setter seg til å stemme og andre musikanter øver inn stemmebånd og instrumenter. Det skal foregå øverst i havnen, hvor folk setter seg på stoler, murer og plankestabler, eller legger seg på den solvarme asfalten. Måkekolonien som holder til på veggen midt imot sitter og kikker på forestillingene, og kommer med sine hese bidrag, samtidig som dønningene gir et sus nedefra. Dette er idyll i høy potens, og alt ser ut til å virke som det skal. Katrina har hendene fulle med å sorganisere proviant og sengeplasser, noen setter opp telt og Espen gjør klar grillen med saftige stykker oksekjøtt. Naboen hans påkaller min oppmerksomhet, for hans ATV skal til reparasjon, og må løftes ombord i en fiskebåt som ikke har kran. Jeg har lovet å hjelpe.

Takk og lov for at bølgene har dempet seg noe i løpet av dagen. Båten kommer inn, og ligger ganske rolig, mens vi seks karene rett og slett lemper hele kjøretøyet ut fra kaia og over på noen store kasser på dekk av båten. Det byr slett ikke på problemer, men jeg lurer på hva dette vil ha å si for mitt forhold til eieren. Det er en pensjonert politimann, som er her om sommeren. Han roper etter meg, da jeg trasker oppover fra havna igjen.
"-Du får ta deg en tur inn i kjelleren," sier han. "Vi tar bakveien, det er for mye folk oppe."
Gule HusetVeldig trivelig. Han driver herberget i "Det gule huset", og er fullt booket opp i øyeblikket. Nede i kjelleren er det imidlertid et lite rom hvor hans verktøy, bilder av en vellykket lundefangst og kjølig øl oppbevares. To av de andre karene sitter sammen med oss, og vi snakker om stedets historie. Han har selv gått på skole her ute, og forteller at det den gang også bodde folk ute på Holmen, slik at læreren vekslet på, og de hadde skole annenhver uke, der ute og her inne i Mykines. Akevitten kommer også frem, en rød Aalborg, som sendes rundt uten glass. Det er litt vanskelig å holde tellingen, men jeg ser plutselig at det er tid for konserten som skal skje i kirken klokken ni, så jeg takker for meg.

Harpespilleren Francesco, lille vakre Liv og den uslepne trubaduren Niels er først frampå, og gjør gode prestasjoner. Mange av dagsturistene har forlatt øya, så kirken er ikke full, men det er hyggelig. Jeg forsøker å fange ansiktene til publikum, spesielt Ronja og Hans Meinhardt, barna til Espen og Katrina, er interessante. Det ser ut som om de liker det de hører, men forholder seg svært stille mens de lytter. Jeg lurer på hva de tenker på, disse små menneskene som er her alene med åtte voksne hele vinteren. Så kommer syv kvinner i vakre kjoler. Det er ensemblet Glas, de fleste fra Danmark, men en færing og en norsk er blant dem. De kliner til med kraftfull, presis Bulgarsk sang, som får den lille kirken til å vibrere. Ansiktene deres er konsentrerte og uttrykksfulle. De elsker å synge og vet at de er svært dyktige.

Glas and Paul

Kristian Blak virker også lykkelig. Han har slept det rustne keyboardet sitt til de fleste av verdens hjørner, og nå er han i sitt eget lands kanskje vakreste plass. Han leder an videre, etter at forsamlingen har tatt en øl inne i restauranten til Katrina. Nå blir det nattkonsert i et skjul nede på havnen. Normalt ville det skjedd i restauranten, men ettersom noen gamle mennesker visst har lagt seg til å sove i værelsene ovenpå, går vi alle sammen ned til havnen igjen, og inn i et hus hvor kandelaber med stearinlys gir et gult skjær på steinveggene. Det er ikke noe poeng i å filme i slikt lys, og jeg har for mye respekt for stemningen til å tenne noe i tillegg, så jeg slapper av og lytter til tonene fra Kristian og de andre som reiser seg for å bidra. Et par fra Torshavn er her med barna sine, Fia kjenner jeg fra roklubben Knørrur, og faren reiser seg med gitaren sin. Så kommer søte Liv med sin perlestrup og så ruller det bare videre, selv om mesteren bak det hele siger ned og sovner over sin venn, keyboardet, henne i det bortre hjørnet av rommet. Han drømmer garantert med et smil om munnen i kveld. Det tror jeg han gjør ofte. Jeg deler stol med moren til rojenta. Flasker jenkes opp fra den røde kassen med færøysk brygg, og folk er glade i situasjonen - og i hverandre.



Be true.
I try to love you.
Paul

Juli måned neste ...

på sidelinja;

Bloggen min ...


Dagbøker er slitsomme, men tidvise innfallsstyrte beskrivelser av noe du vil bevare, det er virkelig gull. Om ikke for andre, så i hvert fall for deg.

Skriv med den pennen du har!